Åpent og sårt innlegg + Jeg vant i retten i Tyrkia !!

Hei alle !!

Først må jeg beklage for fravær atter en gang, men dessverre så har jeg ikke hatt det bra i det hele tatt…..absolutt alt har vært et ork, så jeg har måttet prioritere meg selv for i det hele tatt fungere. Men nå er jeg forhåpentligvis tilbake for fullt…..

________________________________________________________

Tilbake til overskriften…..

Sent i går kveld, tikket det inn en melding fra min advokat i forbindelse med min sak der jeg ble forsøkt drept. Anbefaler dere å lese alle delene for å skjønne sammenhengen, du finner de under kategori “overfalt i Tyrkia”.

Jeg vant jo i første runde, totalt 5 rettshøringer og overfallsmannen fikk 7 år og 6 måneder i fengsel. Men i juni så anket mannen, og siden juni har jeg ventet på en ny rettsrunde. Men den kom aldri, men ting tar jo tid både i Tyrkisk rettsvesen og det samme i Norsk rettsvesen.

Men som sagt så tikket det inn en melding fra min advokat sent i går kveld, en gledelig nyhet. Anken ble ikke godkjent så han fikk ikke opp saken på ny. Noe som betyr at det tyrkiske rettsvesen trodde på meg og min sak, og saken er dermed nå “avsluttet” og mannen sitter i fengsel.

Jeg har grått mye siden beskjeden kom i går, men det er gledestårer. Jeg er glad for å ha blitt trodd, og glad for å kunne slippe å gå vente på en ny runde i retten.

Men fordi om saken er avsluttet, så er det ikke så enkelt at jeg nå bare kan glemme dette. Jeg skulle ønske det var sånn, men sånn er det dessverre ikke. Jeg har fått “arr” for livet, “arr” som som er som åpne sår som ikke vil gro. Hendelsen sitter så dypt i meg, så per dags dato har jeg ingen tro på at jeg noen gang vil ble “frisk” fra dette.

Hendelsen har satt dype spor i meg, og jeg kjemper meg gjennom hver eneste dag……kjemper for å overleve, kjemper for å kunne leve et normalt liv. For meg så vet jeg ikke lenger hva et normalt liv er, for det er så lenge siden jeg levde et normalt liv.

Før denne hendelsen i fjor, oktober 2020, slet jeg også med angst. Jeg har diverse angstdiagnoser, som har gjort mitt liv vanskelig å leve. Med panikkangst opptil flere ganger daglig, vanskelig for å sove etc….livet var ikke greit før hendelsen heller. Men da jeg begynte å reise til Tyrkia, så forsvant mine angstanfall og hadde generelt ikke veldig mye angst i hverdagen. Jeg var så mye bedre da jeg kom meg vekk fra Norge i perioder, jeg levde et rolig liv i Tyrkia med masse gåturer i naturen etc. Men dessverre ble gleden ved å slippe angsten, kortvarig.

Etter hendelsen i fjor, så kom også mine angstanfall i Tyrkia også…..og angsten generelt forverret seg og jeg ble mye verre enn hva jeg var før hendelsen også. Jeg har gått i terapi på sykhuset i Tyrkia, noe som var veldig godt å få. Det er alltid godt å få snakket med noen som forstår meg, og som kan gi meg tips på hvordan jeg skal mestre hverdagen bedre. Terapien hjalp meg for et par dager, men så ble jeg verre igjen frem til neste terapi-time. Min psykolog i Tyrkia ga meg en ny diagnose, PTSD……Post traumatisk stress disorder. Det vil si at jeg har post traumatisk stress, etter en veldig traumatisk hendelse.

Per dags dato så sliter jeg veldig, jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal forklare alt fordi jeg sliter med så mye etter dette. Jeg er alltid stort sett redd, og har nok også blitt veldig paranoid tror jeg. Jeg er redd for å være alene, tenker hele tiden på at noen befinner seg i et rom i min leilighet. Jeg er redd for å sove og lukke øynene, jeg må alltid ligge å se mot døra. Jeg er redd for å gå på gata om folk kommer bak meg, da stopper jeg og venter til de har gått forbi meg. Tenker hele tiden at folk jeg ser ute, kan plutselig ta opp en kniv eller lignende å skade meg. Tør ikke lukke dører om jeg er alene i rommet, for da tenker jeg at jeg er/blir innestengt og ikke kan komme meg ut. Dette er kun en brøkdel av hva jeg er redd for, blir for mye å fortelle alt.

Så ja, jeg er glad for at saken er over. Men saken blir dessverre aldri over for meg, jeg sliter mer enn noen gang og føler det bare blir verre og verre dag for dag dessverre. Jeg kan fortsette med terapi i Tyrkia, men det er  i Norge jeg vil være. Det er forferdelig at jeg skal måtte være langt borte i et annet land for å få terapi, for her i Norge er køene i helsevesenet så lange som et vondt år. Men hjelp må jeg ha, det finnes ikke alternativ……for får jeg ikke hjelp, så vet jeg ikke hvor lenge jeg kan overleve dette vanskelige livet !

Beklager for langt innlegg, men følte for å “tømme” meg litt…..

Setter inn et bilde av verdens nydeligste hund, “Valentino” heter han. Min sønn som passer 2 hunder nå og da, og jeg elsker disse hundene. Normalt er jeg livredd alle hunder, men ikke disse søtnosene. Er som litt terapi for meg disse hundene faktisk….

_______________________________________________________________

Ønsker du å få varsel når jeg publiserer innlegg, lik gjerne siden min på Facebook HER

Send meg gjerne en mail : [email protected]

_______________________________________________________________

#Angst #psykiskhelse #helse #overfall #Tyrkia

Fikk gjerningsmannen en dom, eller ble han frikjent i overfallet på meg i Tyrkia….

I de foregående 4 deler, fortalte jeg om dagen da jeg ble overfalt i Tyrkia. Datoen var 29.oktober 2020, og jeg var kun sekunder fra å ikke overleve. Dere finner alle 4 delene under kategori “Overfalt i Tyrkia”.

Det siste jeg skrev, var at ny rettsak skulle være i april…

Jeg slapp å være med i rettsaken, fordi helsen min ikke er såpass bra for en slik påkjennelse. Så min advokat dro alene, og det var jeg veldig glad for. Påkjennelsen det er å være i rettsaker, er utrolig hard og vond. Det å måtte hele tiden gjengi hva som skjedde en forferdelige natten, blir akkurat som å gjenoppleve det hele på nytt. Og det har jeg ikke helse til dessverre. Nå har jeg en veldig bra advokat, så han ordnet det fint alene uten problem.

I Tyrkia er ikke en slik hendelse over etter kun en rettsak, det må mange rettsaker til før man blir ferdig dessverre. Så den i april var ikke den siste. Det ble en ny i mai også, og en i slutten av juni.

Den i slutten av juni, ble jeg fortalt at skulle være den siste. Og gjerningsmannen skulle få sin dom endelig.

Min advokat ringte meg utpå dagen 29.juni, og hadde en gledelig nyhet til meg. Gjerningsmannen hadde fått 7 år og 6 måneder i fengsel…. Jeg ble utrolig glad, ikke for antall år for jeg syns at den dommen skulle vært dobbelt så mange år. Men jeg ble glad for å vite at jeg faktisk ble trodd, og at de ikke trodde det hele var en løgn. Men på en annen side så visste jeg egentlig allerede at jeg ble trodd, fordi gjerningsmannen har sittet inne helt fra natten han ble pågrepet. Hadde de hatt den minste tvil, hadde gjerningsmannen blitt sluppet ut samme natt og heller kun møtt opp til rettsaker. Men det ble han altså ikke, han har sittet i fengsel under hele tiden.

MEN det skulle dessverre vise seg at saken fortsatt ikke var ferdig, noe jeg virkelig trodde. Etter 8 måneder trodde jeg virkelig at endelig kunne jeg “lukke” dette kapittelet og prøve å se fremover og kun jobbe med meg selv. Men den gang ei. 1 uke etterpå, ringte min advokat igjen. Gjerningsmannen hadde anket…. Ok, så hva skjer nå tenkte jeg. Jo når man anker en dom i Tyrkia, så blir det jo selvsagt flere rettsaker….altså ny runde, saken er ikke ferdig.

Så idag 27.september, venter jeg fortsatt på å høre fra tyrkiske myndigheter om når neste rettsak blir. Alt er stille og jeg hører ingenting fra de, så gudene vet nå det blir noen ny rettsak. Jeg krysser alt jeg har for at det snart blir en slutt på dette, det tar på å måtte vente…..kommer meg på en måte ikke videre før absolutt siste dom er sagt…..

Jeg vil oppdatere dere så fort jeg hører noe….

__________________________________________________

Ønsker du å kontakte meg, send meg gjerne en mail : [email protected]

DEL 4 (Siste del) – Var kun sekunder fra å bli drept i et overfall….

Anbefaler dere å lese DEL 1, DEL 2 og DEL 3 først så dere får hele historien, så det blir sammenhengende…

DEL 4

Min advokat bestilte time til psykolog for meg, på et sykehus her i Marmaris. Det var egentlig noe jeg skulle ha hatt fra samme dag som hendelsen fant sted, ikke bra å gå ubehandlet etter en slik opplevelse ! Jeg liker ikke leger eller sykehus i det hele tatt, har både sykdomsangst og dødsangst, så ikke det beste stedet for meg å gå. Men absolutt en nødvendighet, og ikke minst så ville jeg det sterkt selv også.

Dagen kom, og jeg var utrolig spent. Jeg møtte opp på sykehuset i god tid. Fikk betalt for min time, det kostet meg 240 lira for en konsultasjon. Ble henvist inn på et rom, der satt en psykolog og en psykiatriker, og en oversetter. Psykiatrikeren er en eldre utrolig god koselig mann, som jeg kjente igjen fra mars i fjor. Hadde en time med han da også… Psykologen var dekket sv maske, så det eneste jeg så var at det var en jente.

Vi snakket endel, jeg forklarte hva jeg hadde opplevd. Utrolig koselige og forståelsesfulle mennesker, som tydelig hørte på meg. Fikk god følelse. Men iløpet av denne konsultasjonen gråt jeg masse og fikk angstanfall igjen. Psykiatrikeren anbefalte meg på det sterkeste å starte i terapi, og å starte på medisiner morgen og kveld. Men der fikk jeg problem igjen, for meg og medisiner er ikke bra. Det fordi jeg har panikk for ukjente medisiner, redd jeg får noe bivirkninger eller at de ikke skal passe sammen med mine blodtrykksmedisiner. Men jeg godtok hans forslag, hva annet kunne jeg gjøre da ? Jeg var desperat etter hjelp, og ville prøve alt for å føle meg bedre.

Vi ble så enige om at jeg skulle bli med psykolog-jenta ned på hennes kontor, å få se hvor terapien skulle foregå. Da vi gikk, ble det kun meg og henne, oversetteren ble ikke med videre. Det fordi jeg både snakker og forstår tyrkisk, og også fordi psykologen kunne litt engelsk. Jeg behøvde ingen tolk.

Dere vil ikke ane hva som videre skjedde…. Tror Gud var med meg den dagen, siden jeg i utgangspunktet var så usikker og redd. Da vi hadde gått fra de andre, spurte hun meg om jeg ikke kjente henne igjen. «Nei», sa jeg. Fordi hun hadde på seg maske, kunne jeg ikke se ansiktet hennes. Dermed tok hun ned masken sin litt. Herregud det var en tyrkisk jente jeg har kjent i ca 13 år, mamma og sønnen min kjenner henne også. Men jeg har ikke sett henne på ca 2 år nå tror jeg. Hun er datter til en familie som driver et leilighetskompleks hver sesong for turister. Og jeg husker jo hun drev og leste til å bli psykolog siste gang jeg så henne. Var utrolig godt og ikke minst beroligende at jeg kjente henne, jeg ble så beroliget av det. Men dette er ikke det eneste som var rart, at jeg skulle kjenne henne. Det andre var at hun akkurat for kun 3 dager siden, startet som psykolog på dette sykehuset. Utrolig merkelig alt sammen syns jeg. Både at jeg skulle kjenne henne, og at hun akkurat hadde startet i jobb der. Og at jeg oppå alt skulle være så heldig å få henne også, for det jobber flere psykologer på den avdelingen. Startet faktisk å «glede» meg til første sesjon med henne. Vi avtalte å møtes igjen allerede neste dag, for å få startet behandlingen.

Dagen kom og jeg møtte igjen opp spent, men ved godt mot. Betalte for første time, og det skulle vise seg å koste meg 275 lira per gang. Gjør meg ekstra forbannet at det er JEG som må betale dette, for det er ikke MIN skyld at jeg trenger behandling. Ikke MIN skyld noe av dette !! Og dette blir stor utgift for meg, ekstra penger jeg kunne ha spart isteden. Blir lei meg også av det…

Velger å korte ned på veldig utfyllende om hva vi gjorde/gjør. Ellers er jeg redd det blir kjedelig for dere å lese…

Vi snakker selvfølgelig om hendelsen, om hva som trigger meg etter hendelsen, hvordan mareritt jeg har om jeg er så heldig at jeg får sove litt, hva jeg tenker om meg selv, hva jeg tenker om andre mennesker etter dette, hva jeg tenker om fremtiden, har jeg suicidale tanker, vi snakker om hva jeg kan gjøre som selv-terapi, og jeg får små oppgaver hun vil jeg skal utføre fra gang til gang…

Oppgavene jeg har fått hittil har vært :

  1. Hver dag gå en tur på butikken, om så er kun å gå inn og gå ut igjen = Dette har jeg ikke klart hver dag, men enkelte dager.
  2. Starte blogge igjen for hun sier som jeg alltid har sagt, at det å skrive reven utrolig god terapi i seg selv. Få skrevet ned og satt ord på følelsene min, kan hjelpe meg å sette ting i perspektiv = Jeg har klart oppgaven, jeg har startet igjen og føler meg bra med det.
  3. Hver dag gå en tur og ta bilder som jeg elsker å gjøre, turen trenger ikke være lang. Det viktigste er at jeg går ett stykke unna hjemmet mitt = Ikke klart, men siden 17.januar har jeg klart 4 turer.
  4. Hver kveld legge meg senest midnatt, sette på avslappende musikk og sove hele natten = Ikke klart, går mange ganger opptil 50 timer før jeg da får sovet kanskje 2 timer. Søvn er stort problem for meg. Pluss så er jeg redd for å sovne for så å våkne av mareritt igjen, og redd for å lukke øynene da jeg føler jeg må se døren min. Redd noen kommer å tar meg.

Så etter alle gangene jeg har vært hos henne, har hun kommet frem til at jeg har hatt en forferdelig traumatisk opplevelse. Hun mener jeg har pådratt meg PTSD, post traumatisk lidelse. Og vi skal jobbe sammen videre, for å få meg bedre. I og med jeg har noen angst diagnoser etc fra før, mener hun at dette kan ta tid men ingen umulighet å bli så godt som bra… Så jeg er positiv til videre behandling, skulle bare ønske det var billigere. Men koster jo masse i Norge også, gått til psykolog i 3 år der også for ca 3 år siden. Men jeg må prøve å være positiv i hvertfall !

Da føler jeg det er nok skrevet om min psykolog-del, beklager at det ble langt.

Endel har skrevet og spurt meg om personen som overfalt meg, er i fengsel. Og JA, det har han vært siden natten dette skjedde 29.oktober 2020. Neste rettssak er i april….

Husk at disse delene jeg har skrevet er skrevet nå i ettertid, men fra mine notater som jeg gjorde etter hendelsen. Derfor har jo også rettsaken i april vært, og også flere. Jeg kommer med et eget innlegg fra tiden etterpå og frem til idag, der dere får vite hva dommen ble etc….

 

Ønsker du å kontakte meg, send meg gjerne en mail : [email protected]

 

 

Kampen om å overvinne frykt, angst og dårlige dager….+ Startet på et prosjekt

Hei alle fine !

Først må jeg beklage for dårlig oppdatering, men noen ganger blir det bare til at jeg “lukker” meg selv helt. Om jeg har veldig dårlige dager, så orker jeg ikke ha kontakt med omverdenen. Uansett om det er en form for terapi for meg å skrive, så er det dager hvor psyken min er veldig dårlig. Så dårlig at jeg prøver bare å ignorere alt…. Sånne dager har jeg hatt i det siste.

Det har spesielt vært èn spesiell “ting” jeg har gått og tenkt mye på, egentlig et stort problem i livet mitt som jeg ikke har delt med andre enn min bestevenninne Jannicke. Og ikke kommer jeg til å dele det med andre heller, da dette er en meget privat sak. Men endelig, etter 2 år så ble dette problemet løst i går….så nå føler jeg en god lettelse i hele meg. En stor bør har gått vekk fra mine skuldre, så nå kan jeg senke skuldrene og slutte å tenke på dette mer endelig.

Jeg sliter jo veldig med psyken, det er ingen hemmelighet. Jeg er absolutt ikke flau over å fortelle det, da dette ikke er noe jeg er skyld i selv. Jeg har ikke bedt om å bli psykisk syk. Men hver  dag så kjemper jeg en kamp, en kamp mot å overvinne angsten, frykten og mine dårlige dager. Det er ikke lett, og jeg har ikke klart å overvinne det siden det startet for snart 8 år siden. Men jeg har et ørlite håp, om at èn dag skal jeg bli “normal” igjen.

Jeg har også slitt veldig med søvn i disse årene, jeg sover veldig lite om nettene….om jeg i det hele tatt sover. Enkelte ganger kan jeg være våken i opptil 70 timer. Og da skulle man jo tro at når jeg da først sovnet, så burde jeg sovet i mange timer. Men nei ikke jeg, jeg sover da fremdeles maks 2-3 timer. Så det sier seg selv at mitt søvnmønster ikke er bra, det er faktisk direkte helseskadelig. For med lite søvn, så blir heller ikke psyken god. Jeg bruker mange netter sovemedisin, men dessverre det er ikke mange slag som virker på meg av det heller. Så det er heller ingen god hjelp for at jeg skal få sove normalt.

Men nå har jeg begynt å pusse opp leiligheten min, startet i går faktisk. Etter mamma døde så har jeg hatt en form for “samlemani”, eller jeg vet ikke hva jeg skal kalle det egentlig. Men jeg har på en måte ikke villet gi slipp på mammas ting, så i min lille leilighet, pluss mitt lagerrom, har vært fullt med ting jeg egentlig ikke har trengt. Men det har vært for sårt for meg å kaste ting, så derfor har det hopet seg opp her hjemme. Jeg har ikke følt i disse årene at det har vært ordentlig ryddig her hjemme i det hele tatt. Det har også vært slitsomt å tenke på, for jeg liker egentlig ikke rot. Men igår startet jeg faktisk endelig !!

Jeg holdt på i hele 15 (!!!!) timer igår, sorterte ting, og kastet en hel del. Det er fremdeles masse igjen å kaste og å sortere, men jeg har i hvertfall begynt nå. Så jeg har planer om å total-oppusse leiligheten min, men først må alt av unødvendige ting bort. Jeg orker ikke ha det overfylt mer. Leiligheten min er ikke stor, så derfor vil det se mye mer ryddig ut, om jeg har mindre ting.

En annen viktig ting jeg har funnet ut nå, er hvordan få bedre søvnkvalitet. Så med å starte denne oppussingen, kan kanskje min hverdag bli litt lettere i fremtiden. For jeg tror (og ikke minst håper) nå at jeg skal klare å forandre livsstilen min. I hvertfall litt….

I går så var jeg i bevegelse og brukte kroppen min i hele går, så da kvelden kom var jeg så sliten i kroppen at jeg hadde direkte vondt i alle ledd. Men det er jo ikke rart, fordi jeg er ikke vandt til å bruke kroppen min mye om dagen. Det blir ikke til at jeg gjør så mye, blir dessverre mest stillesittende og surfing på sosiale medier. Og da sier det seg selv, kroppen min blir ikke positiv sliten. Jeg blir kun sliten i hodet, ikke i kroppen generelt. Ei heller er det bra å være så stillesittende, helsa blir dårligere. Men det jeg skal frem til er, at da kvelden kom og det var normalt leggetid for vanlige folk……ja da var jeg også veldig trøtt. Tenkte å ta sovemedisin, men fant ut at nei jeg vil droppe det i dag. Jeg vil sjekke om jeg er tilstrekkelig sliten til å kunne klare å sove godt hele natten. Jeg la meg ca 23…. Og vet dere var ??!! Jeg våknet ikke EN gang i natt, sov som en prinsesse til klokka ble 7 i morges. Det føltes så godt å våkne fra en hel natts søvn, noe jeg ikke har gjort på snart 8 år.

Jo, jeg er sliten,,,,,men nå er jeg positivt sliten. Pluss at jeg har en så veldig god følelse inni meg. Det er fordi jeg vet at jeg gjorde noe fornuftig igår, jeg satt ikke kun på sosiale medier å leste “fake” statuser hos folk. Jeg “jobbet” og brukte kroppen min ! Så det å våkne uthvilt idag, har gitt meg en tankevekker. En tankevekker om at jeg vil slutte å være stillesittende, også etter at leiligheten min er ferdig oppusset. Jeg vil alltid prøve å finne på noe å gjøre, holde meg opptatt med noe om dagene. For da tenker jeg at jeg vil heretter få en normal døgnrytme, og med det så krysser jeg fingrene for at min psyke også skal bli bedre. For alt dette henger egentlig sammen…..

Jeg kommer til å ta dere med på mye av min oppussing, og dele bilder av hvordan det blir her etterhvert. Håper det er av interesse.

Nå har jeg vært hjemme fra Tyrkia i 2 uker alt, og jeg syns det er så godt å være hjemme nå. Jeg er så lei av hele Tyrkia, og skulle ønske jeg ikke skulle dit før neste år. Men dessverre så må jeg snart reise ned igjen, det pga de neste rettsakene jeg må bli ferdig med…. Dette kan dere lese om i DEL 1 og DEL 2 og DEL 3 . Men jeg blir ikke lenge denne gangen, jeg kommer til å si fra at min advokat må møte i retten alene uten meg. Det fordi min psykiske helse ikke er bra, og for øyeblikket trenger jeg å være i Norge med mine nærmeste rundt meg.

Ha en flott dag dere, og ta vare på hverandre !

DEL 3 – Var kun sekunder fra å bli drept i et overfall…..

Anbefaler dere å først lese DEL 1 og DEL 2

—————————————————————————————————————-

13.desember 2020 var dagen da jeg dro hjem til Norge for julefeiring. Endelig var den her… I all forfjamselsen så hadde det blitt bestilt en litt rar »rute» hjem. Vi hadde ikke fått med oss at flyet fra Dalaman til Istanbul skulle lande på Sabiha Göçhen, vi trodde det var på den andre fordi videre flight var fra den andre. Husker panikken tok meg, for det var jo også lockdown på kvelden da jeg skulle ankomme Istanbul. Hva gjør jeg tenkte jeg, men jeg hadde jo ca 11 timer til rådighet mellom begge flyene. Så er god nok tid til å reise mellom flyplassene. Men da visste min kjære advokat råd, han sa han kunne hente meg på Sabiha Göçhen og så kjøre meg til den andre. Gud så lettet jeg var, og så enestående gjort av advokaten. All ros til han…

Som sagt så gjort, han kjørte meg over. Og ikke bare det, han fulgte meg helt inn til passkontroll og så meg vel avgårde. Det satte jeg utrolig pris på, for jeg er som skrevet ikke meg selv om dagen. Normalt sett finnes jeg ikke redd for å reise alene og ordne opp i diverse, men nå om dagen er det veldig godt med hjelp til det meste dessverre… Jeg ventet i så mange timer, det var utrolig kjedelig. Virkelig skal det sjekkes nøye ved neste bestilling, at alt er rett og ikke lang ventetid. Var helt utslitt da jeg endelig satte bena på norsk jord. Men slitenheten var borte så fort jeg så min kjære sønn, han er verdt all tid av venting !!

Vi hadde noen utrolig fine førjulsdager,  mange koselige minner å se tilbake på gudskjelov. Bare så utrolig synd at dagene går så fort i godt selskap, og ikke minst når man koser seg i trygge rolige omgivelser… Så….dagen kom da jeg måtte atter en gang sette kursen mot Tyrkia. Jada ikke misforstå, jeg er glad i Tyrkia. Men liker ikke følelsen av at JEG ikke kan bestemme når JEG vil dra og ikke dra, det er ingen god følelse skal jeg si dere !!
Da jeg kom tilbake til leiligheten min, hadde min kjære utleie-familie kjøpt inn masse snacks og mat og drikke til meg. Dette stod i leiligheten min da jeg kom. Setter så utrolig stor pris på de jeg leier av, tror de må være de beste her i Tyrkia haha. De passer på meg som om jeg er endel av familien, kommer med ferdig laget mat til meg og masse annet. Og hver eneste dag må de se at jeg har det bra, spesielt etter hva som hendte meg er de veldig beskyttende. Har kjent de i mange år, har ikke ett vondt ord å si om de….

Dagen hvor rettssaken var, kom… Jeg var så redd, sov ingenting den natten heller. Min advokat er stasjonert i Istanbul, så han hadde kommet dagen før. Vi møttes utenfor tinghuset her, snakket litt sammen før vi gikk inn. Jeg var så engstelig for om jeg kom til å se mannen som forårsaket denne jævelskapen, eller ikke. Det viste seg at jeg slapp å se han, det var kun en dommer min advokat og en oversetter som var tilstede.
Jeg forklarte meg så godt jeg kunne, det var igjen hardt fordi jeg i samme øyeblikk gjenopplever alt som skjedde. Og dette er en forferdelig påkjenning, ubeskrivelig faktisk. Men å vite at min advokat var der, gjorde meg både trygg og sikker på meg selv at jeg ville klare dette. Og det gjorde jeg…Mer sier jeg ikke om rettssaken, da saken som sagt ikke er ferdig. Håper på forståelse for det….

Advokaten og jeg dro hvert til vårt. Hadde ikke en bra dag resten av den dagen. Men….nå har jeg jo svært få gode dager d, så hadde ikke regnet med noe annet heller.

Dagene fortsatte i samme rytme, jeg i sengen og søvnløs som vanlig. Ikke mye jeg orket å gjøre. Panikk-anfall i massevis, og ikke minst så gråt jeg masse. Hver eneste dag så gråter jeg, noen ganger litt og andre ganger masse. Dagene er vanskelige…

Min advokat ringte og fikk time for meg hos en psykiatriker på et sykehus her,  første timen var 17.januar tror jeg.

I neste del vil jeg fortelle om hva jeg gjør hos psykologen… Har jeg fått diagnose ? Hvordan jobber de her i forhold til Norge ? Betaler jeg for det ? Dette og mere får dere vite i neste del, som kommer ut iløpet av morgendagen. Jeg vil ikke skrive for mye i hvert innlegg, for det kan lett bli for kjedelig å lese om det er mange minutter.

————————————-

Ønsker du kontakt med meg, send meg gjerne Mail : [email protected]

DEL 2 – Var kun sekunder fra å bli drept i et overfall….

Hei !

Da tenkte jeg at jeg skulle fortelle litt om dagene og tiden etter overfallet….

Som skrevet i »DEL 1», så var det en veldig utrivelig opplevelse å komme tilbake til min leilighet her etter å ha vært på sykehuset og hos politiet. Følelsen var langtfra god, den var veldig frustrerende…..det rette å si er at det var veldig panikk-lignende følelse å skulle vite at jeg måtte være alene. Men hvilket annet valg hadde jeg ? Ingen….

I dagene etterpå hadde jeg så blandede følelser inni meg. Jeg gråt hele tiden, og jeg ønsket å få hjelp for jeg trengte sårt å snakke om dette. Eneste jeg kunne snakke med, var min beste venninne i Norge….verdens fineste Jannicke som alltid er der for meg. Men allikevel følte jeg sterkt behov for å snakke med noen her i Tyrkia, ansikt til ansikt liksom. Jeg ringte den norske ambassaden i Ankara, fortalte situasjonen min. Sa også rett ut at jeg var desperat etter hjelp, men dessverre kunne ikke de hjelpe meg med annet enn en liste over advokater her i Tyrkia. Syns ærlig talt det kunne vært hjelp å få, jeg er alene her…..i en ekstrem vanskelig situasjon, som er en veldig stor påkjennelse.

Jeg hadde sett inne på en norsk gruppe på Facebook som er norske folk som bor i Tyrkia, at de anbefalte en advokat. Jeg visste jo heller ikke om jeg trengte advokat, rett og slett så visste jeg ingenting der og da. Jeg trengte jo også profesjonell hjelp til å bearbeide dette… Alt var kaos i hode mitt.

Samtidig var jeg redd hele tiden hjemme. Sengen ble min «redning», jeg ønsket kun å sove og å gjemme meg bort. Men sove klarte jeg heller ikke, for jeg var redd for å lukke øynene. Redd for å ikke ha kontroll på om det kom inn noen, jeg måtte se døra til soverommet mitt konstant. De få gangene jeg sovnet, hadde jeg mareritt. Mareritt at jeg gjenopplevde det som hadde skjedd, og også at jeg på en måte så jeg døde….ble kvalt. Så å sove var ikke et alternativ dessverre.

Dessverre det eneste bilde jeg foreløpig kan dele fra overfallet.

Dagene gikk, og jeg følte mer og mer desperasjon. Mer og mer redd for å leve faktisk. Det ble vanskelig for meg å gå fra rom til rom i min leilighet også, for jeg følte at kanskje kommer det noen ut fra stua og overfallet meg….eller fra kjøkkenet. Ubeskrivelig følelse som egentlig er vanskelig å forklare helt.

Måtte jo også ha mat, så på butikken måtte jeg gå noen ganger. Men det også var ikke enkelt, da jeg får fullstendig panikk om noen går bak meg. Jeg må stoppe opp og vente til de er foran meg, og det er ikke alltid like enkelt….spesielt ikke i en butikk hvor det som oftest er endel folk overalt. Så det ble til at jeg rett og slett ikke spiste så mye. Hadde liten matlyst også…

Jeg fikk til slutt kontakt med en advokat, som snakker både norsk engelsk og tyrkisk. Om noen her i Tyrkia trenger hjelp av alle slag, kontakt han. Han var/er utrolig behjelpelig med absolutt alt. Veldig medmenneskelig, og bryr seg om mennesker på en utrolig fin måte. Han har også nylig bestått Bachelor i norske lover. Han heter Mohammed Ömer Aslan, og kan nås på telefon +90 542 318 75 49.

Dagene gikk, eneste ønske mitt var å kunne reise hjem til min sønn….i trygge omgivelser, og også ikke minst få helse-hjelp. Jeg var rett og slett et nervevrak, om jeg kan si det sånn. Men reise hjem kunne jeg visst ikke, pga det ville bli rettssak. Mer panikk fikk jeg, dagene mine husker jeg nesten ikke noe av….da de var fulle av panikk-anfall og redsel og frustrasjon. Og jeg lå konstant i sengen…

Dagene ble til uker, julen nærmet seg. Og for meg så er det viktig å ha julemåneden med min sønn i Norge, så det at desember nærmet seg var også en påkjennelse som tæret. Jeg var redd jeg ikke fikk komme hjem å feire med sønnen min…som er den viktigste og kjæreste personen i mitt liv.
I begynnelsen av desember, kom det bud på døra mi her. Rettssak ville bli 4.januar 2021…

Jeg bestilte meg raskt en billett hjem, og fikk tak i en billig billett 13.desember. For første gang siden den skjebnesvangre dagen 28.oktober 2020, følte jeg en glede… Glede for å kunne se min sønn, og glede for å kunne reise hjem til trygge omgivelser. Men pga at jeg måtte være tilstede i rettssaken, måtte jeg dessverre bestille billett tilbake til Tyrkia 28.desember. Noe annet valg hadde jeg ikke. Og pga Covid-19 og kansellerte fly, måtte jeg ha god tid så jeg ikke mistet rettssaken. MEN ENDELIG SKULLE JEG HJEM !!!!!

Hvordan gikk det i Norge ? Hvordan gikk rettssaken? Er han ennå i fengsel ? Har jeg nå fått profesjonell hjelp ? Dette og mer får dere svar på i neste innlegg, så følg med…

———————————

Ønsker dere å komme i kontakt med meg, send meg gjerne en Mail : [email protected]

DEL 1 – Var kun sekunder fra å bli drept i et overfall…

Hei !

Av hensyn til at saken fortsatt ikke er ferdig, kan jeg dessverre ikke fortelle hele historien i detalj foreløpig….men den kommer etterhvert.

Er både godt og vondt å skrive dette nå… Godt fordi det er terapi for meg å skrive, da jeg føler det er godt å få åpnet seg. Vondt fordi jeg på en måte gjenopplever hva som skjedde meg den grusomme natten 29.oktober i fjor (2020).

Samtidig kanskje historien blir oppfattet «rar», da jeg ikke får fortalt alt her og nå.

Dette bilder viser kun en brøkdel av mine skader, men av hensyn til pågående etterforskning er dette det eneste jeg kan vise per dags dato.

Men det jeg kan si, er at jeg ble overfalt av en mann i Tyrkia. Mannen sa han ville ha sex med meg, noe jeg avviste med engang. Jeg sa jeg var ikke interessert, og at jeg overhode ikke ville ha sex. Klart og tydelig forklarte jeg at det var uaktuelt… Da jeg snudde meg og gikk, kjente jeg brått en ubeskrivelig smerte i nakken. Og plutselig befant jeg meg nede, og sloss med denne mannen. Bokstavelig talt sloss for mitt liv… Videre er det ikke alt jeg husker helt tydelig. Men jeg skrek av full styrke, etter hjelp. Husker også at jeg rakk å tenke at nå dør jeg, nå mister min sønn sin mamma… Etterhvert gikk jeg tom for krefter, og pust og ikke minst så mistet jeg håp om å kunne overleve dette. Han prøvde å kvele meg, ved å holde over min munn. Husker jeg til slutt måtte gi opp å sloss, for kreftene var borte. Han truet meg også om at om jeg fortsatte å skrike og om han ikke fikk sex, ville han drepe meg. Men så kom det naboer til, som hadde hørt jeg skrek etter hjelp. Og jeg takker virkelig Gud for at de kom, da jeg tror det kun var snakk om sekunder før jeg hadde vært død. Buksa mi var revet opp, knapper og glidelås var borte.
De fikk stoppet han fra å løpe vekk, og de ringte politiet.

Politiet kom, det var jeg glad for. Men samtidig var jeg i fullstendig sjokk, og jeg klarte ikke å fokusere på at de var kommet og skulle hjelpe MEG. Jeg var fortsatt redd alle rundt meg, jeg hadde en forferdelig følelse inni meg.

Videre kort fortalt, ble jeg med på politistasjonen. Der ble det avhør, og videre bar det til sykehuset hvor det ble tatt tester av meg og jeg fikk oksygen. Etter noen timer var det igjen en tur på politistasjonen, for så å bli kjørt hjem…

Følelsen jeg da hadde, da jeg kom hjem til «ingenting»….den kan kun beskrives med ett ord GRUSOM ! Jeg befant meg alene i et annet land, langt hjemmefra og helt alene. Jeg var livredd, full av angst og masse panikkanfall…

—————————————-

Fortsettelse følger om tiden etterpå. Hva har skjedd? Er han i fengsel ? Hvordan går det med meg ? Får jeg hjelp ? Disse svarene og flere svar får dere i neste innlegg, så følg med senere i dag…

—————————————-

Ønsker du å komme i kontakt med meg, send meg Mail på : [email protected]