Julen har for meg hvert den beste tiden i året, hele mitt liv. Fra jeg var født så gjorde mamma huset vårt om til et nydelig julehus. Ikke bare var det pyntet fint, men hele huset vårt oste av glede og kjærlighet. Mamma laget kaker, god mat og vi hadde masse godteri. Allerede da julen var over, begynte jeg og glede meg til neste jul….
Men så dessverre døde min kjære mamma i desember 2013, og fra den dagen og til dags dato har jeg ikke gledet meg til julen mer dessverre. Med mammas bortgang, forandret alt seg totalt…..men dette har jeg skrevet om før, så jeg orker ikke gå inn på det igjen nå….
Men jeg har jo en sønn, og julen kom uansett om jeg ville det eller ei. Og jul har det blitt, jeg har alltid gjort det beste jeg kunne for at min sønn skulle kose seg og føle den gleden og kjærligheten jeg alltid følte det med min mamma. Og han har vært og fortsatt er, takknemlig og fornøyd med våres julefeiringer i tiden etter mamma gikk bort.
Idag har vi julepyntet huset og min sønn har pyntet juletre, vi har kost oss masse sammen idag…..koselig førjulstid som alltid, og mere skal det bli.
Håper alle har en fin førjulstid, og tar vare på hverandre og lager gode minner sammen <3
Jeg vet ikke hva det er, men jeg føler en sånn enorm glede inni meg da jeg er sammen med disse 2 hundene «Valentino» og «Romario».
Disse hundene er ikke mine, de tilhører en familie som min x kjenner. Sønn min pleier å ha de innimellom, når han selv ønsker. Sønn min elsker dyr, så han har de ofte.
Her er “Valentino”, den som er mest i vigør….moroklumpen <3
I utgangspunktet er jeg livredd hunder, uansett om de er små så har jeg fullstendig panikk når jeg møter på de. Det kommer nok kanskje av at jeg som liten, ble bitt av en hund. Den hunden var en liten puddel, og jeg har arr ennå. Er vel 40 år siden det skjedde, men jeg glemmer det aldri.
Men disse 2 hundene er jeg ikke redd i det hele tatt, jeg føler en så enorm kjærlighet til de. Skulle ønske de var mine så jeg kunne hatt de hos meg alltid. Elsker å gå tur med de også. Med dem så føler jeg en så indre ro, en ro jeg ikke helt kan beskrive. En merkelig men god følelse, en følelse og ro jeg har savnet i 8 år faktisk. Det er som om både angsten min og redselen min og depresjonen min forsvinner i deres nærvær. De gir meg så mye og de viser også meg kjærlighet tilbake ved at de tydelig er glade for å se meg når de kommer, eller når jeg kommer utenfra eller fra et annet rom.
Her er “Romario”, den som alltid vil slappe av haha
Morsomme er de også, jeg ler mye sammen med de. Den ene er veldig gammel, så den sover mye, men den andre er en ordentlig moroklump hahaha.
Mitt største ønske er å kunne føle sånn glede hver dag, uansett om de er her eller ikke. Men dessverre så går jeg tilbake til å være kun trist og lei meg igjen når de drar….
Ja hvordan skal jeg forme dette innlegget tro, for at folk ikke skal tro jeg er en vaksinemotstander…. Eller for å være ærlig, jeg bryr meg IKKE om hva folk tror om meg egentlig. Jeg er meg, og folk får ta meg som jeg er….og folk får tro hva de vil om meg. De som kjenner meg, de kjenner meg…..og de vet, det er viktigst for meg.
Det er så mye nå i media om viruset og om vaksinene, og ikke minst om nye varianter av viruset. Og en dag skrives det ene, neste dag skrives det andre. Tror ingen blir enige med hverken seg selv eller andre, når det gjelder både vaksinen og viruset. Og det er DET som plager meg, at absolutt ingen ser ut til å vite hva de snakker om. Da sier det seg selv at oss vanlige folk blir både engstelige og redde, når det ikke er noe som er likt fra dag til dag.
Kan begynne med vaksinen
Helt fra starten av, har jeg vært fast bestemt på å ikke ta noen av disse. Jeg har fått tilbud om å ta den i Tyrkia også, men har ikke gjort det. Hvorfor jeg ikke vil ta den, er fordi vi ikke vet senvirkninger av den ennå. Og ikke minst er jeg medlem i diverse grupper på Facebook, hvor de som har tatt den forteller sine bivirkninger. Og det er virkelig helt forferdelig å lese hvor mange som har fått alvorlige bivirkninger av den, og av det jeg leser så blir jeg selvfølgelig redd.
Og som jeg har skrevet, og som bloggen handler om, så har jeg alvorlig angst. Har flere diagnoser vedrørende angst. Og da tenker jeg, hvordan blir jeg etter at stikket er satt tror dere ? Jeg VET med sikkerhet at jeg vil sitte og “vente” på bivirkninger, uansett om de kommer eller ikke. Jeg er oppegående, så jeg vet at ikke alle får bivirkninger……MEN det hjelper dessverre ikke å si til en person med alvorlig angst. Det gjør meg ikke roligere i det hele tatt. Så jeg ville ikke hatt ett sekund ro i kroppen etter at stikket var satt.
Jeg er som skrevet før, absolutt ikke en vaksinemotstander, ei heller en konspirasjonsteoretiker. Jeg har tatt alle obligatoriske vaksiner, har også tatt reise-vaksiner da jeg reiste til Thailand, Filippinene etc…. Jeg har også gitt min sønn alle obligatoriske vaksiner, også reisevaksiner.
Jeg er heller ikke en av de som som mener man blir “chippet” da man tar disse vaksinene hahaha, dummeste jeg hører for å si det rett ut !!
Det er bare det at jeg er redd pga alt som har skjedd med folk etter de tok dem, og jeg kan fort være en av de som får alvorlig bivirkning. Men jeg kan også være en av de som ikke merker noe i det hele tatt, det vites ikke på forhånd dessverre.
Jeg er heller ikke en av de som ikke tar vaksinen pga at jeg tror at viruset ikke eksisterer, for viruset eksisterer og viruset er farlig.
Covid-19
Nå har jeg akkurat fulgt med på direkte-sending på NRK, og nye restriksjoner trer i kraft fra midnatt. Det er oppdaget ca.60 tilfeller av den nye virus-varianten, alle er full-vaksinerte….
For å si det mildt, jeg er livredd for å bli smittet. For jeg aner ikke hvordan viruset vil påvirke meg, ei heller om jeg vil overleve viruset. Viruset “oppfører” seg jo forskjellig fra person til person, det finnes ingen fasit på å overleve det. Uansett om man er helsemessig frisk og rask, så kan viruset være farlig. Og det viser seg jo at om man er vaksinert, så har man heller ingen garanti for at viruset ikke gjør deg alvorlig syk og i værste tilfelle dør. Man vet absolutt ingenting. Og dette gjør meg så urolig, og ikke minst redd.
Sammendrag
Enkelte dager skal jeg innrømme at jeg lurer på hvordan vaksinen vil påvirke meg, om jeg får bivirkninger eller om jeg ikke merker noen ting. Det ser ikke ut til at verden blir kvitt dette viruset heller, så tanken HAR faktisk streifet meg at jeg kanskje skulle tatt vaksinen. MEN så faller jeg tilbake på at jeg ikke vil ta den igjen, det er mye fordi jeg ser jo at vaksinerte også blir syke. Så hva er vitsen tenker jeg. Men alt i alt så vet jeg ikke hva som er lurt og ikke lurt. Jeg vet virkelig ikke, og det plager meg så mye om dagen nå. Jeg er full av angst for både viruset og vaksinen. Og det finnes jo ikke noe annet som kommer fra media heller, enn vaksinen og viruset. Så det er ikke mulighet for å få “glemt” dette en stund heller.
Jeg vil understreke at det jeg har skrevet, er KUN MINE tanker om dette. Jeg er ingen forsker, så jeg vet ikke hva som er lurt og ikke lurt å gjøre. Jeg er totalt uvitende……
Først må jeg beklage for fravær atter en gang, men dessverre så har jeg ikke hatt det bra i det hele tatt…..absolutt alt har vært et ork, så jeg har måttet prioritere meg selv for i det hele tatt fungere. Men nå er jeg forhåpentligvis tilbake for fullt…..
Sent i går kveld, tikket det inn en melding fra min advokat i forbindelse med min sak der jeg ble forsøkt drept. Anbefaler dere å lese alle delene for å skjønne sammenhengen, du finner de under kategori “overfalt i Tyrkia”.
Jeg vant jo i første runde, totalt 5 rettshøringer og overfallsmannen fikk 7 år og 6 måneder i fengsel. Men i juni så anket mannen, og siden juni har jeg ventet på en ny rettsrunde. Men den kom aldri, men ting tar jo tid både i Tyrkisk rettsvesen og det samme i Norsk rettsvesen.
Men som sagt så tikket det inn en melding fra min advokat sent i går kveld, en gledelig nyhet. Anken ble ikke godkjent så han fikk ikke opp saken på ny. Noe som betyr at det tyrkiske rettsvesen trodde på meg og min sak, og saken er dermed nå “avsluttet” og mannen sitter i fengsel.
Jeg har grått mye siden beskjeden kom i går, men det er gledestårer. Jeg er glad for å ha blitt trodd, og glad for å kunne slippe å gå vente på en ny runde i retten.
Men fordi om saken er avsluttet, så er det ikke så enkelt at jeg nå bare kan glemme dette. Jeg skulle ønske det var sånn, men sånn er det dessverre ikke. Jeg har fått “arr” for livet, “arr” som som er som åpne sår som ikke vil gro. Hendelsen sitter så dypt i meg, så per dags dato har jeg ingen tro på at jeg noen gang vil ble “frisk” fra dette.
Hendelsen har satt dype spor i meg, og jeg kjemper meg gjennom hver eneste dag……kjemper for å overleve, kjemper for å kunne leve et normalt liv. For meg så vet jeg ikke lenger hva et normalt liv er, for det er så lenge siden jeg levde et normalt liv.
Før denne hendelsen i fjor, oktober 2020, slet jeg også med angst. Jeg har diverse angstdiagnoser, som har gjort mitt liv vanskelig å leve. Med panikkangst opptil flere ganger daglig, vanskelig for å sove etc….livet var ikke greit før hendelsen heller. Men da jeg begynte å reise til Tyrkia, så forsvant mine angstanfall og hadde generelt ikke veldig mye angst i hverdagen. Jeg var så mye bedre da jeg kom meg vekk fra Norge i perioder, jeg levde et rolig liv i Tyrkia med masse gåturer i naturen etc. Men dessverre ble gleden ved å slippe angsten, kortvarig.
Etter hendelsen i fjor, så kom også mine angstanfall i Tyrkia også…..og angsten generelt forverret seg og jeg ble mye verre enn hva jeg var før hendelsen også. Jeg har gått i terapi på sykhuset i Tyrkia, noe som var veldig godt å få. Det er alltid godt å få snakket med noen som forstår meg, og som kan gi meg tips på hvordan jeg skal mestre hverdagen bedre. Terapien hjalp meg for et par dager, men så ble jeg verre igjen frem til neste terapi-time. Min psykolog i Tyrkia ga meg en ny diagnose, PTSD……Post traumatisk stress disorder. Det vil si at jeg har post traumatisk stress, etter en veldig traumatisk hendelse.
Per dags dato så sliter jeg veldig, jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal forklare alt fordi jeg sliter med så mye etter dette. Jeg er alltid stort sett redd, og har nok også blitt veldig paranoid tror jeg. Jeg er redd for å være alene, tenker hele tiden på at noen befinner seg i et rom i min leilighet. Jeg er redd for å sove og lukke øynene, jeg må alltid ligge å se mot døra. Jeg er redd for å gå på gata om folk kommer bak meg, da stopper jeg og venter til de har gått forbi meg. Tenker hele tiden at folk jeg ser ute, kan plutselig ta opp en kniv eller lignende å skade meg. Tør ikke lukke dører om jeg er alene i rommet, for da tenker jeg at jeg er/blir innestengt og ikke kan komme meg ut. Dette er kun en brøkdel av hva jeg er redd for, blir for mye å fortelle alt.
Så ja, jeg er glad for at saken er over. Men saken blir dessverre aldri over for meg, jeg sliter mer enn noen gang og føler det bare blir verre og verre dag for dag dessverre. Jeg kan fortsette med terapi i Tyrkia, men det er i Norge jeg vil være. Det er forferdelig at jeg skal måtte være langt borte i et annet land for å få terapi, for her i Norge er køene i helsevesenet så lange som et vondt år. Men hjelp må jeg ha, det finnes ikke alternativ……for får jeg ikke hjelp, så vet jeg ikke hvor lenge jeg kan overleve dette vanskelige livet !
Beklager for langt innlegg, men følte for å “tømme” meg litt…..
Setter inn et bilde av verdens nydeligste hund, “Valentino” heter han. Min sønn som passer 2 hunder nå og da, og jeg elsker disse hundene. Normalt er jeg livredd alle hunder, men ikke disse søtnosene. Er som litt terapi for meg disse hundene faktisk….
