Da har kvelden kommet atter en gang her i Tyrkia, og skal snart legge meg. Ber til høyere makter at jeg får sove, er så lei av å ikke sovne før på morgenen.
Det er utrolig kjedelig med utgangs-forbud, for hva skal man finne på hjemme alene hele tiden da ? Har dere tips, send meg gjerne mail : [email protected]
Det finnes grenser på hvor mye en leilighet trengs å vaskes også haha, allerede vasket overalt de siste 2 dagene. Vasket kjøleskap og andre skap, vasket klær og begge balkongene. Så da blir det kun å ligge på sofaen å late seg, eller lage mat. Hørtes det interessant ut ? Hahaha ikke akkurat et liv man forestiller seg når man først er i et «syden-land», bruker å gjøre helt andre ting da. Men portforbud eller ei, jeg gjør jo ikke så mye ellers heller da. Forskjellen er jo at uten et portforbud så kan man gjøre noe ute om man vil, det kan man ikke nå.
Til frokost laget jeg meg egg idag, egg føler jeg at jeg må ha hver dag faktisk. Så da blir det stekt egg i flere varianter, eller kokt egg.
Idag ble det stekt, og som tilbehør ble det gode oliven og salatblad og agurk. Og hver dag må jeg lage meg nypresset appelsinjuice. Noen ganger tilsetter jeg nyoresset sitron også, veldig friskt og godt….og ikke minst sundt.
Jeg elsker sjømat, bortsett fra blåskjell det spiser jeg ikke. Idag laget jeg marinerte reker, som jeg stekte med masse fersk hvitløk og chiliflak. Tilbehør ble de gode olivene og agurk, oppå hadde jeg majones og en slags urt som jeg ikke husker navnet på. Nydelig middag idag !
Nå er gudskjelov snart dag 1 av portforbudet ferdig, kun 18 dager igjen….
——————————————
Ønsker du varsel når jeg poster innlegg, «lik» Facebook-siden min HER
Som skrevet i tidligere innlegg, så har jeg paranoia-tanker ofte. Jeg har ingen paranoia-diagnose på papiret, om noen lurer. Men dette er noe jeg selv har funnet ut at ligner utrolig på paranoia, uten at jeg kan fastslå med sikkerhet at det er det jeg har.
Eller ennå værre, kan det være at jeg begynner å bli gal ? At jeg er i ferd med å virkelig «gå dukken», er det vel ikke så mye tvil om dessverre. Men at jeg i ordets rette forstand begynner å bli gal, håper jeg da virkelig ikke….
For å være ærlig, så aner jeg ikke hva jeg er. Jeg vet bare at jeg har merkelige tanker omkring mye. Men som nå, i akkurat dette øyeblikket….klarer jeg å tenke rasjonelt, som igjen betyr at jeg skjønner at de tankene som kommer i hodet mitt er tanker som kun nettopp er kun tanker. Disse tankene er ikke reelle, det jeg tenker kommer naturligvis ikke til å skje. Men NÅR disse tankene kommer, klarer jeg ikke å tenke som jeg nå gjør….jeg klarer ikke tenke rasjonelt i det hele tatt. Akkurat som om det rasjonelle ikke eksisterer der og da, og jeg tror blindt på disse dumme tankene. Skulle ønske jeg kunne lære meg å tenke annerledes, men dessverre klarer jeg det ikke. Det er nettopp dette jeg trenger hjelp til, å snu de urasjonelle tankene til å tenke rasjonelt of klart….
Vil gi dere noen eksempler på mine dumme rare tanker…
Som nå da jeg har denne saken som er i hodet mitt 24/7, har jeg ekstremt vonde tanker….
Jeg kan plutselig få for meg at domstolen ikke tror på meg, og derfor ender JEG i fengsel. Jeg ser plutselig for meg at jeg sover, og blir vekket av banking på døren. Da jeg åpner står det uniformert politi der, og de ber meg være med de fordi jeg må i fengsel. Videre får jeg vite at jeg blir fengslet uten mulighet for å komme meg ut på mange år, jeg får ikke snakke med min sønn. Disse tankene oppsøker meg hele tiden, så er vel mye derfor jeg ikke får sove, er redd for p våkne av banking på døren…. Men akkurat NÅ i skrivende stund, skjønner jeg ikke hvorfor disse tankene kommer…..fordi det er ikke JEG som har gjort noe galt her. Jeg har fortalt sannheten jeg. Dessuten når jeg tenker etter, så sitter faktisk gjerningspersonen fortsatt i fengsel, og det har han nå gjort i 6 måneder. Hadde ikke de trodd meg, eller hatt den minste tvil…..ja da hadde han faktisk for det første, sluppet ut samme dag etter å ha avlagt forklaring. Og heller bare mått møte i rettshøringene. Så jo, de tror på meg….men allikevel kommer disse paranoia-tankene om at jeg snart blir fengslet.
Et annet eksempel på disse tankene, er om jeg f.eks ikke hører eller ser noe til familien jeg leier hos på en liten stund….ja da kommer tanker om at de snart hiver meg ut, eller hvertfall at de sier jeg må flytte pga et eller annet. Føler da at jeg har gjort noe galt, eller at noen har løyet om meg til de. Og dette skjønner jeg jo også i skrivende stund, er tullete tanker å få. Fordi jeg vet jo at jeg ikke har gjort noe galt overhodet. Og at jeg absolutt ikke vil bli kastet ut herfra.
Kunne kommet med mange andre eksempler, men dere skjønner nok hva jeg nå mener etter disse eksemplene jeg nå har skrevet.
Det er jo tydelig at jeg er psykisk ute av kontroll, og det bare blir værre og værre. Det er helt forferdelig for jeg vet ikke hverken hvor eller hvordan dette ender i det hele tatt. Og alt dette startet 7 år tilbake da jeg mistet min kjære mamma… Livet forandret seg fra himmel til helvete på kun 5 dager, ser ikke ut til at det blir bedre heller. Jeg ser ingen lys i tunnelen overhodet, ser kun en sort hull !!
Som vanlig fikk jeg ikke sove da jeg la meg ca 23 igår, lå lenge og vrei meg. Var trøtt, men fortsatt umulig å sove. Nå har også varmen sakte men sikkert kommet hit til Tyrkia, og det gjør det ikke lettere å sove det heller. Men varmen som er nå, kan ikke sammenlignes med den som KOMMER. Så er vel snart bare å skru på aircondition, tenker jeg. Jeg sovnet vel rundt 06 i dag morges tror jeg, hvertfall så var det soste klokkeslett jeg kan huske å se…. Våknet flere ganger etter det, før jeg stod opp nå kl 11.30…
Planener for de neste 3 ukene, har jeg ikke. Ikke det at jeg kan planlegge noe, for jeg klarer jo ikke holde meg til en plan uansett fordi jeg ikke vet hvordan formen min er da jeg våkner. Men allikevel kunne jeg jo hatt tanker om hva jeg KUNNE gjort hvertfall de neste ukene. Men det slapp jeg, da vi er inne i en 3-ukers periode med portforbud her.
I fjor hadde vi full portforbud, der vi absolutt ikke kunne gå utafor våres hus. Men i år, kan vil mellom klokken 10 og 17, gå til nærmeste butikk å handle det nødvendigste. Og vi kan gå på Apotek og til lege, men om vi skal til lege må vi vise sms-bevis på at vi har lege-avtale om vi blir stoppet. Ellers om vi blir stoppet, og ikke har noe bevis ei heller forhåndsavtalt time…..kan vi faktisk risikere å bli deportert fra landet, for brudd på Korona-reglene. Og DET risikerer ikke jeg hvertfall !! Jeg har time til psykologen neste fredag, og det har jeg fått sms på fra sykhuset.
Men med min angst, skal det ikke bli lett for meg å kun sitte inne i 3 hele uker… Ikke at jeg er mye ute ellers heller, men blir helt noe annet å absolutt ikke ha mulighet til å gå ut, det blir for meg en panikk-situasjon på en måte. Akkurat som om jeg føler meg «fengslet», og det at jeg ikke kan dra på besøk ei heller få besøk….det trigger angsten veldig, at jeg skal være helt alene hjemme. Eneste muligheten for å se andre mennesker, blir via FaceTime. Så håper mine gode venner ringer meg masse.
Denne innestengte situasjon, kan gjøre min angst mye værre….og faktisk ratt ende med innleggelse. Fordi når jeg blir «overlatt» til meg selv som dette, har de vonde tankene mye mer tid på seg til å ta form inni hode mitt. Jeg har mer tid til å få katastrofe-tanker, og det kan ende ille. Men jeg håper jo og tror at det skal gå bra….
Jeg vil lage endel mat, blandt annet hjemmebakt brød som jeg elsker. Så jeg kommer til å dele mine oppskrifter og bilder med dere, på hva jeg lager hver dag. Håper dere vil finne det interessant. Og vil også selvfølgelig dele hver dag på hvordan jeg føler det og hvordan jeg har det, under dette portforbudet.
Rettsaken i igår…
Igår var det rettsak nummer 3 for min sak. Dere kan lese om det grusomme som skjedde meg HER. Saken er i 5 deler, som dere kan lese på min blogg.
Det har vært 2 rettshøringer her på Tinghuset i Marmaris, men igår var det kriminal-rettsak som var inne i selveste Mu?la. Jeg slapp å være med igår, pga min mentale helse ikke tåler det. Dette har blitt bevist i dokumenter, så domstolen godtok det selvfølgelig. Men min advokat her, møtte opp. Har ikke fått hel rapport ennå, så er ikke mye jeg dessverre kan si ennå. Men så fort jeg går den, deler jeg selvfølgelig med dere det også. Men det jeg KAN si som jeg foreløpig vet, er at gjerningsmannen fortsatt er fengslet. Og det er for meg egentlig nok å vite, det gir meg god følelse fordi det betyr at de virkelig tror på både meg og vitner. Og ikke minst, jeg er trygg på å ikke møte på han her i Marmaris. Ellers så fikk jeg vite at rettssaken gikk bra…. Men dessverre var ikke denne den siste, så ny rettsak i juni igjen. Blir liksom aldri ferdig, og kan legge dette bak meg. Hele tiden så må jeg tenke på neste og neste rettsak… Og med DET, så kommer også det jeg kaller for paranoia-tanker. Blandet ned katastrofe-tanker, er ikke dette bra i det hele tatt !! Det gjør meg mer psykisk syk,
Jeg vil skrive et eget innlegg om paranoia-tanker, så dere forstår mer hva jeg tenker ig hvordan det oppleves. Jeg har ingen paranoia-diagnose da, så det er sagt. Dette er noe jeg selv kaller det bare….
For meg er ærlighet i livet viktig, og løgn godtar jeg aldri. I denne bloggen kan dere se at jeg er et ærlig menneske, utifra hva mine innlegg inneholder. Jeg deler omtrent alt ned dere, selvfølgelig er også mye privat som jeg holder for meg selv. Men med mine ærlige innlegg, mener jeg at jeg deler masse fra mine hverdager som til tider er alt annet enn «fryd og gammen» eller «perfekt». Hadde jeg vært en uærlig person, hadde jeg kun hatt glamorøse innlegg hvor negativitet aldri ble skrevet. Men hvorfor lyve å skrive at mitt liv inneholder kun gode dager når sannheten er helt motsatt, det finner ikke jeg noen som helt grunn til å gjøre.
Jeg syns det er utrolig viktig å holde det man lover, hater når andre lover meg noe for så å bryte det de lovet meg. Da føler jeg at de ikke er ærlige, jeg føler de er løgnere rett og slett. Derfor passer jeg meg for å love ting jeg ikke er 100% sikker på at jeg kan holde. og med mine diagnoser, så følger det med at dagene mine ikke kan forutses. Altså for å forklare det bedre, så mener jeg at jeg kan ikke planlegge noe rett og slett. Fordi jeg vet ikke om det er gjennomførbart…
Jeg er ikke som andre, og kan avtale at om to dager så møtes vi klokken 09 og drar og handler. Det går bare ikke for meg dessverre. For om to dager klokken 09, kan jeg være alt annet enn klar for å gå ut å handle. Jeg vet aldri hvordan morgendagen blir, langt mindre hvordan dagen min om to eller fire dager er. Sånn er mitt liv, og sånn må jeg bare innfinne meg med å leve med. Uansett om det ikke er slik jeg ønsker å leve….
Tilbake til overskriften….
Jeg klarte dessverre ikke å holde det jeg lovet dere, å sende LIVE fra min gåtur for to dager siden. Så i mine øyne har jeg løyet til dere, for det er slik jeg ser det for både meg selv og andre. At om et løfte blir brutt, så har vi løyet rett og slett. Uansett om JEG faktisk har en god grunn for at jeg ikke gikk LIVE på min Facebook-side. Jeg skrev ikke til dere og sa fra heller, at jeg ikke kom til å gå LIVE.
Grunnen til at jeg brøyt løftet til dere, er fordi jeg møtte ikke opp til gåturen min…. Så jeg brøyt ikke løftet mitt kun til dere følgere om at det skulle bli en LIVE-sending, men jeg brøyt også løftet til gruppen jeg lovet å gå på tur med.
Jeg var så giret den dagen jeg skrev til dere å sa jeg hadde plan om å gå tur med LIVE-sending. Jeg følte meg så glad og «høyt oppe», gledet meg veldig til å gå tur i god temperatur og ikke minst få sol på kroppen og i beste fall få en fin farge både i ansiktet og på andre deler av kroppen under gåturen. Og gledet meg til å vise dere utrolig flott natur vi har her i Tyrkia. Men dessverre så ble det ikke noe av.
Da jeg la meg kvelden før, satte jeg på alarmen og pakket sekken og la frem klærne jeg skulle bruke. Humøret var på topp, gira til tusen. Gjennom natten hadde jeg mareritt igjen, og våknet hver eneste time. Og jo mer tiden gikk, jo mer nedstemt ble jeg. Ikke fikk jeg ordentlig søvn, og tankene begynte å ta en dum form atter en gang. Jeg begynte å tenke på at jeg ratt kom til å få angstanfall midt inni skogen på fjellet, hva skulle jeg da gjøre. Mine katastrofe-tanker kom til syne igjen med full aktivitet i hodet mitt. I utgangspunktet skulle jeg Jo tenke på denne turen med glede, ikke med panikk. Tiden gikk og klokken ble mer og mer, men søvnen uteble. Jeg fant da ut at jeg ikke kom til å gå på tur, fordi jeg var så redd for å få angstanfall sammen med gå-gruppen….jeg turte ikke ta tjangsen, så IGJEN måtte jeg bryte løfte pga helsa mi tar over mitt liv fullstendig. Og følelsen jeg alltid da sitter igjen med, er at jeg er rett og slett udugelig til det meste. En vond følelse jeg ikke kan beskrive med ord…
Jeg avslutter nå, med å si BEKLAGER for at jeg «løy» til dere og lovet dere LIVE-sending fra turen….
Følte jeg måtte poste et koselig innlegg nå, var vel på tide tenker dere sikkert… Men sannheten er at jeg finner ikke så mye å glede meg over i hverdagen, og da blir det feil av meg å poste et innlegg med løgn.
Nå er jeg en åpen og ærlig person, så jeg deler av meg både gode og onde dager i bloggen min. Fått noe kritikk av at jeg deler for mye negativt, men det bryr jeg meg aldeles ikke noe om. Jo jeg er glad for å få følgere som liker å lese bloggen min, ikke misforstå. Men jeg kommer ikke til å slutte å dele fra min dag om den ikke er positiv.
Min blogg handler om mitt liv, dermed blir det BÅDE negative og positive innlegg. Og jeg skriver først og fremst for meg selv, fordi jeg føler det er en form for terapi å få ut det jeg har inni meg,….på både godt og vondt. Min intensjon med bloggen er ikke å få flest følgere, men å prøve å gjøre min egen hverdag bedre. Det finnes mange «solskinns»-blogger der ute med kun tilsynelatende perfekte liv, som de av dere som ikke liker å lese negative ting kan følge. Men selvsagt setter jeg stor pris på dere som liker det jeg skriver. Skriv gjerne en Mail til meg også om dere vil, liker å «bli kjent» med dere som følger meg.
————————————-
Idag våknet jeg med et ganske ok humør faktisk, våknet til 23 grader på min veranda. Tok meg en dusj, og fant ut at jeg skulle dra til stedet hvor jeg leide før. Er en meget koselig familie, som jeg har mye kontakt med. Må finne på noe om dagen, de dagene jeg har det ok inni meg.
Fikk servert god frokost…
Da jeg kom dit, fikk jeg servert frokost. Omelett med tilbehør, var så godt. De eier også 2 store båter, som sønnen og datteren driver. De fortalte meg at imorgen skulle de ta første tur for denne sesongen. Jeg ble invitert med imorgen også, men takket nei da jeg faktisk har andre planer for en gang skyld. Hmmm rart å skrive at JEG har planer liksom, ikke ofte jeg hører meg selv si det… Men igjen, alt kommer an på hvordan jeg føler meg imorgen tidlig…
Den andre planen min går ut på at jeg skal møte en gruppe på ca 15 personer, så blir vi kjørt til et sted hvor vi skal spasere fra. Jeg elsker jo å gå turer, men veldig kjedelig å gå alene. Og trim trenger jeg for både helsa mi, og vektnedgang. Så passer meg utmerket å kunne gå på tur med andre mennesker. Men dessverre så gruer jeg meg mer enn jeg gleder meg, har jo katastrofe-tanker også…. Tenker at hva gjør jeg om jeg får angstanfall midt oppi fjellet ??!! Uff sånne tanker har jeg nå. Men har lovet psykologen min at jeg må prøve, så det skal jeg gjøre. Tenker at om jeg svimer av, så dør jeg vel ikke forhåpentligvis. Skal ha med meg nok av vann også, da det er meldt opp mot 30 grader imorgen.
Min lille kjøkkenhage som jeg er stolt av
Tilbake til overskriften…
Som skrevet så er det ikke mye i min hverdag som gir meg noe gleder. Men må også si at jeg er ikke en person som forventer mye i livet heller, jeg kan glede meg over de minste ting….om den tingen finnes, og at jeg er i stand til å «se» den.
Så idag da jeg kom ut på mine verandaer, tok jeg som vanlig titt på min lille grønnsakshage. Haha de er som barna mine, steller dem og redd for at de skal dø. Og vet dere hva ??? Idag oppdaget jeg til min store glede, at min første jordbær har begynt å vise seg. Kjente en enorm glede inni meg, at JEG liksom får til noe…. Og dette er nok ikke noe som betyr så mye for de fleste, men for meg er dette en STOR glede. Jeg ble veldig glad, noe som igjen førte til at jeg fikk en fin koselig start på dagen….som forhåpentligvis kan gi meg glede også resten av denne dagen.
Imorgen vil jeg sende LIVE, fra min Facebook-side. Så om du ikke har »likt» siden min ennå så anbefaler jeg at du gjør det nå, så går du ikke glipp av min live-sending imorgen. Du finner siden min HER
For ca 1 måned siden, skrev jeg et innlegg om at jeg skulle ønske jeg var narkoman. Dette innlegget finner du HER
—————————————
Normale mennesker ønsker selvfølgelig ikke å bli narkoman, sånn på ekte. Man ønsker selvfølgelig et normalt liv, med en normal hverdag fylt med latter å glede. Ja et liv uten problemer hver eneste dag, et liv man ser frem til å våkne opp til hver dag. Selvfølgelig så har man problemer i livet, det har alle nå og da. Men de fleste har problemer som er enkle å løse, for så å gå videre med sitt gode liv. Et slikt liv er det jeg savner, et liv hvor jeg hver dag ser frem til neste dag.
Jeg er lei av å ha et liv hvor jeg aldri vet hvordan morgendagen blir, hvor jeg ikke vet om dagen blir uten angst redsel og gråt.
Akkurat nå i dette øyeblikket, sitter jeg å skriver dette innlegget…..men tårene renner, så jeg ser nesten ikke hva jeg skriver. Hvorfor gråter jeg nå ? Jeg vet ærlig talt ikke grunnen, det eneste jeg vet er at jeg føler meg trist og lei meg. Jeg føler en enorm frustrasjon, en frustrasjon jeg ikke kan beskrive på annen måte enn GRUSOM.
Jeg får opp merkelige tanker om dagen, noen av de handler om at jeg skulle ønske jeg var et lite barn. Et lite barn som fremdeles hadde mamma hos meg, et barn som ble passet på av mamma’n min fortsatt. Et barn som ikke trengte å ta voksne fornuftige valg, et barn som har mamma’n min til å ordne opp for meg når tingene er vanskelige. Et barn med en mamma som beskytter meg fortsatt fra slemme ondskapsfulle mennesker….Ikke minst et barn uten sorg og fortvilelse, et barn som kan sovne uten å være redd for å få mareritt om at politi og slemme menn kommer å tar meg. Jeg vil være et barn igjen, jeg takler dessverre ikke voksenlivet….ALENE !!
Jeg vet ikke hvordan det skal gå med meg, helt ærlig. For dette livet jeg nå lever, det er ikke noe liv man kan leve for alltid. Det får bare ikke gått, for å slite som jeg gjør….det vil jeg tro ikke er bra for helsa i det hele tatt. Blodtrykket mitt er nok helt sikkert høyt, og migrene kommer nesten vær dag nå. Bra jeg kun har auraen og ikke hodepine. Men det som er så vanskelig, er at jeg ikke aner hvordan jeg skal bli bra igjen og hvordan jeg skal finne tilbake til meg selv. Dette har gått så langt, uten riktig hjelp….så kjære Gud, gi meg et tegn på hvordan jeg skal overleve….
Når det gjelder overskriften, så stemmer den dessverre. Men jeg vil ikke ruse meg på alkohol, og hvertfall ikke på stoff. Stoff har jeg aldri prøvd, og kommer heller aldri til å prøve. Men derimot tabletter, det er det jeg ønsker å ruse meg på. Jeg ønsker sterke sovetabletter så jeg kan sove godt uten å våkne av vonde mareritt. Også vil jeg ha tabletter hvor jeg blir avslappet, og de må være sterke da jeg ønsker å få den rusen så jeg «svever» og glemmer det vonde. Alle de vonde tankene blir da borte for en liten stund, og jeg blir likegyldig og jeg sovner…. Dette er en rus jeg så svært gjerne skulle ønske jeg hadde, men som jeg dessverre ikke har.
Føler meg totalt mislykket i livet, som kan ønske meg noe slikt. Men hva annet kan jeg ønske da, når den riktige hjelpen jeg trenger uteblir. Jeg ønsker en pause fra livet, og den pausen får jeg av rusen….dessverre.
Jeg gikk altfor lenge uten hjelp etter jeg ble fastlåst i Tyrkia under nedstengningen i fjor, veldig traumatisk opplevelse å ikke vite når jeg kunne reise ut herfra.
Så gikk jeg altfor lenge før terapien startet etter overfallet på meg i oktober, for det var ikke automatisk hjelp å få her i Tyrkia. Og hjem kunne jeg ikke dra, da jeg må bli ferdig med alle rettshøringene først. Men at ambassaden ikke kunne hjelpe meg da de hørte hva som hadde skjedd meg, og ikke minst hvor desperat jeg var på telefonen til de. Jeg omtrent skrek etter hjelp, men eneste de kunne gjøre var å gi meg navn på advokater de hadde på lista…..Tror mye (langtfra alt), kunne vært unngått av hvordan jeg har det nå…..om hjelpen hadde kommet. Takket være advokaten min, så fikk han ordnet med terapi her til meg, og det er jeg utrolig glad for. MEN det var nok TRE måneder for sent dessverre…
Nå kjenner jeg dessverre at det er nok skrevet igjen, da jeg ikke føler meg bra. Ser nesten ikke heller, pga tårene renner….
Etter min sønn dro tilbake til Norge, innhentet hverdagen meg atter engang inn igjen.
Som overskriften sier, så aner jeg ikke oppskriften på å overleve. Jeg gjør virkelig ikke det, og dette er ikke noe jeg bare sier. Jeg er virkelig så frustrert, og faktisk redd for at jeg ikke skal kunne klare å fungere normalt lenger.
Da jeg født startet med å være lengre perioder i Tyrkia, var det kun fordi her var jeg stort sett angst-fri….men i Norge var angstanfallene tilstede hele tiden, og angsten også. Jeg hadde det fint her, og turene hjem til Norge var også ok. Og det kom vel av at jeg viste at om ca 2 måneder, ville jeg være tilbake i Tyrkia uansett.
Men dessverre, så ble jeg utsatt for et forferdelig traumatisk overfall her 29.oktober i fjor (2020). Dette kan dere lese om HER
Etter den hendelsen, har mitt liv totalt forandret seg. Må også nevne at ved nedstengning av grensene her i mars 2020, og jeg ble fastlåst i tyrkia uten mulighet for å reise til Norge…..ødela det også masse inni meg. Ved å ikke vite når neste gang du har mulighet til å dra til Norge, ga meg en forferdelig panikk-følelse det også. Å vite du er i et land langt unna din kjære sønn, uten mulighet til å dra om han skulle bli stk…..eller jeg skulle bli syk og ikke kunne fått min sønn hit….det er en totalt ødeleggende følelse å ha. Så begge disse hendelsene har gjort meg veldig psykisk syk dessverre….
Som jeg har skrevet tidligere, går jeg i terapi på sykehuset her hver uke. Jeg går til en nyutdannet psykolog-jente, som jeg er så heldig å ha kjent i faktisk sikkert 10 år kanskje nå. Og det gjorde det litt lettere å møte opp til timene med henne. Men måneden min sønn var her, valgte jeg å ta pause. Både fordi jeg viste at når min sønn var her, var det god nok terapi for meg. Og fordi det er ikke billig å gå til psykolog her, koster meg 350,- for hver time, inkludert transfer til og fra sykehuset.
Nå på tirsdag i forrige uke, hadde jeg ny time med henne. Og jeg må bare si, at timen var bra den men jeg knakk fullstendig sammen der. Hun vil vi skal så mye som mulig, snakke om hendelsesforløpet. Hun sier det er eneste måte å få meg til å gå til bunns i alt som skjedde, for så å få til slutt ett klarere bilde og synspunkt på at dette IKKE var min feil. Hun sier det skal bli lettere å legge denne grusomme hendelsen bak meg i fremtiden, ved å forstå at jeg er helt uskyldig i hva som skjedde meg.
Og da når vi går så dypt, er det noe som skjer med meg. Jeg føler akkurat som om tidspunkt for hendelsen er akkurat her og nå, og at jeg gjenopplever alt på nytt. Jeg ser meg selv kjempe for livet, kjempe for å overleve. Jeg ser også at jeg er kun sekunder fra å dø, for både krefter og pust tar slutt….han kveler meg helt….med både sine armer og kne på min munn.
Så denne timen med henne, endte i et stort angstanfall dessverre… Vi måtte avslutte timen da, fordi jeg var totalt utkjørt og hadde ikke mer å gi.
Da jeg kom hjem etter timen, sovnet jeg i 3 timer på sofaen. Kreftene var borte. Normalt sett er jeg i veldig god form etter samtalene, men ikke denne gangen.
Dagen etter, skjedde det noe og jeg trodde virkelig jeg skulle dø. Etter timen med henne denne gangen følte jeg veldig sårhet, veldig lei meg og gråt hele tiden. Og på kvelden dagen etter, var jeg i FaceTime med min sønn, men endte med å måtte ta en hvit løgn å si jeg måtte på toalettet. For virkelig jeg følte meg dårlig, det gikk fullstendig rundt i hodet mitt. Jeg følte jeg var på randen til å svime av, panikken grep meg. Jeg la meg ned på sofaen, og det ble gudskjelov bedre. Men angsten for å oppleve dette igjen, er stor…..veldig stor, og det gjør meg redd for å gå ut. Er jo redd for det i utgangspunktet, men nå ennå mer. Redd jeg blir sånn svimmel igjen, for jeg kan jo ikke legge meg på gata….
Må dessverre avslutte nå, da jeg kjenner igjen på følelser jeg ikke liker å kjenne på. Dessverre skal det ikke mye snakk eller skriving om dette til, før jeg reagerer som jeg gjør.
Må starte med å beklage på det sterkeste, at jeg ikke har besvart de mailene jeg har fått av flere av dere. Grunnen er fordi det har »hendt» endel siden jeg skrev sist, så jeg har ikke skrevet blogg-innlegg siden 16.mars. Jeg har heller ikke vært inne på min blogg-mail siden den dagen. Men jeg lover at jeg skal svare alle, innen morgen-dagen.
Får begynne med noe positivt, og det er at jeg har hatt besøk av min kjære snille gode sønn. Jeg kommer dessverre ikke til å dele på bloggen hva vi har gjort, grunnen til det er at min sønn er ikke en del av bloggen. Og hans privatliv er nemlig akkurat det, PRIVAT. Men det jeg KAN dele, er at han var hos meg her i Tyrkia i en hel måned. Det er den beste måneden jeg har hatt på gudene vet hvor lenge, jeg trengte virkelig å ha han her hos meg nå. Det eneste negative var, at dagene fløy dessverre avgårde. Det føltes som om han hadde vært her kun 1 uke faktisk, så fort gikk det. Vi koste oss masse, lo noe enormt mye og hadde mange koselige samtaler. Angsten var ikke å merke, ei heller angst-anfallene.
Utsikten fra min stue i Tyrkia…
Hadde dessverre noen mareritt da jeg sov også, våknet av at jeg skrek veldig. Sønn min kom til meg og fikk roet meg ned med prat….
18.april kom, og han dro hjem til Norge. Det var en forferdelig trist dag. Men han må jo også i karantene ved ankomst Norge, og det er i hele 10 lange dager. Så etter 1 måned her, pluss de 10 dagene….så skjønner jeg gan må hjem selvfølgelig. Han slapp gudskjelov karantene-hotell, og det var bra. Reisen hans til meg hadde han god dokumentasjon på, at var en «nødvendig reise».
Jeg avsluttet nå, men det kommer ett eget innlegg om hvordan jeg har det nå etter at min sønn dro hjem….og hverdagen har igjen dessverre innhentet meg, av alt dritt den innbærer !
