Jeg har nemlig startet opp med to nye og veldig viktige ting i mitt liv, noe som er godt for helsen.
Den ene “tingen” er at jeg har sluttet å røyke, etter å ha røyket i 40 år syns jeg det er “godt gjort” å ha klart å slutte på dagen uten de store problemene.
Den andre tingen er at jeg har begynt å trene på helsestudio, noe jeg har hatet hele mitt liv.Mer om disse tingene kommer jeg til å fortelle om i ett eget innlegg, og håper dere vil finne det interessant å følge min reise med vektnedgang og med kroppsbygging….og også selvsagt hvordan det går med min røykeslutt.
Kommer også til å dele hva jeg spiser til enkelte måltider, og da også med oppskrifter.
Setter meg nå ned å skriver på neste innlegg, følg med….enten kommer det senere i kveld, eller imorgen.
Igjen så er det gått en stund siden siste innlegg…. Grunnen til det er rett og slett at ting går så opp og ned med meg, jeg har liten livslyst generelt. Livsglede er noe jeg ikke har så mye av for øyeblikket, derav min lave tilstedeværelse på bloggen.
Det blir ikke så mye spennende å dele med dere, da mine dager er for det meste triste. Og jeg skrev jo i et av mine siste innlegg at bloggen ikke skulle være så negativ i innholdet, jeg tenkte jeg for det meste at jeg skulle dele kun positivitet….
MEN, etter å ha tenkt endel så kom jeg frem til at hvorfor kan jeg ikke dele både positive og negative ting som omhandler mitt liv ? Denne bloggen ble jo opprettet fordi den nettopp skulle handle om MITT liv, og i ens liv er det jo ikke kun positive dager….alle har jo også dager som er mindre positive.
Nå er jo ikke mitt liv noe A4-liv, jeg har jo mange psykiske diagnoser….så derfor har jeg også flere negative dager enn “normalt”. Og jeg har aldri vært redd for å dele sannheten om mitt liv, jeg liker å være åpen og ikke late som om alt er perfekt.
Jeg har gudskjelov aldri vært flau for å dele dette, det kommer av at dette er ikke min skyld….dette er ikke noe jeg kan noe for, faktisk så kan ALLE komme i min situasjon. Det som er synd er at ikke alle tenker som meg her, veldig mange er flaue over at de sliter…og dermed “setter på seg en maske” og later som om at de aldri har et problem i livet. Jeg for min del er utrolig glad for min innstilling til å være åpen om min psykiske helse, det hjelper meg i mange situasjoner.
Jeg har den seneste tiden tenkt mye på at jeg skal begynne på et treningssenter, det til tross for at jeg HATER trening haha !!. Har hørt mye positivt om å trene om man har psykiske utfordringer… At dagene da skal bli lettere og at man får mye god energi.
Hmm hva skal man si om det ?
Etter å ha trent 14 økter på et treningssenter, må jeg være ærlig å si at jeg kjenner fortsatt ikke noe spesielt til at mine dager har blitt lettere. Syns egentlig jeg er på samme nivå søm før, eller egentlig føler jeg at jeg er værre faktisk. MEN det behøver ikke være fordi jeg trener selvfølgelig, noe jeg egentlig ikke tror selv heller….det kan være at JEG faktisk har blitt forverret med min angst, ikke vet jeg.
Men jeg skal aldri gi opp treningen, om ikke annet så får jeg bedre helse med tanke på hjertet og blodtrykket etc etc…
Jeg kommer til å dele mine daglige treninger, og mitt daglige inntak av måltider. Kommer ikke til å dele alle måltider selvfølgelig, men hvertfall ett hver dag. Håper dere syns dette blir interessant….
Første innlegg om min vektnedgang-vei kommer iløpet av kvelden.
Alltid de siste 10 årene så er mine dager vært fylt med angst, sorg, panikk og andre triste følelser.
Sorg pga savnet etter min kjære gode mamma, aldri slutter. Ikke engang lettere blir sorgen, vil vel heller si at den faktisk blir mer og mer intens og vond. “Tiden leger alle sår”, heter det… Men tydeligvis gjelder ikke det for meg dessverre. Første jeg tenker på da jeg våkner, er mamma. Det siste jeg tenker på før jeg sovner, er mamma….
Angst og panikk kan jeg egentlig forklare under ett pga det er vel to av samme følelser… Angsten kommer fordi jeg er redd for alvorlig sykdom, altså det blir en form for “angst for angsten”…..med andre ord, jeg frykter for å få angst. Panikk inneholder et så stort emne, at jeg skal ta det i et eget innlegg faktisk. Men kort fortalt, så får jeg panikk av alt av “vondter”. Som da jeg hadde vondt i høyre kne for en stund siden, da begynte panikken å spre seg og jeg var helt sikker på at jeg hadde blodpropp i beinet. Og ikke minst så trodde jeg at det var kreft…. Eller i oktober da jeg hadde enorme smerter i ene skulder/arm/nakke i ca 6 uker. Ingenting av de sterkeste smertestillende virket, da var jeg 100% sikker på at jeg hadde lungekreft… Skjønner dere hvor slitsomt det egentlig er, å alltid tenke det verste? Det ødelegger humøret, gleden ved livet generelt. Hele meg blir i totalt spenn, og jeg blir utmattet hissig og irritert på alt og alle.
Men det som er, er at på ok dager så KAN det være levelig og jeg KAN tenke rasjonelt. Som at når jeg da tenker tilbake, så ser jeg at absolutt alle mine “vondter” har faktisk blitt bra og jeg kunne ha slappet av med mine katastrofe-tanker. Men dessverre jeg klarer ikke å tenke rasjonelle tanker da jeg er midt oppi dette.
Dessverre så tenker enkelte at det er kun JEG som kan snu mine tanker, for så å bli “bra” og ikke tenke sånn. Men der tar dere veldig feil, men det skal sies at for folk som ikke er plaget sånn selv eller ikke er utdannet på psykisk helse så forstår jeg at dere faktisk kan tenke slik også. For dere har ikke erfaringer med slike diagnoser, ei heller ikke erfart dette selv. Men jeg vil allikevel gi dere et tips, ALDRI be folk med psykiske utfordringer om å skjerpe seg….det er det verste dere kan be oss om. Vi har ikke bedt om å bli som vi har blitt, og vi vil heller ikke være slik plaget. Så om vi kunne bare sluttet å hatt disse vonde tanker, hadde vi selvfølgelig gjort det !!
I neste innlegg vil jeg fortelle om min PTSD-diagnose og hvordan jeg opplever den, og hvordan jeg hanskes med den…
Tenker ta noen innlegg om mine diverse diagnoser etterhvert, håper dere vil like det. Og håper dere vil sende meg en mail om deres erfaringer med de forskjellige diagnoser. Mail : [email protected]
For meg så er det viktig å ha ting å se frem til, da går dagene fortere også…. Syns også dagene blir lettere, for humøret stiger om det er noe man gleder seg til.
Men skal også sies, at jeg behøver ikke gjøre noe hele tiden. Og jeg er veldig glad i å være hjemme å kose meg også, i mitt eget selskap. Hverken trenger eller orker å ha folk rundt meg bestandig. Jeg har blitt veldig ømfintlig for lyder også, så om det er helt stille rundt meg så er det bare godt.
Jeg elsker å sitte å se på dokumentarer og nyheter fra hele verden på YouTube, kan sitte i timesvis med det. Også liker jeg godt reality-programmer på Tv2 Play og Discovery+, da er jeg i mitt ess hehe.
Men tilbake til overskriften….
Endel skjer for mitt vedkommende utover høsten/vinteren 2023/2024.
Skal begynne hos et sted som heter Frisklivssentralen, som ligger på Jessheim. Dette er et tilbud for oss som sliter psykisk, og som er uføretrygdet.
Der er jeg så heldig at jeg har fått kommet med, mye spennende skjer der som blir fint for meg i hverdagen. Noe av dette er:
* Kostholds-kurs
* Røykeslutt-kurs * Fysisk trening
Jeg sliter med vekten, har veldig vanskelig for å gå ned. Så dette kostholds-kurset ser jeg veldig frem til. Jeg er flink til å lage mat og syns det er kjempegøy å kokkelere, så blir fint å lære seg noen “hacks” når det gjelder ekstra sunne måltider.
Videre blir det røykeslutt-kurs, som jeg hvertfall ser frem til. Ønsker så mye å slutte, men dessverre ikke enkelt. Mye av det kommer nok av at jeg føler jeg blir roligere innvendig når jeg tar meg en røyk, så avhengigheten ligger nok mye der også. Men dette skal jeg klare, trenger bare litt “backup”.
Treningen er nesten høydepunktet, for jeg vet at når jeg er ute i frisk luft og går lange gåturer så blir humøret mitt så mye bedre også. Det gjør noe med den mentale helse har jeg merket. Og nå får jeg folk å trene ned, noe som frister masse. Jeg er ute og går med venninna mi masse, men vil gå ennå mer så da blir dette utrolig fint.
Utover dette, så kommer vel absolutt det beste av det beste hahahaha!! JEG SKAL KJØPE MEG BIL innen et par måneder, og DET skal bli aldeles perfekt. Kommer til å kose meg glugg ihjel, kjøre overalt. Skal ha med meg mat og sette meg og nyte utsikt og livet på veien, smiler ved tanken.
Og i begynnelsen av september skal jeg være med min kjære tante på en liten men koselig “jobb”, det også blir super hyggelig.
Så er det kort-turen til Tyrkia i slutten av oktober som jeg allerede skrev om, det blir også kos med min bestevenn Jannicke.
Dermed er det snart JUL også hehe, og det er en koselig tid jeg ser frem til. Så dagene går når man har ting å se frem til.
Ta vare på hverandre, man vet ikke hva morgendagen bringer….
Iløpet av 30 år, har jeg prøvd på utallige kjøreskoler uten hell. Jeg har prøvd å klare teorien mange ganger, men ikke lykkes. Dermed har jeg sluttet, troen var ikke tilstede.
I fjor i juni, satt jeg i min leie-leilighet i Tyrkia og funderte over livet…. Der og da sa jeg til meg selv, at jeg VIL ha førerkort NÅ. Tenkte at hvorfor skal ikke JEG klare å få det, når “alle” andre klarer det. Dermed tok jeg kontakt med Wright Trafikkskole på Jessheim, og iløpet av minutter hadde jeg bestilt meg en pakke med kjøretimer etc. NÅ hadde jeg ingen vei tilbake,denne pakken kostet meg over 20 000,-…..nå var det bare å sette igang.
Men denne gangen følte jeg helt anderledes enn de foregående ganger da jeg hadde begynt hos en kjøreskole. Det var liksom noe som sa inni meg at denne gangen ville jeg klare det.
Jeg bestilte meg fly hjem, og dro hjem 2 dager etterpå.
Da jeg oppsøkte kjøreskolen, fikk jeg info om en app hos de hvor jeg kunne ta teoriprøver. Husker ikke helt prisen, men prisen gjaldt for 2 mnd adgang til app’n.
Jeg startet med prøvene, og igjen hadde jeg en haug av feil. Jeg var på nippet til å gi opp, men tenkte da på alle pengene jeg ville tape i den pakken jeg hadde kjøpt. Så å gi meg var ikke et alternativ mer…. Jeg ble helt besatt på disse prøvene, og etterhvert fikk jeg mindre og mindre feil….dermed motiverte det meg til å fortsette å øve. Etter 2 uker tok jeg teoriprøven på trafikkstasjon. Dessverre hadde jeg EN feil mer enn jeg kunne ha, og strøk. Da gråt jeg, men fortsatt hadde jeg en positiv innstilling om at jeg SKAL klare dette.
2 uker senere gikk jeg igjen inn på trafikkstasjon, og DA besto jeg. Dere vil ikke tro hvilken følelse jeg da hadde. Mestringsfølelsen var overveldende, JEG HADDE ENDELIG KLART TEORIPRØVEN. Dette gikk rette vei….
Startet så med kjøretimer, gikk veldig fint. Hadde en super koselig kjørelærer også…
Men hvor lenge var Adam i paradis…Mine psykiske utfordringer var på vei til å ødelegge for meg igjen, fikk veldig angst. Drømte om natten at jeg kjørte på mennesker etc, så dessverre fikk jeg en sperre innimellom og dermed gikk det 2-4 måneder innimellom hvor jeg ikke turte å kjøre.
Sånn gikk det opp og ned, og året ble til 2023….ingen førerkort i sikte. Jeg begynte også å “tulle” med giringen, konsentrerte meg mer for giring enn å fokusere på omgivelsene rundt. Giring ble dessverre en negativ påvirkning da jeg kjørte. Etter en stund tenkte jeg at kanskje det er bedre at jeg går over til automat, for da trengte jeg ikke konsentrere meg om girene.
Som sagt så gjort, byttet kjørelærer og gikk over til automat. Det var som natt og dag, dermed ble kjøringen min også mye bedre. Oppkjøring ble bestilt, og jeg var klar….trodde jeg. Men dessverre slo angsten inn igjen, og psyken var igjen på vei til å ødelegge for meg i livet mitt. Denne gangen begynte prestasjonsangsten å ødelegge, jo nærmere oppkjøringen kom, mer tullete begynte jeg å kjøre. Hvorfor aner jeg ikke, men sånn var det. Men å avbestille Oppkjøring, var ingen alternativ. Så dagen kom hvor jeg skulle kjøre opp….
Min bestevenn Jannicke ble med meg til Lillestrøm trafikkstasjon. Jeg trodde jeg kom til å stryke, så ville ha med henne som støtte.
Kort fortalt, jeg BESTO. Ikke nok med at jeg besto, men fikk så bra tilbakemelding fra sensor også. Så dette klarte jeg veldig bra, noen jeg overhodet ikke hadde trodd. Som skrevet før, sliter jeg jo også med selvtillit og tror alltid jeg ikke er bra nok til noe. Men nå etter dette, har jeg ingen tvil….det jeg ønsker å få til i livet mitt, det SKAL jeg klare. Det har jeg bevisst….
Vil i denne forbindelse takke min herlige gode kjørelærer Camilla, uten deg hadde jeg ikke sittet her med førerkortet. Du er rå !
Bloggen min er om MITT liv, så selvfølgelig vil det komme negative innlegg fortsatt innimellom. Ingen går igjennom et liv med kun positivitet i livet. Men i min blogg har det vært ekstremt mye negativitet, og det håper jeg nå å kunne forandre. Og hvorfor jeg nå faktisk kan ha mindre negativitet i min blogg, er gudskjelov fordi mitt liv har faktisk blitt mye bedre enn det har vært på 10 hele lange år…. Super glad og takknemlig for det !
Med en hverdag som psykisk syk, er det ikke sånn at man bare kan forandre hverdagen sin etter hvordan man ønsker å være og ikke være. Hadde det vært så enkelt, hadde ingen slitt med psykiske utfordringer. Hvor mye jeg enn vil være kun glad og fornøyd uten negative dager, er det dessverre ikke slik det fungerer. “Dumme” og vonde tanker kommer uten at man får gjort så mye med det, det handler heller da om å lære seg å takle disse dagene på best mulig måte…..noe det ser ut til at jeg har blitt bedre på gudskjelov.
Hvordan jeg har klart å bli bedre på dette, er ikke kun takket være meg selv. Grunnen er fordi “innholdet” i mitt liv har blitt mye bedre, veldig mye positivt har skjedd i mitt liv iløpet av 1 år.
Personer jeg har daglig savnet gjennom ca 10 år, har kommet tilbake i mitt liv. Dere vet selv hvem dere er, og dere skal vite jeg setter utrolig pris på hver og en av dere…. Vil ikke komme mer inn på hva, hvem, hvordan eller noe som helst av grunner til hvorfor vi ikke har hatt hverandre i hverandres liv….det er privat. Det viktigste er at vi nå har kontakt og hva,som har skjedd er helt uvesentlig, gjort er gjort og det er fremtiden som teller fra nå av.
Det er også en haug av andre grunner til at jeg syns livet nå er mye bedre, deriblant at jeg har fått til så mye jeg før trodde var en umulighet for meg. Jeg ser nå at jeg får til det meste bare jeg prøver hardt nok. Jeg må slutte å hele tiden tro jeg ikke er bra nok etc…
Jeg kommer til å poste et innlegg til idag, der jeg forteller om positive ting som har skjedd (ingenting av privat karakter som inneholder andre personer). Vil fortelle om min forandret tankegang, og om planer videre i livet mitt. Håper dere følger med….
Vil avslutte dette innlegget med en fin quote, som er veldig viktig å huske på i livet.
ERSTATT HAT MED KJÆRLIGHET, OG DU VIL FÅ DET MYE BEDRE MED DEG SELV
Skulle ønske jeg kunne ha skrevet et innlegg om at jeg er frisk fra alt som heter angst og depresjon, men dessverre så er det ikke slik. I mine øyne blir jeg kun værre og ikke bedre dessverre.
Nå er det vel ikke akkurat det enkleste å bli bedre, når man står uten hjelp. For å bli bedre er man nødt til å få hjelp til å bli bedre, noe som ikke er det enkleste å få i dagens samfunn.
Nå har jeg hatt denne angsten(flere diagnoser) i 9 år, og det kjennes på hele meg. Det går ikke én dag uten jeg merker den…
De verste er sykdomsangsten og dødsangsten, føler de er det jeg kommer til å dø av den dagen jeg dør… De som ikke har disse, kan ikke sette seg inn i det i det hele tatt. Og det forstår jeg jo også…
Det er ikke mange timene eller minuttene av døgnet jeg ikke tenker sykdom.I de siste månedene har jeg virkelig vært ille. Og nå i dette sekund når jeg skriver dette innlegget, jobber hjernen min for fullt. For jeg tror at jeg er alvorlig syk, og at jeg ikke har lenge igjen å leve. Sånne tanker har jeg hele tiden.
For tiden tenker jeg på dette…..
* Kløe i øret, tror jeg har svulst inni øret.
* Sår I halsen, tror jeg har halskreft.
* Går ikke ned i vekt, tror jeg har kreft i mage/lever/nyre.
* Klør i øyne, tror jeg har grå/grønn stær.
Dere som ikke tenker sykdommer og død, forstår sikkert ikke min tankegang. Og det respekterer jeg, for i rasjonelle øyeblikk forstår heller ikke jeg meg selv. Forstår ikke hvorfor jeg tenker som jeg tenker, for jeg er jo frisk.
Men én ting dere aldri må si til oss med slike plager, angstlidelser…..er at dere ber oss om å tenke positivt og ikke tenke sykdom og død bestandig. For vi klarer ikke slutte med disse tankene, hadde det vært så enkelt så er det jo ingen som hadde vært plaget av det heller. Dere må respektere oss og vår tankegang, for denne tankegangen er ikke noe vi vil ha….Men vi klarer ikke slutte !
Jeg er også utrolig ukomfortabel med meg selv, for har hatt en ufrivillig vektoppgang siste halve året. Mulig det kommer med alderen, men sånn vil ikke jeg ha det. Vil kunne kjøpe meg fine klær og pynte meg med, men når jeg føler meg som en ballong er ikke det enkelt heller. Og det er ikke kun pga dette jeg ønsker å gå ned I vekt, også pga helsen min. Jeg får også angst av å tenke på at en høy vekt kan resultere i flere helseplager, blant annet høyere blodtrykk. Men også mye annet negativt, så tankene løper løpsk om dagen.
Men nå har jeg startet med lange gåturer hver dag, og prøver å spise faste sunne måltider også. Tenkte jeg skulle ta dere med på denne reisen, reisen mot et lettere liv. Kommer til å poste fremgangen hver dag, så følg med….
Hver eneste dag overalt i media, står det om folk som har fått kreft. Uansett om vi åpner Facebook eller VG eller annen media, så blir vi «minnet» på den sykdommen. Og ikke nok med det, så har stort sett alle av de syke fått «dødsdommen»……de har fått beskjed at de ikke har lenge igjen å leve eller som værre er, de lever på «overtid».
Ja det er forferdelig trist at de har fått kreft, og helt forferdelig at de har fått «dødsdom».
Men hva får vi lesere ut av å lese at de er så syke da ? Jo det skal jeg fortelle deg….
Vi som sliter daglig med angst, sykdomsangst og dødsangst, vi får ennå mer angst av å lese dette. Vi blir hele tiden «minnet på» vår angst, vi får ikke mulighet til å prøve å lære oss til å bli kvitt våre angster. Får ikke mulighet til å få noen dager med ro. For det skrives som sagt om denne sykdommen daglig overalt.
Syns ikke noe om at det skrives om potensielle dødelige sykdommer i det hele tatt jeg, det behøves ikke fordi vi uansett vet at de finnes…. MEN om det absolutt må nevnes denne sykdommen eller andre potensielt dødelige, så hvorfor heller ikke skrive om de som faktisk har en gledes-historie om den da, om de som har klart å bli frisk av den. Ikke de som har «5 minutter» igjen å leve, det kommer det ikke noe godt ut av uansett !!
Nå har jeg holdt meg unna media et par dager, og har faktisk hatt et par gode dager som jeg faktisk har fått kjenne på litt gladhet inni meg for en gang skyld, men så fort jeg åpnet VG i går kveld så lyste det mot meg at «3 stk venninner hadde alle fått kreft».
Så da la jeg meg med hode fult av vonde tanker og spørsmål igjen…..har jeg kreft, tenk om jeg har kort tid igjen å leve. Igjen så det ble ingen god natt søvn på meg.
Det eneste stedet jeg føler jeg kan usensurert fortelle om hvordan jeg har det, er her på bloggen. Her kan jeg skrive akkurat hva jeg føler i mitt eget tempo, uten avbrytelser av noe slag. Eneste minuset er, at bloggen kun hjelper meg med å få ut mine innerste tanker….den kan ikke hjelpe meg konkret med det jeg ønsker hjelp til, nemlig å lære meg hvordan jeg skal takle å leve og hvordan jeg skal få det godt med meg selv igjen…
Utrolig godt å ha mitt eget sted å skrive ned mine tanker, både de gode og de vonde. Og jeg finnes overhode ikke flau over å være åpen om at jeg sliter psykisk. Hvorfor skulle jeg være det ? Det er jo ikke min skyld at jeg har fått disse psykiske problemene.
Alt startet for 8 år siden da jeg mistet min kjære mamma, klippen i livet mitt. Min mamma som hadde både vært mamma og pappa for meg i hele mitt liv, den snilleste personen jeg vet om. Hun som alltid brydde seg om meg, som alltid beskyttet meg mot absolutt alt. Hun jeg kunne ringe til på alle døgnets tider, hun som alltid var der for meg…..hver eneste dag fra jeg ble født.
Det «smalt» den dagen hun gikk bort, mitt liv gikk fra å være hvitt til bek svart !!!! Alt skar seg og alt av vonde ting i barndommen kom fallende ned i meg. All mobbingen jeg ble utsatt for på barneskolen, kom tilbake til meg og ga meg helt forferdelig selvtillit. Selvtilliten gikk på at jeg igjen følte meg stygg, akkurat som jeg følte meg på barneskolen…. Dette var bare en av mange ting som skulle vise seg å prege meg etter sjokket etter mamma’s død.
Jeg jobbet på den tiden, i en barnehage. Barn har alltid gjort meg glad. Men dessverre så ble ikke det nok, dagene begynte å føles tunge. Begynte med mareritt om nettene, panikkangst startet på dagene. Til slutt orket jeg ikke mer, klarte ikke jobbe heller pga jeg var aldri uthvilt lenger.
Etterhvert som tiden gikk og ting skulle normalt ha blitt bedre og jeg skulle ha lært meg å leve med sorgen etter mamma, ble ikke ting bedre. Det ble heller mye værre og helt ulevelig. Dagene mine ble fylt med panikkangst, dødsangst, sykdomsangst og flere andre typer av angst. Innimellom dette så var jeg i dype alvorlige depresjoner, så langt nede at jeg ikke visste og den dag i dag ikke vet hvordan jeg skal takle.
Jeg gikk en periode hos psykologspesialist, og trivdes hos henne. Det var så godt å kunne åpne seg til noen med god fagkunnskap og i tillegg SÅ meg som menneske… Men det hjalp meg ikke med disse timene dessverre, det føltes kun godt «der og da» og når jeg gikk ut av døren etter avslutttet time så var dessverre alt vondt igjen.
Sånn hadde jeg det hver dag, helt til oktober 2020 da tingene utartet seg til det mest grusomme noen mennesker kan oppleve. Dette kan dere lese i arkivet her på bloggen under «Overfall i Tyrkia». Ingen vits å begynne med den historien igjen nå, men den hendelsen gjorde at jeg dessverre fikk ennå en diagnose…..PTSD. Jeg var kun sekunder fra å dø !!
Så jeg er full av traumer som jeg selv ikke klarer overhode å takle egenhendig. Men hvordan kan man bli bra, eller lettere sagt bedre når man ikke får hjelp ? Jeg selv har bedt om hjelp, jeg har bedt om å få bli lagt inn å få intensiv psykiatrisk hjelp. Det holder ikke for meg å få en psykolog jeg kan gå til et par ganger i måneden, det er altfor lite for meg med så store vansker.
En gang fikk jeg avslag på innleggelse med en grunn at jeg ikke er syk nok…. Så hvem er de som tror de har rett på å vite om jeg er syk nok da ? Ingen andre enn meg selv kan vel vite best om jeg er psykisk syk og i tilfelle HVOR alvorlig psykisk syk jeg er ?
En annen gang fikk jeg til svar at for å få psykolog igjen så må jeg stå på venteliste og det kan ta opptil 2 år. Så menes det da at jeg ratt ikke kan få hjelp før om 2, og da i mellomtiden så skal jeg fortsette å kjempe for å klare å overleve?
Som dere ser er det igjen gått noen måneder uten noen nye innlegg fra meg, og det har sine grunner….
Bloggen min handler jo om mitt liv, på både godt og vondt. Derfor deler jeg jo også mine dårlige dager, det kommer aldri til å bli kun deling av gode dager. Denne bloggen er MEG, derfor deler jeg ting som skjer i mitt liv enten det er noe bra eller om det er dårlig….
I sommer hadde jeg og min venninne planlagt å være i Tyrkia sammen i 10 dager, vi gledet oss veldig til det for det er 3 år siden min venninne har vært i Tyrkia pga covid-perioden. Vi snakket ikke om annet, for vi har det alltid så gøy sammen….
MEN det skulle vise seg at jeg ikke fikk dratt dessverre. Dagen før avreise følte jeg meg plutselig så syk, var som hard influensa. Den kom så brått og så hardt. Jeg måtte ta en test, og joda jeg hadde fått Covid. Altså jeg har ikke fått covid i disse 2 årene den har vært her, men akkurat nå da vi skulle dra så fikk jeg den selvfølgelig. Så det ble til at min venninne dro, og jeg ble hjemme….. Det var det liksom!!
Sykdommen var hard og vond i ca 2 dager, etter fjerde dagen fikk jeg faktisk så mye energi som jeg aldri før har hatt. Utrolig nok så var jeg heldig og fikk et enkelt sykdomsforløp. Ikke er jeg vaksinert heller….
Ca 3,5 uke senere tok jeg 29 blodprøver, kun for en sjekk da jeg ikke har testet meg på en stund. Etter 2 dager til, kom svarene tilbake. Ca 20 av prøvene var veldig dårlige, langt over normalverdi. Angst som jeg har, gikk jeg rett i kjelleren. Flere av prøvene KUNNE indikere alvorlig sykdom, så jeg tenkte jo at nå er min tid ute og at nå skal jeg dø…. Dessverre så er det sånn jeg føler når noe er galt i kroppen min, har jo alvorlig sykdomsangst og dødsangst.
Nye prøver måtte tas etter 2,5 uke. Å vente så lenge for å se om de hadde gått ned eller opp, føltes ubeskrivelig vondt. Jeg var redd, trist, frustrert og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Men dagen kom da prøvene skulle tas, og dagen da svaret skulle komme kom også.
ALLE PRØVENE VAR GÅTT NED, jeg var da ikke syk.
Hborfor de prøvene var så dårlig, vites ikke. Kunne vært en bivirkning etter Covid, men aner ikke….
Skulle jo tro at etter en sånn god beskjed, skulle man leve godt i tiden etterpå. Men nei dessverre, det ble ikke sånn for meg….
Pga hvordan jeg opplevde å få beskjed om at jeg kunne være alvorlig syk, så ble dette veldig traumatisk for meg. Jeg har fortsatt etter 3 måneder mareritt hele tiden om at jeg igjen har dårlige blodprøver. Våkner av at jeg skriker og tror kroppen har blitt gul etter dårlige lever-prøver. Våkner også opp med at jeg tror magen er hovnet opp pga forstørret lever…. Går i speilet og sjekker om jeg er gul i øynene…
For dere så høres vel dette ut som om jeg er blitt gal, og gudene vet kanskje jeg er nettopp i ferd med å bli det ?? Uansett, jeg har det langtfra bra. Vært sånn i 8 år nå, håper jeg snart kan få sårt trengt hjelp til å takle livet…. !
