Det skal ikke være tabu å fortelle at man er psykisk syk….

Jeg er en veldig åpen person av meg, jeg liker å si ting som det er. Jeg liker ikke løgn, jeg liker åpenhet. Jeg liker ikke å fremstille mitt liv som bra, om det ikke er det.

Samtidig så respekterer jeg de som ikke er like åpne, for det er ikke alle som er komfortabel med å åpne seg. Og alt trenger man heller ikke å fortelle, det er opp til hver enkelt person hvor mye de vil fortelle om seg selv og sitt liv. Men det jeg absolutt ikke syns noe om, det er når mennesker føler de må sette på seg en maske og fortelle usannheter. Hvorfor gjør de det ?

Om man får et spørsmål om for eksempel hvordan man har det, går det jo an å si at «det svarer jeg ikke på»…..enkelt og greit, og da har man heller ikke løyet. Men mange foretrekker heller å fortelle at «joda de har det utrolig bra, alt er bare fryd å gammen»…. Og det blir i mine øyne, å lyge.

Jeg har valgt å være helt åpen om at jeg sliter psykisk, og har ingen vanskeligheter med det. For meg er det faktisk terapi, å være åpen med for eksempel å skrive blogg om mitt liv. Jeg føler en slags tilfredsstillelse og ro ved å åpne meg, og å få det skrevet ned. Men dessverre er det ikke slik for alle, for mange er redd for hvilke reaksjoner de vil få ved å være ærlige om det.

Det er en veldig tabu å skrive om psykisk helse, mange føler både skam ig flauhet. Og det syns jeg er så utrolig trist, for det kunne ha hjulpet dem ved at de var åpne. For det tar veldig på å holde vonde ting inni seg, det kan faktisk gjøre så vi blir ennå mere syke.

Det blir snakket så altfor lite om psykisk helse, både i media og på skoler. Jeg syns det skulle vært mye mer snakk om psykisk helse i skolen, spesielt da barn begynner på ungdomsskolen trengs det veldig. Jo tidligere man starter, jo bedre er det vil jeg si. For man kan faktisk lære å «uskadeliggjøre« den tabu som er om psykisk helse, for jo mer vanlig det er å snakke om, jo mer begynner man å kunne åpne seg. Det må læres at å snakke om det, kun gjør en godt. Og også læres at det overhode ikke er en skam å bli psykisk syk, for det er ikke noe man selv velger å bli.

Jeg har fått endel kommentarer på meldinger, hvor det er både positiv og negativ tilbakemeldinger. Noen sier de skulle ønske de var så åpen som meg, og at de turte å fortelle at de sliter. Turte å oppsøke hjelp. Og noen sier at de ikke forstår at jeg vil utlevere meg på denne måten. Fordi alt jeg skriver på nett, blir aldri borte og alle kan se det.

Men alt jeg forteller, står jeg for. Og er det noe jeg absolutt IKKE er, så er det at jeg finnes overhode ikke flau over dette. For dette er ikke noe jeg selv har påført meg, dette er ikke min skyld i det hele tatt. Jeg er fullstendig klar over at det jeg skriver, kan nå alle som kjenner meg og vet hvem jeg er. Og det syns jeg kun er fint, og syns det er bra at det når ut til alle.

Jeg skriver først og fremst for meg selv, pga det er terapi for meg og skrive om det. Men jeg skriver også fordi jeg har et håp om å nå ut til de som virkelig trenger å se at det å være psykisk syk er ingenting å skjemmes over. Om jeg klarer å hjelpe kun EN person med å forstå det, så er jeg mer enn nok glad inni meg.

Om noen av dere som leser min blogg, kjenner noen som sliter…..del gjerne min blogg med de, så de får se at det er ikke noe man må holde inni seg. 

Alle er vi like mye verdt, friske syke….

———————————————

Send meg gjerne en mail: [email protected]

2 kommentarer
    1. Helt enig i alt du skriver her, og det kan oppleves som tabu å snakke/skrive om dette. Jeg startet bloggen min for mange år siden som en slags dagbok om disse tingene. I bloggverdenen er egentlig ikke psykisk/mental helse så veldig tabu. Er mange av oss her. Stå på 🥰

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg