Hei !
Da tenkte jeg at jeg skulle fortelle litt om dagene og tiden etter overfallet….
Som skrevet i »DEL 1», så var det en veldig utrivelig opplevelse å komme tilbake til min leilighet her etter å ha vært på sykehuset og hos politiet. Følelsen var langtfra god, den var veldig frustrerende…..det rette å si er at det var veldig panikk-lignende følelse å skulle vite at jeg måtte være alene. Men hvilket annet valg hadde jeg ? Ingen….
I dagene etterpå hadde jeg så blandede følelser inni meg. Jeg gråt hele tiden, og jeg ønsket å få hjelp for jeg trengte sårt å snakke om dette. Eneste jeg kunne snakke med, var min beste venninne i Norge….verdens fineste Jannicke som alltid er der for meg. Men allikevel følte jeg sterkt behov for å snakke med noen her i Tyrkia, ansikt til ansikt liksom. Jeg ringte den norske ambassaden i Ankara, fortalte situasjonen min. Sa også rett ut at jeg var desperat etter hjelp, men dessverre kunne ikke de hjelpe meg med annet enn en liste over advokater her i Tyrkia. Syns ærlig talt det kunne vært hjelp å få, jeg er alene her…..i en ekstrem vanskelig situasjon, som er en veldig stor påkjennelse.
Jeg hadde sett inne på en norsk gruppe på Facebook som er norske folk som bor i Tyrkia, at de anbefalte en advokat. Jeg visste jo heller ikke om jeg trengte advokat, rett og slett så visste jeg ingenting der og da. Jeg trengte jo også profesjonell hjelp til å bearbeide dette… Alt var kaos i hode mitt.
Samtidig var jeg redd hele tiden hjemme. Sengen ble min «redning», jeg ønsket kun å sove og å gjemme meg bort. Men sove klarte jeg heller ikke, for jeg var redd for å lukke øynene. Redd for å ikke ha kontroll på om det kom inn noen, jeg måtte se døra til soverommet mitt konstant. De få gangene jeg sovnet, hadde jeg mareritt. Mareritt at jeg gjenopplevde det som hadde skjedd, og også at jeg på en måte så jeg døde….ble kvalt. Så å sove var ikke et alternativ dessverre.
Dessverre det eneste bilde jeg foreløpig kan dele fra overfallet.
Dagene gikk, og jeg følte mer og mer desperasjon. Mer og mer redd for å leve faktisk. Det ble vanskelig for meg å gå fra rom til rom i min leilighet også, for jeg følte at kanskje kommer det noen ut fra stua og overfallet meg….eller fra kjøkkenet. Ubeskrivelig følelse som egentlig er vanskelig å forklare helt.
Måtte jo også ha mat, så på butikken måtte jeg gå noen ganger. Men det også var ikke enkelt, da jeg får fullstendig panikk om noen går bak meg. Jeg må stoppe opp og vente til de er foran meg, og det er ikke alltid like enkelt….spesielt ikke i en butikk hvor det som oftest er endel folk overalt. Så det ble til at jeg rett og slett ikke spiste så mye. Hadde liten matlyst også…
Jeg fikk til slutt kontakt med en advokat, som snakker både norsk engelsk og tyrkisk. Om noen her i Tyrkia trenger hjelp av alle slag, kontakt han. Han var/er utrolig behjelpelig med absolutt alt. Veldig medmenneskelig, og bryr seg om mennesker på en utrolig fin måte. Han har også nylig bestått Bachelor i norske lover. Han heter Mohammed Ömer Aslan, og kan nås på telefon +90 542 318 75 49.
Dagene gikk, eneste ønske mitt var å kunne reise hjem til min sønn….i trygge omgivelser, og også ikke minst få helse-hjelp. Jeg var rett og slett et nervevrak, om jeg kan si det sånn. Men reise hjem kunne jeg visst ikke, pga det ville bli rettssak. Mer panikk fikk jeg, dagene mine husker jeg nesten ikke noe av….da de var fulle av panikk-anfall og redsel og frustrasjon. Og jeg lå konstant i sengen…
Dagene ble til uker, julen nærmet seg. Og for meg så er det viktig å ha julemåneden med min sønn i Norge, så det at desember nærmet seg var også en påkjennelse som tæret. Jeg var redd jeg ikke fikk komme hjem å feire med sønnen min…som er den viktigste og kjæreste personen i mitt liv.
I begynnelsen av desember, kom det bud på døra mi her. Rettssak ville bli 4.januar 2021…
Jeg bestilte meg raskt en billett hjem, og fikk tak i en billig billett 13.desember. For første gang siden den skjebnesvangre dagen 28.oktober 2020, følte jeg en glede… Glede for å kunne se min sønn, og glede for å kunne reise hjem til trygge omgivelser. Men pga at jeg måtte være tilstede i rettssaken, måtte jeg dessverre bestille billett tilbake til Tyrkia 28.desember. Noe annet valg hadde jeg ikke. Og pga Covid-19 og kansellerte fly, måtte jeg ha god tid så jeg ikke mistet rettssaken. MEN ENDELIG SKULLE JEG HJEM !!!!!
Hvordan gikk det i Norge ? Hvordan gikk rettssaken? Er han ennå i fengsel ? Har jeg nå fått profesjonell hjelp ? Dette og mer får dere svar på i neste innlegg, så følg med…
———————————
Ønsker dere å komme i kontakt med meg, send meg gjerne en Mail : [email protected]
