Hei på dere alle fine følgere !
Mange har skrevet til meg og spurt meg om når alt startet, og hvordan mine psykiske lidelser startet. Så jeg vil prøve så godt jeg kan å forklare…. Det kommer til å bli litt «frem og tilbake», for at dere skal mer kunne forstå hvorfor jeg er som jeg er idag.
————————————-
Da jeg gikk på barneskolen, ble jeg mobbet omtrent hele tiden fra ca 2.klasse. Barna mobbet meg både på skolen og på hjemveien etter skoleslutt.
Skoleveien som barna måtte gå, var blandt annet forbi mine besteforeldre sitt hus. Kjøkkenvinduet til mine besteforeldre var kun ca 2 meter fra veien, kun adskilt med et gjerde i mellom. Det var dager hvor barna banket på ruten og ville ha deres oppmerksomhet. De hadde spørsmål de ønsket svar på :
- Hvorfor er Ann-christin så liten og kort ? ( Jeg var kun 1,15 cm da jeg begynte på skolen )
- Hvor er pappa’n til Ann-christin ? ( Jeg hadde ingen pappa, fordi min pappa ville ikke være endel av mitt liv. Så jeg hadde aldri sett han. Jeg løy og sa min far jobbet i et annet land, så han kunne ikke bo i Norge )
- Hvorfor har Ann-christin rødt hår og fregner ?
Dette gjentok seg omtrent daglig, uansett hvordan mine besteforeldre svarte så ga de seg ikke.
På skoleveien hjem, var jeg mye redd. Redd fordi det nesten alltid stod litt eldre barn å ventet på meg, de ville stoppe meg og erte neg. Noen dager tok de tingene mine som jeg hadde i sekken min, og kastet de utover.
De sa mange ting som jeg ble lei meg over. Husker det værste jeg hørte var når de ropte «rødt hår og fregner henger på greiner». De kalte meg også «dvergen», fordi jeg var så kort, og daglig kalte de meg «stygga».
Min kjære mamma jobbet, hun var alene med meg og måtte jobbe for at vi skulle klare oss. Så hun fikk ikke hentet meg på skolen. Min bestefar jobbet også, men han fikk ordnet at innimellom kunne han hente meg på sykkelen sin. Vi dro da sammen hjem til min bestemor, husker jeg følte meg så trygg og glad da han hentet meg.
Dette fortsatte dessverre til jeg var ferdig med 6.klasse. Husker mamma sa at om ikke dette tok slutt, og om de fortsatte å mobbe meg på ungdomsskolen så skulle vi flytte til et annet sted. Da skulle jeg skifte skole, og få nye gode venner….
Da ungdomsskolen startet, viste det seg at all mobbing av meg forsvant. Hørte aldri noe mer negativitet rettet mot meg i det hele tatt. Det var en så god følelse, at jeg den dag idag husker den… Var som en befrielse, jeg var på en måte «akseptert» på ungdomsskolen.
Da har jeg fortalt dere i korte trekk om min oppvekst med mobbing, og nå hopper jeg helt frem til 2013…..over 40 år senere…..
———————————
Forteller ikke detaljert, da det er altfor mye å skrive. Men jeg forteller det viktigste, så håper jeg dere skjønner sammenhengen hva som har skjedd i livet mitt av traumatiske hendelser.
———————————
4.desember 2013, skulle vise seg å bli den værste dagen i mitt liv. Denne dagen skulle snu om på alt. Livet mitt gikk fra å være «paradis», til å bli «helvete» på absolutt alle måter.
Min kjære mamma, min klippe i livet, min helt mitt alt……hadde gått med vond rygg og stygg hoste i ca 2 mnd. Og dagen 4.desember 2013 fikk hun endelig tatt MR. Hva som viste seg på den, skulle vise seg å bli skjebnesvangert for oss begge. Hun fikk diagnosen lungekreft med spredning i absolutt hele kroppen…..
Kort fortalt, hun døde KUN FEM (5) dager etterpå.
Livet mitt ble aldri det samme igjen, jeg ble alvorlig syk…..psykisk syk.
Fra jeg ble født, hadde jeg kun mamma. Jeg hadde aldri min pappa fordi han ville ikke ha meg. Derfor knyttet jeg og mamma et utrolig sterkt bånd, et bånd som holdt oss alltid tett sammen. Vi bodde alltid kun Max 100 meter fra hverandre, vi snakket i telefonen mange ganger per dag uavhengig av at vi bodde så nært hverandre. Vi handlet sammen, dro på ferier sammen….ja vi var uatskillelige. Men jo vi kunne krangle som bare det også enkelte dager, akkurat som barn og foreldre gjør. Men vi var aldri lenge uenige, alltid så ble vi enige veldig fort.
Men nå skjønner dere sikkert mer av hvordan hennes død gikk innpå meg.
Etter dette begynte jeg å få gjevnlig panikk-anfall, jeg fikk alvorlig depresjon og angst. Dagene ble uholdbare, og jeg viste aldri hvordan dagen ble før jeg våknet. OM jeg i det hele tatt sov…. Alt dette gjorde så jeg klarte ikke jobbe mer dessverre, noe jeg så på som et alvorlig nederlag. Jeg var vandt til å jobbe, så det å ikke ha noe å gjøre var heller ikke god følelse.
Jeg startet hos psykologspesialist, og gikk der i 4 år. Jeg ble ikke bedre, men det var utrolig godt og kunne snakke med henne om alt. Åpne meg og få ut alt….. Det var henne som ga meg en ide om å være i Tyrkia over lengre perioder, for i Tyrkia hadde jeg ikke angst. Fra jeg gikk ut døren min i Norge, å vite at jeg var på vri til Tyrkia….fikk angsten min til å forsvinne. Det var for meg et fristed å reise til Tyrkia. Jeg til og med sov normalt der. Angstanfallene skapp også. Dermed gjorde jeg som foreslått. Jeg var i Tyrkia ca 1,5 måned av gangen, så var jeg i Norge ca 1,5-2 måneder….sånn holdt jeg på, og trivdes med det.
Psykologen fortalte meg også, at alt som jeg nå sliter med etter mamma’s død kommer også fra min vonde barndom med mobbing. Alt kom nå tilbake, ting jeg hadde fortrengt som jeg aldri hadde fått hjelp til å bearbeide som barn…..var nå »kastet» på meg. Og derfor ble det alt for mye inni meg nå, og dermed ble jeg veldig psykisk syk.
——————————————-
I Tyrkia har jeg alltid følt meg bra, sovet godt og hatt et ok liv. Men dessverre så skjedde den grusomme hendelsen meg i oktober i fjor her nede. Og den hendelsen fikk satt i gang alt av hva jeg før slet med, og også ga meg en grusom traumatisk opplevelse i tillegg. Derfor sliter jeg nå med å overleve hver eneste dag…. Jeg føler jeg har så mye inni meg, og så mye jeg prøver å bekjempe….at jeg nesten ikke har mer krefter, det er rett og slett altfor mye for meg.
——————————————
Håper dere fikk svar på hva overskriften sier, og at dere kanskje skjønner litt mer av hvorfor jeg har disse psykiske lidelsene som jeg har. Beklager for et langt innlegg, men jeg følte for å både få det ut av meg selv og også få fortalt dere det.
—————————————-
Send gjerne Mail : [email protected]
Så utrolig trist, det er ille at noen skal måtte gå igjennom en slik barndom, frykt for skole og skoleveien pga noen som vil gjøre livet surt for andre. Godt at det sluttet og håper tiden på ungdomsskolen ble bra 🙏
Oioi for en påkjenning å miste moren din så fort, uff a meg 🥲🥲
Stor klem til deg ♥️
Tusen takk <3
Sterkt å lese hos deg i dag – jeg skal lese mer.
Sterkt å lese noe om din bakgrunn.
Sterkt å forstå at nettopp du har dine sterke sider og muligheter og “UANTE MULIGHETER.”
Ha en god helg – og gode dager fremover – “storyofmylife”
Kom til DIN SIDE i dag fordi jeg googlet: hjemveien blogspot uante muligheter