Den følelsen man sitter med når man må være ufrivillig i et land langt borte...

Jeg er veldig glad i Tyrkia, må ikke misforstå meg. Ellers hadde jeg jo ikke vært her så mye som jeg har….

Men den friheten til å VELGE, den følelsen savner jeg….og ikke minst trenger jeg å få tilbake.

I hele 16 måneder nå så har jeg ikke hatt mulighet til å velge. Først var det i fjor grensene som stengte og jeg var for syk til å reise med fly, så jeg rakk ikke å komme meg ut av Tyrkia før det var for sent. Det var første gangen jeg måtte være her ufrivillig. Dette har jeg skrevet om på bloggen før, så bare scroll nedover så finner dere innleggene om den tiden. Det var jo også traumatisk å oppleve, for ingen kunne svare meg på NÅR jeg kunne fly hjem. Verden var stoppet opp pga dette viruset. Det var også første gangen jeg måtte være her så lenge også, på den tiden hadde jeg kun vært i Tyrkia 6 uker på det lengste. Så til slutt ble det ca 7,5 måned jeg var her. Sier seg jo selv at det ble stor påkjenning psykisk, veldig traumatisk….

Og nå denne gangen, atter en gang her ufrivillig over så lang tid. Men denne gangen er ikke grensene stengt og stopper meg, nå er det rettsaker som stopper meg fra å dra hjem. Dere kan lese om drapsforsøket jeg ble utsatt for i oktober HER.

Fra oktober og til nå er det 7 måneder jeg har vært her, med unntak av 14 dager hjemme med min kjære sønn i desember for å feire jul. Og min sønn var her hos meg fra 19.mars til 18.april, bortsett fra det så har jeg vært alene. Det er lenge det skal jeg si dere, lenge å være så langt borte fra uten mulighet til å reise hjem når jeg vil.

Og det er mange som misunner meg muligheten til å være her så lenge, men det kan jeg si med engang at ikke er noe å misunne. Dette er ikke som dere forbinder ned sol varme syden og ferie. Jeg lever her psykisk syk, angstanfall hver dag og under portforbud uten mulighet til å leve et normalt liv. Dagene er fylt med angst, redsel, uvisshet, ensomhet, panikk, tristhet og gudene vet hva mer. Dette er på ingen måte en ferie som man forbinder med Tyrkia.

Så jeg gleder meg og ser frem til dagen hvor siste rettsak er gjort, og jeg kan putte saken bak meg. Glemme den kommer jeg aldri til å gjøre, da jeg er altfor traumatisert. Men jeg kan slippe å engste meg for alltid en neste rettsak. Jeg kan fortsette som før da jeg reiste hit frivillig og var her så lenge jeg ønsket frivillig…..og hadde muligheten til å reise hjem da JEG ønsket det. Jeg slipper å leve som om jeg var i et fengsel, for det er jo nettopp det jeg gjør nå. For jeg er innestengt her i Tyrkia uten mulighet til å reise over grensa.

Jeg ønsker meg friheten tilbake, friheten til å velge hvor i verden jeg vil være….. Men mest av alt ønsker jeg en pause fra alt det vonde, ønsker at jeg fikk hjelp så jeg kunne bli frisk igjen. Kommer jeg til å være psykisk syk resten av livet ???? Tror ikke jeg overlever, om det blir virkeligheten….