Vet egentlig ikke om det er det lureste jeg nå gjør, å skrive hvordan jeg har det….. For akkurat nå har jeg det ikke bra i det hele tatt. Dagene går veldig opp og ned.
Mitt “kontor” idag haha
Normalt sett er vi i “lockdown”, noe som vil si at vi har mulighet til å gå på butikken for å handle mat, og vi har mulighet å gå til Apoteket og PTT (Postkontoret). Men for å legge til, så er det haugevis av folk som rett og slett ikke bryr seg og de lever som om Corona ikke fantes i det hele tatt. Trist og skremmende å se…..
Hver helg i noen uker nå har vi hatt “Portforbud”, noe som betyr at vi ikke har lov å gå utenfor porten til hjemmet vårt. Dette er gjeldende fra fredag midnatt til søndag midnatt hver eneste helg. Vi kan ikke handle mat og heller ikke medisiner eller postkontor. Men de har en brødbil som kommer rundt og selger brød, koster 1,5 lira….og ferskt. Har man behov for påfyll av vann, ringer man et nummer. Om det er noen som ønsker det nummeret, send meg gjerne mail. Har man i tillegg behov for annen hjelp, for eksempel medisiner doktor eller annet…..ring 112, der er de veldig behjelpelige altså. Prater godt engelsk, for dere som ikke snakker tyrkisk. Ikke nøl med å ringe, om dere har behov for noe !
Denne uken ble det gjort litt anderledes, med tanke på “Portforbud”. De startet igår og varer til søndag midnatt. MEN de har gjort matbutikker åpne mellom 9-14 torsdag og fredag, lørdag og søndag stengt som foregående helger. Dessverre så er humøret mitt totalt helt på bånn, og livet mitt er heller ikke noe bra. Ser ikke ut som om dette vil stoppe heller dessverre, så aner ikke hvor dette bærer jeg til slutt…. I hvertfall så skulle jeg ha handlet inn mat og drikke igår mellom 9-14, men det ble det ikke til. Det samme hadde jeg planer om idag, men det fikk jeg heller ikke gjort. Har dessverre ikke energi, og bare gråter……føler meg frustrert og redd. Redd for denne Corona-situasjonen, og redd mye annet også. Ikke redd for fysiske ting som vil skje, for det tror jeg ikke det vil. Rimelig sikker på det. Men psykisk er like ille, om ikke værre egentlig…..
Så her blir det kun rester av det jeg har i kjøleskapet, for er jo stengt helt nå frem til mandag. Men jeg har mat i fryseren, og jeg har vann å drikke…..
Da tenkte jeg at jeg skulle starte på del 2, og håper jeg blir ferdig skrevet i denne delen.
—————————————————————————
Etter 5 dager på Antibiotika, kom en annen grusom beskjed…. FLYPLASSENE HER I TYRKIA SKULLE STENGES FOR ALL UTGÅENDE OG INNKOMMENDE FLY. Panikken steg, og tror også blodtrykket steg til nye høyder. Hva gjør jeg ????!!!!!
Det første jeg gjorde, var å sende mail til mitt fosikringsselskap. De sa jeg ikke skulle uroe meg, uansett om mine forsikringsdager var utgått så ville de fortsatt hjelpe meg…..de forlenget min forsikring. Da var det problemet løst. bare reten av problemene igjen….
Sendte så mail til ambassaden her i Tyrkia, nærmere bestemt så befinner den seg i Ankara. Ønsker noen av mine lesere mail-adressen, kan dere finne den HER
Norske ambassaden i Tyrkia er virkelig behjelpelig med hva du har av problemer, anbefaler dere på det sterkeste å ta kontakt med de om dere sitter i en vanskelig situasjon her i Tyrkia. De ba meg registrere meg på reiseregisreringen , noe jeg allerede hadde gjort. Hvorfor det anbefales, er fordi man da får oppdatering fra “FACT24”. Så fort de har et fly, kommer det melding og du har mulighet til å bestille deg et “redningsfly” som er satt opp for å hente nordmenn hjem fra Tyrkia. Man må selvfølgelig betale for billetten selv da. Og man må ordne seg med transfer fra bostedet og til flyplassen. Jeg fikk flere sms med opplysning om fly fra Antalya til Oslo. Antalya ligger dessverre ca 7 timer fra hvor jeg bor.
Etter hvert som denne forferdelige hevelsen i ansiktet, og infeksjonen gikk ned…..fant jeg ut av at jeg skulle bestille meg fly, jeg var desperat så ville bare hjem. Men igjen så dukket et problem opp, noen fly fikk jeg vite med engang at var fulle så jeg fikk ikke bestilt av den grunn. Andre fly var tilsynelatende ledige, men dessverre fikk jeg fortsatt ikke bestilt. Da jeg kom til betalingen, kom det opp en error “beklager noe gikk feil”. Ikke vet jeg hva det betydde, men fikk aldri bestilt meg noe billett. Dagen gikk, og har gått……jeg sitter her og kommer meg ikke hjem.
Etter hvert ble det slik at man uten tillatelse fra guvernør, kan heller ikke reise mellom provinser. Veien til Antalya Flyplass innebærer jo flere provinser, så jeg er helt avhengig av tillatelse. Busser gikk heller ikke mellom provinsene, jeg spurte 10 taxi-sjåfører men ingen ville kjøre meg……spurte også endel private bekjentskaper, men ingen ville pga Corona. Så dessverre sitter jeg her, kommer meg ingen vei…..og gudene vet når jeg kommer meg hjem til sønnen min. Savner han helt forferdelig.
Icmeler, skremmende øde. Normalt på denne tiden er det masse folk der på dagtid som soler seg.
Idag er det 24.april 2020, kommer aldri til å klare glemme denne tiden. Så uvisst alt er, så frustrerende, så skremmende. Tårene renner, hvor mye mer klarer jeg……..
Som skrevet i forrige innlegg, så har jeg masse og fortelle. Vet ikke om jeg får med alt sammen i dette innlegget, men skal prøve. Mulig det blir langt, men det får dere tåle haha 😉
Jeg reiste til Tyrkia 17.januar, med plan om å dra tilbake til Norge rundt 10.mars. Som jeg alltid gjør, så er jeg i underkant av 2 måneder av gangen i Tyrkia. Dette fordi min helse pleier vanligvis å være mye bedre her i Tyrkia. Jo jeg sliter med angsten min her også, det kommer jeg ikke unna. Men da jeg er i Norge, har jeg opptil 5-6 angstanfall nesten hver eneste dag. Her i Tyrkia er det mye sjeldnere mellom hver gang, kanskje 3-4 i uken “kun”.
Jeg hadde planer om å blogge hver eneste dag, fra hverdagen min her. Men dessverre så lot det seg ikke gjøre, da jeg ikke hadde hus-internett tilgjengelig der jeg bodde. Jeg kunne selvsagt ha kjøpt meg det, men fant ut at jeg ville vente til jeg fikk en mer langsiktig leilighet på langtidsleie. Den tiden da jeg kom hit nå i januar, var det umulig å finne noen i den prisklassen jeg kunne betale. Hadde jo en jeg egentlig skulle få, men da det kom noe i veien med utleier så fikk jeg den dessverre ikke allikevel….noe som var utrolig trist. Dermed måtte jeg ta det jeg fikk, i påvente av noe annet langvarig. Dermed gikk dagene, uten at jeg kunne blogge.
Etter hvert kom Corona-pandemien, eller hva den kalles. Her i Tyrkia var det ikke mye snakk om den egentlig, før i begynnelsen av mars. Jeg fulgte jo nyheten i Norge også, og så det ble mer og mer av det. Men tenkte aldri på at det kunne utvikle seg så alvorlig som det til nå har gjort. Jeg kjente mer og mer på følelsen av at jeg var glad for at jeg skulle reise hjem rundt 10.mars, og så frem til å komme tilbake og være sammen med min sønn….og at vi sammen skulle klare å beskytte oss mot Corona.
Dessverrem uheldig som jeg er, så startet jeg å få litt murring i en tann. Fikk egentlig litt panikk, fordi jeg vet hvor vondt det er med skikkelig tannpine. Og attpåtil har jeg tannlegeskrekk, og av den grunn går jeg kun til min faste i Norge som er hos Colosseum Klinikken på Jessheim…..min tannlege Anders og hans kone Shaheen, er de jeg føler meg godt ivaretatt hos. De er utrolig flinke, utrolighensynsfulle med tanke på min skrekk. Det er ikke den ting ikke spesielt Anders fikser, uten at jeg er spesielt redd. Eller redd er jeg jo alltid, så redd at jeg nesten besvimer i stolen. Men allikevel så klarer han å berolige meg, og finner alltid en løsning på mine problemer. Så derfor det å vite at jeg ratt måtte til tannlege her i Tyrkia, gjorde at jeg fikk fullstendig panikk. Men fant ut at jeg skulle avvente å se, mulig den murringen ville gi seg.
Men da jeg våknet dagen etter, murret det veldig mye mer. Tenkte at her må jeg ha fått en rotbetennelse, for jeg vet den tannen egentlig skulle vært trukket for et helt år siden. Men dum som jeg er, har jeg utsatt det…..noe jeg virkelig angrer for at jeg gjorde. Men jeg oppsøkte en tannlege i Marmaris, etter anbefaling fra en norsk dame som bor her og som har brukt denne tannlegen mange ganger. Jeg sendte tannlegen en melding på Facebook, og sa som det var og at jeg ønsket Antibiotika. Ingen problem sa han, bare kom så skriver vi ut det. Ble veldig glad, for da tenkte jeg at jeg slapp at de skulle inn i munnen min å se.
Men da jeg kom dit, fikk jeg beskjed om å bli med på kontoret. Jammen jeg trenger kun Antibiotika, sa jeg. Men selvfølgelig burde jeg visst bedre, at de må jo sjekke før de gir ut medisiner sånn uten videre. Alle må jo bli sjekket i Norge også før man får medisiner. Så ei dame sjekket munnen min, veldig hyggelig tyrkisk dame. Ble faktisk litt beroliget av henne, i måten hun håndterte meg på. Fordi jeg gråt veldig, var livredd for hva som jeg måtte igjennom. Min angst for tannlege innebærer ikke at jeg er redd for smerter, men min angst er at jeg skal dø av for eksempel for mye bedøvelse…..eller at jeg blør meg ihjel da de trekker tannen. Og også er jeg redd for at de skal oppdage at jeg har kreft i munnen…. Ja tenker sikkert dere nå, hun kan ikke være normal. Men dessverre så er jeg sånn, og kan ikke noe for det….jeg har katastrofetanker, og dermed tenker det værste hele tiden.
Men damen så med engang at det var en betennelse over den tannen jeg viste henne. Og sa at jeg skulle slippe å gjøre mer hos henne der og da, og at hun skulle skrive ut Antibiotika og smertestillende til meg. Antibiotikaen skulle jeg ta hver 12.time. Smertestillende var sprøyter som jeg måtte reise på sykehuset for å ta hver gang smerten ble stor. Jeg snakker tyrkisk, så jeg sa at jeg måtte IKKE ha noe som kunne gi meg interaksjoner med mine blodtrykksmedisiner. Og hun forsikret meg om at det ikke var farlig og blande det jeg hadde fått. Ok tenkte jeg, det er bra….
Jeg dro hjem, tok Antibiotika og prøvde sove litt. Men smerten var ganske så hard, så jeg dro til Devlet Hastanesi og fikk de til å ta sprøyten på meg. Etter kun 30 minutter, var smerten borte. De virket virkelig godt, noe jeg var glad for. Ble søvnig av de også, noe som var bra for da fikk jeg hvilt meg litt.
MEN da jeg våknet dagen etter, merket jeg at noe var rart. Følelsen på ene siden av ansiktet mitt var utrolig merkelig. Jeg gikk i speilet, og der skrek jeg rett ut,….fikk totalt sjokk. Faktisk var jeg helt sikker på at jeg hadde hatt hjerneslag, for jeg var helt skjev. Så hoven på ene siden av ansiktet at jeg så ut som en elefant, manglet bare snabelen hahaha…..dere forstår sikkert hvordan jeg da så ut. Jeg ble så utrolig redd og ikke minst frustrert, følte meg veldig alene og tenkte at her må det være noe galt. Jeg reiste tilbake til tannlegen, og hun forsikret meg om at dette ikke var farlig. Hun mente tablettene ikke hadde virket godt nok ennå. Jeg hadde jo kun tatt 2 foreløpig. Hun ville jeg skulle la det gå 3-4 dager, før vi eventuelt måtte bytte slag. Ikke kunne de trekke den heller, for de mente at bedøvelsen ikke ville virket fordi betennelsen var så stor.
Datoen var da allerede blitt 9.mars, og jeg skulle jo hjem 10.mars. Jeg fortalte henne det, og at jeg da kom til å fullføre behandlingen i Norge med trekking. Å nei, sa hun. Du kan ikke reise med fly nå, fordi presset oppe i luften blir altfor stort og du vil da risikere å få utholdelige smerter. Så mitt råd er at du får flyforbud…. Å herregud tenkte jeg, mange tanker kom i hodet samtidig i det øyeblikket hun sa det. Hva gjør jeg, for det første så går straks forsikringsdagene mine ut. (Jeg har tyrkisk forsikring også pga det må man ha da man har Ikamet som betyr at jeg har oppholdstillatelse her. Men den er ikke av den beste, så den dekker ikke alvorlig sykdom etter som jeg har forstått). Deretter tenkte jeg at jeg savner sønnen min utrolig mye, og at jeg ville hjem til han…..og spesielt i denne Corona-tiden så ville jeg vi skulle være sammen om dette. Men dessverre så kunne jeg ikke gå imot hennes råd, så jeg håpet at med Antibiotika så kommer dette til å gå bort fort, og da kunne jeg reise hjem veldig snart.
Dagene gikk, jeg tok mine medisiner…..var også på sykhuset hver enste dag opptil 2 ganger per dag for smertelindring. Hevelsen så ikke ut til å gå ned, men legen på sykhuset sa at jeg bare måtte gi det mere tid. Mer og mer panikk fikk jeg, tenkte også det værste at betennelsen ville gå til hjernen. For faktisk ble jeg mer og mer hoven, også rundt øynene. Akkurat der og da følte jeg meg utrolig redd og frustrert, følte jeg begynte å ikke stole på hverken legen eller tannlegen….og fikk angst for å dø her rett og slett.
Etter 5 dager på Antibiotika, kom en annen grusom beskjed…. FLYPLASSENE HER I TYRKIA SKULLE STENGES FOR ALL UTGÅENDE OG INNKOMMENDE FLY. Panikken steg, og tror også blodtrykket steg til nye høyder. Hva gjør jeg ????!!!!!
—————————————————————————————–
(Fortsettelse følger, valgte å avslutte her nå fordi jeg er redd dette blir for langt for dere å lese. Og dermed kjedelig. Så jeg velger å komme med del 2 imorgen, håper dere er fornøyd med mitt valg)
Utrolig men sant, jeg er tilbake her på bloggen. Jeg har vært fraværende pga jeg har ikke hatt hus-internett her i Tyrkia.
Kan love dere det kommer masse innlegg fremover, om hva som har skjedd ( og ikke skjedd). Jeg er fastlåst her i Tyrkia, og aner ikke når jeg kommer meg til Norge igjen 🙁
Tenker for at det skal bli mest mulig oversiktlig her på bloggen så vil jeg dele inn hva jeg har å fortelle, i flere blogg-innlegg.
Ville bare forte meg nå og fortelle at jeg lever, og har tenkt å ta opp igjen bloggingen nå umiddelbart. Neste ordentlige innlegg vil komme nå iløpet av en time. Følg med….
// CHRIS
Lik gjerne siden min HER på Facebook, så får dere varsler så fort et innlegg blir publisert.
