Hei !!
Det eneste stedet jeg føler jeg kan usensurert fortelle om hvordan jeg har det, er her på bloggen. Her kan jeg skrive akkurat hva jeg føler i mitt eget tempo, uten avbrytelser av noe slag. Eneste minuset er, at bloggen kun hjelper meg med å få ut mine innerste tanker….den kan ikke hjelpe meg konkret med det jeg ønsker hjelp til, nemlig å lære meg hvordan jeg skal takle å leve og hvordan jeg skal få det godt med meg selv igjen…
Utrolig godt å ha mitt eget sted å skrive ned mine tanker, både de gode og de vonde. Og jeg finnes overhode ikke flau over å være åpen om at jeg sliter psykisk. Hvorfor skulle jeg være det ? Det er jo ikke min skyld at jeg har fått disse psykiske problemene.
Alt startet for 8 år siden da jeg mistet min kjære mamma, klippen i livet mitt. Min mamma som hadde både vært mamma og pappa for meg i hele mitt liv, den snilleste personen jeg vet om. Hun som alltid brydde seg om meg, som alltid beskyttet meg mot absolutt alt. Hun jeg kunne ringe til på alle døgnets tider, hun som alltid var der for meg…..hver eneste dag fra jeg ble født.
Det «smalt» den dagen hun gikk bort, mitt liv gikk fra å være hvitt til bek svart !!!! Alt skar seg og alt av vonde ting i barndommen kom fallende ned i meg. All mobbingen jeg ble utsatt for på barneskolen, kom tilbake til meg og ga meg helt forferdelig selvtillit. Selvtilliten gikk på at jeg igjen følte meg stygg, akkurat som jeg følte meg på barneskolen…. Dette var bare en av mange ting som skulle vise seg å prege meg etter sjokket etter mamma’s død.
Jeg jobbet på den tiden, i en barnehage. Barn har alltid gjort meg glad. Men dessverre så ble ikke det nok, dagene begynte å føles tunge. Begynte med mareritt om nettene, panikkangst startet på dagene. Til slutt orket jeg ikke mer, klarte ikke jobbe heller pga jeg var aldri uthvilt lenger.
Etterhvert som tiden gikk og ting skulle normalt ha blitt bedre og jeg skulle ha lært meg å leve med sorgen etter mamma, ble ikke ting bedre. Det ble heller mye værre og helt ulevelig. Dagene mine ble fylt med panikkangst, dødsangst, sykdomsangst og flere andre typer av angst. Innimellom dette så var jeg i dype alvorlige depresjoner, så langt nede at jeg ikke visste og den dag i dag ikke vet hvordan jeg skal takle.
Jeg gikk en periode hos psykologspesialist, og trivdes hos henne. Det var så godt å kunne åpne seg til noen med god fagkunnskap og i tillegg SÅ meg som menneske… Men det hjalp meg ikke med disse timene dessverre, det føltes kun godt «der og da» og når jeg gikk ut av døren etter avslutttet time så var dessverre alt vondt igjen.
Sånn hadde jeg det hver dag, helt til oktober 2020 da tingene utartet seg til det mest grusomme noen mennesker kan oppleve. Dette kan dere lese i arkivet her på bloggen under «Overfall i Tyrkia». Ingen vits å begynne med den historien igjen nå, men den hendelsen gjorde at jeg dessverre fikk ennå en diagnose…..PTSD. Jeg var kun sekunder fra å dø !!
Så jeg er full av traumer som jeg selv ikke klarer overhode å takle egenhendig. Men hvordan kan man bli bra, eller lettere sagt bedre når man ikke får hjelp ? Jeg selv har bedt om hjelp, jeg har bedt om å få bli lagt inn å få intensiv psykiatrisk hjelp. Det holder ikke for meg å få en psykolog jeg kan gå til et par ganger i måneden, det er altfor lite for meg med så store vansker.
En gang fikk jeg avslag på innleggelse med en grunn at jeg ikke er syk nok…. Så hvem er de som tror de har rett på å vite om jeg er syk nok da ? Ingen andre enn meg selv kan vel vite best om jeg er psykisk syk og i tilfelle HVOR alvorlig psykisk syk jeg er ?
En annen gang fikk jeg til svar at for å få psykolog igjen så må jeg stå på venteliste og det kan ta opptil 2 år. Så menes det da at jeg ratt ikke kan få hjelp før om 2, og da i mellomtiden så skal jeg fortsette å kjempe for å klare å overleve?
Continue reading “Min hverdag med alvorlig angst og depresjon, hvordan overleve når hjelpen uteblir ?”
