Anbefaler dere å lese DEL 1, DEL 2 og DEL 3 først så dere får hele historien, så det blir sammenhengende…

DEL 4

Min advokat bestilte time til psykolog for meg, på et sykehus her i Marmaris. Det var egentlig noe jeg skulle ha hatt fra samme dag som hendelsen fant sted, ikke bra å gå ubehandlet etter en slik opplevelse ! Jeg liker ikke leger eller sykehus i det hele tatt, har både sykdomsangst og dødsangst, så ikke det beste stedet for meg å gå. Men absolutt en nødvendighet, og ikke minst så ville jeg det sterkt selv også.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dagen kom, og jeg var utrolig spent. Jeg møtte opp på sykehuset i god tid. Fikk betalt for min time, det kostet meg 240 lira for en konsultasjon. Ble henvist inn på et rom, der satt en psykolog og en psykiatriker, og en oversetter. Psykiatrikeren er en eldre utrolig god koselig mann, som jeg kjente igjen fra mars i fjor. Hadde en time med han da også… Psykologen var dekket sv maske, så det eneste jeg så var at det var en jente.

Vi snakket endel, jeg forklarte hva jeg hadde opplevd. Utrolig koselige og forståelsesfulle mennesker, som tydelig hørte på meg. Fikk god følelse. Men iløpet av denne konsultasjonen gråt jeg masse og fikk angstanfall igjen. Psykiatrikeren anbefalte meg på det sterkeste å starte i terapi, og å starte på medisiner morgen og kveld. Men der fikk jeg problem igjen, for meg og medisiner er ikke bra. Det fordi jeg har panikk for ukjente medisiner, redd jeg får noe bivirkninger eller at de ikke skal passe sammen med mine blodtrykksmedisiner. Men jeg godtok hans forslag, hva annet kunne jeg gjøre da ? Jeg var desperat etter hjelp, og ville prøve alt for å føle meg bedre.

Vi ble så enige om at jeg skulle bli med psykolog-jenta ned på hennes kontor, å få se hvor terapien skulle foregå. Da vi gikk, ble det kun meg og henne, oversetteren ble ikke med videre. Det fordi jeg både snakker og forstår tyrkisk, og også fordi psykologen kunne litt engelsk. Jeg behøvde ingen tolk.

Dere vil ikke ane hva som videre skjedde…. Tror Gud var med meg den dagen, siden jeg i utgangspunktet var så usikker og redd. Da vi hadde gått fra de andre, spurte hun meg om jeg ikke kjente henne igjen. «Nei», sa jeg. Fordi hun hadde på seg maske, kunne jeg ikke se ansiktet hennes. Dermed tok hun ned masken sin litt. Herregud det var en tyrkisk jente jeg har kjent i ca 13 år, mamma og sønnen min kjenner henne også. Men jeg har ikke sett henne på ca 2 år nå tror jeg. Hun er datter til en familie som driver et leilighetskompleks hver sesong for turister. Og jeg husker jo hun drev og leste til å bli psykolog siste gang jeg så henne. Var utrolig godt og ikke minst beroligende at jeg kjente henne, jeg ble så beroliget av det. Men dette er ikke det eneste som var rart, at jeg skulle kjenne henne. Det andre var at hun akkurat for kun 3 dager siden, startet som psykolog på dette sykehuset. Utrolig merkelig alt sammen syns jeg. Både at jeg skulle kjenne henne, og at hun akkurat hadde startet i jobb der. Og at jeg oppå alt skulle være så heldig å få henne også, for det jobber flere psykologer på den avdelingen. Startet faktisk å «glede» meg til første sesjon med henne. Vi avtalte å møtes igjen allerede neste dag, for å få startet behandlingen.

Dagen kom og jeg møtte igjen opp spent, men ved godt mot. Betalte for første time, og det skulle vise seg å koste meg 275 lira per gang. Gjør meg ekstra forbannet at det er JEG som må betale dette, for det er ikke MIN skyld at jeg trenger behandling. Ikke MIN skyld noe av dette !! Og dette blir stor utgift for meg, ekstra penger jeg kunne ha spart isteden. Blir lei meg også av det…

Velger å korte ned på veldig utfyllende om hva vi gjorde/gjør. Ellers er jeg redd det blir kjedelig for dere å lese…

Vi snakker selvfølgelig om hendelsen, om hva som trigger meg etter hendelsen, hvordan mareritt jeg har om jeg er så heldig at jeg får sove litt, hva jeg tenker om meg selv, hva jeg tenker om andre mennesker etter dette, hva jeg tenker om fremtiden, har jeg suicidale tanker, vi snakker om hva jeg kan gjøre som selv-terapi, og jeg får små oppgaver hun vil jeg skal utføre fra gang til gang…

Oppgavene jeg har fått hittil har vært :

1. Hver dag gå en tur på butikken, om så er kun å gå inn og gå ut igjen = Dette har jeg ikke klart hver dag, men enkelte dager.
2. Starte blogge igjen for hun sier som jeg alltid har sagt, at det å skrive reven utrolig god terapi i seg selv. Få skrevet ned og satt ord på følelsene min, kan hjelpe meg å sette ting i perspektiv = Jeg har klart oppgaven, jeg har startet igjen og føler meg bra med det.
3. Hver dag gå en tur og ta bilder som jeg elsker å gjøre, turen trenger ikke være lang. Det viktigste er at jeg går ett stykke unna hjemmet mitt = Ikke klart, men siden 17.januar har jeg klart 4 turer.
4. Hver kveld legge meg senest midnatt, sette på avslappende musikk og sove hele natten = Ikke klart, går mange ganger opptil 50 timer før jeg da får sovet kanskje 2 timer. Søvn er stort problem for meg. Pluss så er jeg redd for å sovne for så å våkne av mareritt igjen, og redd for å lukke øynene da jeg føler jeg må se døren min. Redd noen kommer å tar meg.

Så etter alle gangene jeg har vært hos henne, har hun kommet frem til at jeg har hatt en forferdelig traumatisk opplevelse. Hun mener jeg har pådratt meg PTSD, post traumatisk lidelse. Og vi skal jobbe sammen videre, for å få meg bedre. I og med jeg har noen angst diagnoser etc fra før, mener hun at dette kan ta tid men ingen umulighet å bli så godt som bra… Så jeg er positiv til videre behandling, skulle bare ønske det var billigere. Men koster jo masse i Norge også, gått til psykolog i 3 år der også for ca 3 år siden. Men jeg må prøve å være positiv i hvertfall !

Da føler jeg det er nok skrevet om min psykolog-del, beklager at det ble langt.

Endel har skrevet og spurt meg om personen som overfalt meg, er i fengsel. Og JA, det har han vært siden natten dette skjedde 29.oktober 2020. Neste rettssak er i april….

Husk at disse delene jeg har skrevet er skrevet nå i ettertid, men fra mine notater som jeg gjorde etter hendelsen. Derfor har jo også rettsaken i april vært, og også flere. Jeg kommer med et eget innlegg fra tiden etterpå og frem til idag, der dere får vite hva dommen ble etc….

Ønsker du å kontakte meg, send meg gjerne en mail : [email protected]

Hei alle fine !

Først må jeg beklage for dårlig oppdatering, men noen ganger blir det bare til at jeg “lukker” meg selv helt. Om jeg har veldig dårlige dager, så orker jeg ikke ha kontakt med omverdenen. Uansett om det er en form for terapi for meg å skrive, så er det dager hvor psyken min er veldig dårlig. Så dårlig at jeg prøver bare å ignorere alt…. Sånne dager har jeg hatt i det siste.

Det har spesielt vært èn spesiell “ting” jeg har gått og tenkt mye på, egentlig et stort problem i livet mitt som jeg ikke har delt med andre enn min bestevenninne Jannicke. Og ikke kommer jeg til å dele det med andre heller, da dette er en meget privat sak. Men endelig, etter 2 år så ble dette problemet løst i går….så nå føler jeg en god lettelse i hele meg. En stor bør har gått vekk fra mine skuldre, så nå kan jeg senke skuldrene og slutte å tenke på dette mer endelig.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg sliter jo veldig med psyken, det er ingen hemmelighet. Jeg er absolutt ikke flau over å fortelle det, da dette ikke er noe jeg er skyld i selv. Jeg har ikke bedt om å bli psykisk syk. Men hver  dag så kjemper jeg en kamp, en kamp mot å overvinne angsten, frykten og mine dårlige dager. Det er ikke lett, og jeg har ikke klart å overvinne det siden det startet for snart 8 år siden. Men jeg har et ørlite håp, om at èn dag skal jeg bli “normal” igjen.

Jeg har også slitt veldig med søvn i disse årene, jeg sover veldig lite om nettene….om jeg i det hele tatt sover. Enkelte ganger kan jeg være våken i opptil 70 timer. Og da skulle man jo tro at når jeg da først sovnet, så burde jeg sovet i mange timer. Men nei ikke jeg, jeg sover da fremdeles maks 2-3 timer. Så det sier seg selv at mitt søvnmønster ikke er bra, det er faktisk direkte helseskadelig. For med lite søvn, så blir heller ikke psyken god. Jeg bruker mange netter sovemedisin, men dessverre det er ikke mange slag som virker på meg av det heller. Så det er heller ingen god hjelp for at jeg skal få sove normalt.

Men nå har jeg begynt å pusse opp leiligheten min, startet i går faktisk. Etter mamma døde så har jeg hatt en form for “samlemani”, eller jeg vet ikke hva jeg skal kalle det egentlig. Men jeg har på en måte ikke villet gi slipp på mammas ting, så i min lille leilighet, pluss mitt lagerrom, har vært fullt med ting jeg egentlig ikke har trengt. Men det har vært for sårt for meg å kaste ting, så derfor har det hopet seg opp her hjemme. Jeg har ikke følt i disse årene at det har vært ordentlig ryddig her hjemme i det hele tatt. Det har også vært slitsomt å tenke på, for jeg liker egentlig ikke rot. Men igår startet jeg faktisk endelig !!

Jeg holdt på i hele 15 (!!!!) timer igår, sorterte ting, og kastet en hel del. Det er fremdeles masse igjen å kaste og å sortere, men jeg har i hvertfall begynt nå. Så jeg har planer om å total-oppusse leiligheten min, men først må alt av unødvendige ting bort. Jeg orker ikke ha det overfylt mer. Leiligheten min er ikke stor, så derfor vil det se mye mer ryddig ut, om jeg har mindre ting.

En annen viktig ting jeg har funnet ut nå, er hvordan få bedre søvnkvalitet. Så med å starte denne oppussingen, kan kanskje min hverdag bli litt lettere i fremtiden. For jeg tror (og ikke minst håper) nå at jeg skal klare å forandre livsstilen min. I hvertfall litt….

I går så var jeg i bevegelse og brukte kroppen min i hele går, så da kvelden kom var jeg så sliten i kroppen at jeg hadde direkte vondt i alle ledd. Men det er jo ikke rart, fordi jeg er ikke vandt til å bruke kroppen min mye om dagen. Det blir ikke til at jeg gjør så mye, blir dessverre mest stillesittende og surfing på sosiale medier. Og da sier det seg selv, kroppen min blir ikke positiv sliten. Jeg blir kun sliten i hodet, ikke i kroppen generelt. Ei heller er det bra å være så stillesittende, helsa blir dårligere. Men det jeg skal frem til er, at da kvelden kom og det var normalt leggetid for vanlige folk……ja da var jeg også veldig trøtt. Tenkte å ta sovemedisin, men fant ut at nei jeg vil droppe det i dag. Jeg vil sjekke om jeg er tilstrekkelig sliten til å kunne klare å sove godt hele natten. Jeg la meg ca 23…. Og vet dere var ??!! Jeg våknet ikke EN gang i natt, sov som en prinsesse til klokka ble 7 i morges. Det føltes så godt å våkne fra en hel natts søvn, noe jeg ikke har gjort på snart 8 år.

Jo, jeg er sliten,,,,,men nå er jeg positivt sliten. Pluss at jeg har en så veldig god følelse inni meg. Det er fordi jeg vet at jeg gjorde noe fornuftig igår, jeg satt ikke kun på sosiale medier å leste “fake” statuser hos folk. Jeg “jobbet” og brukte kroppen min ! Så det å våkne uthvilt idag, har gitt meg en tankevekker. En tankevekker om at jeg vil slutte å være stillesittende, også etter at leiligheten min er ferdig oppusset. Jeg vil alltid prøve å finne på noe å gjøre, holde meg opptatt med noe om dagene. For da tenker jeg at jeg vil heretter få en normal døgnrytme, og med det så krysser jeg fingrene for at min psyke også skal bli bedre. For alt dette henger egentlig sammen…..

Jeg kommer til å ta dere med på mye av min oppussing, og dele bilder av hvordan det blir her etterhvert. Håper det er av interesse.

Nå har jeg vært hjemme fra Tyrkia i 2 uker alt, og jeg syns det er så godt å være hjemme nå. Jeg er så lei av hele Tyrkia, og skulle ønske jeg ikke skulle dit før neste år. Men dessverre så må jeg snart reise ned igjen, det pga de neste rettsakene jeg må bli ferdig med…. Dette kan dere lese om i DEL 1 og DEL 2 og DEL 3 . Men jeg blir ikke lenge denne gangen, jeg kommer til å si fra at min advokat må møte i retten alene uten meg. Det fordi min psykiske helse ikke er bra, og for øyeblikket trenger jeg å være i Norge med mine nærmeste rundt meg.

Ha en flott dag dere, og ta vare på hverandre !

Hei alle fine !

På tide med litt «glad»-innlegg også, ikke kun fokusere på det negative.

Men litt negativt blir det dessverre, da jeg skal oppdatere dere på min helse….

Dagene etter jeg kom hjem fra Tyrkia, har faktisk gått ganske fort. Nå er karantene-dagene over også gudskjelov !!

Kjenner meg veldig avslappet egentlig, var utrolig godt å komme vekk fra Tyrkia nå. Veldig i siste liten egentlig, da absolutt alt der nede føltes håpløst og jeg følte meg veldig alene. Og også det å ha denne «saken» i Tyrkia hengende over meg, gjør alt så vanskelig. Vanskelig i den forstand at fokuset på å være glad og å leve et godt liv, faktisk blir borte av all grubling og tenkning. Gleder meg veldig til hele saken er over og at jeg kan legge den bak meg for godt. Krysser alt jeg har for at det blir den siste rettsak om ikke altfor lenge……!!

Men, over på noe mer hyggelig…

Min bestevenninne Jannicke, som jeg har hatt som min nærmeste i snart 20 år, gjør meg alltid så glad. Hennes alltid gode humør smitter over på meg, så derfor er det alltid så moro å være med henne. Hun får meg til å glemme alt det vonde, og fokuset blir bare å kun smile og le. Det gjør meg så utrolig godt, så jeg kjenner det i flere dager etterpå….og smilet sitter løst etter en dag med henne.

Overalt så står det elektriske sparkesykler, men jeg har aldri testet de. Har hatt lyst, men jeg er jo redd alt det «ukjente».

I går fant vi ut at vi skulle dra og kjøpe kaffe, Jannicke skulle sykle. Men jeg har ikke sykkel, så da tenkte jeg at jeg faktisk skulle teste en sparkesykkel. Hahaha følte meg så teit, for jeg skjønte ingenting av hvordan den skulle brukes. Men vi stoppet folk og spurte også, men ingen av de kunne hjelpe oss da de heller ikke visste.Haha det ble då mye latter der vi strevde. Men til slutt så fant jeg ut hvordan man brukte den. Lastet først ned en app, med navnet «Bird». Deretter scannet vi en QR-kode, og vips så var den klar til bruk.

3,5 km var strekningen fra meg til Deli de Luca, jeg var så sliten i både beina og tommelen. Tommelen pga det var den som holdt «gassen» hele tiden. Beina ble slitne fordi jeg tror jeg anspente meg så mye fordi jeg var redd for å falle av. Men det gikk helt greit etterhvert, og det ble faktisk både lett og moro hehe…

På lørdag fant jeg og sønn min på at vi skulle grille, det har jeg ikke gjort i Norge på over 1 år. Jeg elsker grill-mat, det er det beste jeg vet. I Tyrkia griller jeg mye, men kun på vinteren fordi det er altfor varmt på kveldene på sommeren. Med opptil 35 grader på kvelden, sier det seg selv at å stå å grille blir altfor varmt.

Nakkekoteletter, Grill-potetsalat, Paprika kryddersmør og Mikset salat

Men jeg og sønn min grillet på lørdag som sagt, og jeg spiste så jeg fikk vondt i magen hahaha. Men det var vel verdt det !!

Ellers så har vi hatt 2 nydelige små hunder her i helgen. Egentlig er jeg redd alle hunder, uten unntak. Men disse to, ja de ble jeg virkelig glad i. Gikk til og med tur med de alene, noe jeg selv ikke hadde trodd kom til å skje noen gang haha. Disse hundene pleier min sønn å passe innimellom, de overnatter noen ganger kun en helg og andre ganger en uke….

Her er den ene hunden, så fin <3

2 som venter på mat….

I morgen skal jeg se å få sparket meg selv i baken, å gå ut på gåtur. Trenger å bevege meg, ikke bra med all denne stillesittingen i det hele tatt. Helsa blir ikke akkurat bedre av det….!!

1. Ha en god natt alle…

————————————————-

Ønsker du å komme i kontakt med meg, send meg gjerne en mail : [email protected]

Hei alle fine !!

Håper dagen deres har vært bra, min dag så langt har vært bedre enn i går heldigvis. Føler meg litt mer tilstede i dag enn i går, dagen i går var mildt sagt helt forferdelig 🙁

I dette innlegget vil jeg fortelle om hvordan jeg takler mine angstanfall, og symptomene jeg får i forkant av et anfall. Et angstanfall har jeg blitt fortalt at ikke er farlig i det hele tatt, men det er det veldig  vanskelig å forstå akkurat i det et anfall er på vei. Jeg klarer ikke tenke rasjonelt i det hele tatt, og min dødsangst slår til. Hver eneste gang har jeg på følelsen av at jeg skal dø, tror jeg får både hjerteinfarkt og hjerneslag….. Og jeg har opptil 5-6 slike per dag i perioder, så dere kan tenke dere hvor ille jeg er til tider.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

MINE SYMPTOMER

Starter med en fryktelig uro innvendig, jeg klarer ikke konsentrere meg ei heller sitte i ro.

Svetter

Nummenhet i hender og føtter

Konsentrasjonsvansker

Pustevansker

Rastløs

Svimmel

Hjertebank

Redd for å dø

Trist og gråter

TIPS TIL HVORDAN PRØVE Å ROE NED

Har forskjellige ting jeg har begynt å gjøre, da disse anfallene kommer. Anfallet stopper ikke, men blir litt lettere å takle.

Om det for eksempel er kaldt ute, setter jeg opp vinduer og dører så kulden kommer inn. Det gjør at da tenker jeg heller på at det er kaldt og jeg fryser. Slik “glemmes” anfallet litt….

Noen dager trenger man å gråte, noen ganger kan det hjelpe…..

Om det er varmt ute, går jeg i dusjen og setter på iskaldt vann. Dusjer føtter, bein og armer. Dette gjør at da tenker jeg på at jeg fryser, og ikke på anfallet.

Klyper meg litt i armer og bein, som gjør at jeg kjenner en mild “smerte”…..som igjen fører til at jeg fokuserer på den “smerten” istedenfor anfallet. Nå må IKKE dette tipset blandes med selvskading da, for det er ikke en slik smerte jeg føler. Ei heller blir det merker noe sted, er kun for å “villede” anfallet.

—————————————-

Som dere ser så er det forskjellige metoder jeg utøver ( og for noen kan disse metodene se merkelige ut, og det skjønner jeg haha ), og disse burde dere også prøve. Det tar ikke bort selve anfallet, for det må bare gå over av seg selv. Men det blir mildere, pluss at jeg bruker tiden min på andre tanker istedenfor anfallet. Nå er det jo ikke sikkert at disse tipsene virker på dere, men det får dere prøve ut.

—————————————–

Har dere noe tips å komme med, skriv gjerne til meg på mail : [email protected]

Hei på dere alle fine følgere !

Mange har skrevet til meg og spurt meg om når alt startet, og hvordan mine psykiske lidelser startet. Så jeg vil prøve så godt jeg kan å forklare…. Det kommer til å bli litt «frem og tilbake», for at dere skal mer kunne forstå hvorfor jeg er som jeg er idag.

————————————-

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da jeg gikk på barneskolen, ble jeg mobbet omtrent hele tiden fra ca 2.klasse. Barna mobbet meg både på skolen og på hjemveien etter skoleslutt.

Skoleveien som barna måtte gå, var blandt annet forbi mine besteforeldre sitt hus. Kjøkkenvinduet til mine besteforeldre var kun ca 2 meter fra veien, kun adskilt med et gjerde i mellom. Det var dager hvor barna banket på ruten og ville ha deres oppmerksomhet. De hadde spørsmål de ønsket svar på :

• Hvorfor er Ann-christin så liten og kort ? ( Jeg var kun 1,15 cm da jeg begynte på skolen )
• Hvor er pappa’n til Ann-christin ? ( Jeg hadde ingen pappa, fordi min pappa ville ikke være endel av mitt liv. Så jeg hadde aldri sett han. Jeg løy og sa min far jobbet i et annet land, så han kunne ikke bo i Norge )
• Hvorfor har Ann-christin rødt hår og fregner ?

Dette gjentok seg omtrent daglig, uansett hvordan mine besteforeldre svarte så ga de seg ikke.

På skoleveien hjem, var jeg mye redd. Redd fordi det nesten alltid stod litt eldre barn å ventet på meg, de ville stoppe meg og erte neg. Noen dager tok de tingene mine som jeg hadde i sekken min, og kastet de utover.

 De sa mange ting som jeg ble lei meg over. Husker det værste jeg hørte var når de ropte «rødt hår og fregner henger på greiner». De kalte meg også «dvergen», fordi jeg var så kort, og daglig kalte de meg «stygga».

Min kjære mamma jobbet, hun var alene med meg og måtte jobbe for at vi skulle klare oss. Så hun fikk ikke hentet meg på skolen. Min bestefar jobbet også, men han fikk ordnet at innimellom kunne han hente meg på sykkelen sin. Vi dro da sammen hjem til min bestemor, husker jeg følte meg så trygg og glad da han hentet meg.

Dette fortsatte dessverre til jeg var ferdig med 6.klasse. Husker mamma sa at om ikke dette tok slutt, og om de fortsatte å mobbe meg på ungdomsskolen så skulle vi flytte til et annet sted. Da skulle jeg skifte skole, og få nye gode venner….

Da ungdomsskolen startet, viste det seg at all mobbing av meg forsvant. Hørte aldri noe mer negativitet rettet mot meg i det hele tatt. Det var en så god følelse, at jeg den dag idag husker den… Var som en befrielse, jeg var på en måte «akseptert» på ungdomsskolen.

Da har jeg fortalt dere i korte trekk om min oppvekst med mobbing, og nå hopper jeg helt frem til 2013…..over 40 år senere…..

———————————

Forteller ikke detaljert, da det er altfor mye å skrive. Men jeg forteller det viktigste, så håper jeg dere skjønner sammenhengen hva som har skjedd i livet mitt av traumatiske hendelser.

———————————

4.desember 2013, skulle vise seg å bli den værste dagen i mitt liv. Denne dagen skulle snu om på alt. Livet mitt gikk fra å være «paradis», til å bli «helvete» på absolutt alle måter.

Min kjære mamma, min klippe i livet, min helt mitt alt……hadde gått med vond rygg og stygg hoste i ca 2 mnd. Og dagen 4.desember 2013 fikk hun endelig tatt MR. Hva som viste seg på den, skulle vise seg å bli skjebnesvangert for oss begge. Hun fikk diagnosen lungekreft med spredning i absolutt hele kroppen…..

Kort fortalt, hun døde KUN FEM (5) dager etterpå.

Livet mitt ble aldri det samme igjen, jeg ble alvorlig syk…..psykisk syk.

 Fra jeg ble født, hadde jeg kun mamma. Jeg hadde aldri min pappa fordi han ville ikke ha meg. Derfor knyttet jeg og mamma et utrolig sterkt bånd, et bånd som holdt oss alltid tett sammen. Vi bodde alltid kun Max 100 meter fra hverandre, vi snakket i telefonen mange ganger per dag uavhengig av at vi bodde så nært hverandre. Vi handlet sammen, dro på ferier sammen….ja vi var uatskillelige. Men jo vi kunne krangle som bare det også enkelte dager, akkurat som barn og foreldre gjør. Men vi var aldri lenge uenige, alltid så ble vi enige veldig fort.

Men nå skjønner dere sikkert mer av hvordan hennes død gikk innpå meg.

Etter dette begynte jeg å få gjevnlig panikk-anfall, jeg fikk alvorlig depresjon og angst. Dagene ble uholdbare, og jeg viste aldri hvordan dagen ble før jeg våknet. OM jeg i det hele tatt sov…. Alt dette gjorde så jeg klarte ikke jobbe mer dessverre, noe jeg så på som et alvorlig nederlag. Jeg var vandt til å jobbe, så det å ikke ha noe å gjøre var heller ikke god følelse.

Jeg startet hos psykologspesialist, og gikk der i 4 år. Jeg ble ikke bedre, men det var utrolig godt og kunne snakke med henne om alt. Åpne meg og få ut alt….. Det var henne som ga meg en ide om å være i Tyrkia over lengre perioder, for i Tyrkia hadde jeg ikke angst. Fra jeg gikk ut døren min i Norge, å vite at jeg var på vri til Tyrkia….fikk angsten min til å forsvinne. Det var for meg et fristed å reise til Tyrkia. Jeg til og med sov normalt der. Angstanfallene skapp også. Dermed gjorde jeg som foreslått. Jeg var i Tyrkia ca 1,5 måned av gangen, så var jeg i Norge ca 1,5-2 måneder….sånn holdt jeg på, og trivdes med det.

Psykologen fortalte meg også, at alt som jeg nå sliter med etter mamma’s død kommer også fra min vonde barndom med mobbing. Alt kom nå tilbake, ting jeg hadde fortrengt som jeg aldri hadde fått hjelp til å bearbeide som barn…..var nå »kastet» på meg.  Og derfor ble det alt for mye inni meg nå, og dermed ble jeg veldig psykisk syk.

——————————————-

I Tyrkia har jeg alltid følt meg bra, sovet godt og hatt et ok liv. Men dessverre så skjedde den grusomme hendelsen meg i oktober i fjor her nede. Og den hendelsen fikk satt i gang alt av hva jeg før slet med, og også ga meg en grusom traumatisk opplevelse i tillegg. Derfor sliter jeg nå med å overleve hver eneste dag…. Jeg føler jeg har så mye inni meg, og så mye jeg prøver å bekjempe….at jeg nesten ikke har mer krefter, det er rett og slett altfor mye for meg.

——————————————

Håper dere fikk svar på hva overskriften sier, og at dere kanskje skjønner litt mer av hvorfor jeg har disse psykiske lidelsene som jeg har. Beklager for et langt innlegg, men jeg følte for å både få det ut av meg selv og også få fortalt dere det.

—————————————-

Send gjerne Mail : [email protected]

Jeg er en veldig åpen person av meg, jeg liker å si ting som det er. Jeg liker ikke løgn, jeg liker åpenhet. Jeg liker ikke å fremstille mitt liv som bra, om det ikke er det.

Samtidig så respekterer jeg de som ikke er like åpne, for det er ikke alle som er komfortabel med å åpne seg. Og alt trenger man heller ikke å fortelle, det er opp til hver enkelt person hvor mye de vil fortelle om seg selv og sitt liv. Men det jeg absolutt ikke syns noe om, det er når mennesker føler de må sette på seg en maske og fortelle usannheter. Hvorfor gjør de det ?

Om man får et spørsmål om for eksempel hvordan man har det, går det jo an å si at «det svarer jeg ikke på»…..enkelt og greit, og da har man heller ikke løyet. Men mange foretrekker heller å fortelle at «joda de har det utrolig bra, alt er bare fryd å gammen»…. Og det blir i mine øyne, å lyge.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har valgt å være helt åpen om at jeg sliter psykisk, og har ingen vanskeligheter med det. For meg er det faktisk terapi, å være åpen med for eksempel å skrive blogg om mitt liv. Jeg føler en slags tilfredsstillelse og ro ved å åpne meg, og å få det skrevet ned. Men dessverre er det ikke slik for alle, for mange er redd for hvilke reaksjoner de vil få ved å være ærlige om det.

Det er en veldig tabu å skrive om psykisk helse, mange føler både skam ig flauhet. Og det syns jeg er så utrolig trist, for det kunne ha hjulpet dem ved at de var åpne. For det tar veldig på å holde vonde ting inni seg, det kan faktisk gjøre så vi blir ennå mere syke.

Det blir snakket så altfor lite om psykisk helse, både i media og på skoler. Jeg syns det skulle vært mye mer snakk om psykisk helse i skolen, spesielt da barn begynner på ungdomsskolen trengs det veldig. Jo tidligere man starter, jo bedre er det vil jeg si. For man kan faktisk lære å «uskadeliggjøre« den tabu som er om psykisk helse, for jo mer vanlig det er å snakke om, jo mer begynner man å kunne åpne seg. Det må læres at å snakke om det, kun gjør en godt. Og også læres at det overhode ikke er en skam å bli psykisk syk, for det er ikke noe man selv velger å bli.

Jeg har fått endel kommentarer på meldinger, hvor det er både positiv og negativ tilbakemeldinger. Noen sier de skulle ønske de var så åpen som meg, og at de turte å fortelle at de sliter. Turte å oppsøke hjelp. Og noen sier at de ikke forstår at jeg vil utlevere meg på denne måten. Fordi alt jeg skriver på nett, blir aldri borte og alle kan se det.

Men alt jeg forteller, står jeg for. Og er det noe jeg absolutt IKKE er, så er det at jeg finnes overhode ikke flau over dette. For dette er ikke noe jeg selv har påført meg, dette er ikke min skyld i det hele tatt. Jeg er fullstendig klar over at det jeg skriver, kan nå alle som kjenner meg og vet hvem jeg er. Og det syns jeg kun er fint, og syns det er bra at det når ut til alle.

Jeg skriver først og fremst for meg selv, pga det er terapi for meg og skrive om det. Men jeg skriver også fordi jeg har et håp om å nå ut til de som virkelig trenger å se at det å være psykisk syk er ingenting å skjemmes over. Om jeg klarer å hjelpe kun EN person med å forstå det, så er jeg mer enn nok glad inni meg.

Om noen av dere som leser min blogg, kjenner noen som sliter…..del gjerne min blogg med de, så de får se at det er ikke noe man må holde inni seg. 

Alle er vi like mye verdt, friske syke….

———————————————

Send meg gjerne en mail: [email protected]