Dagene har gått, og de har blitt til hele 2,5 måned. Når jeg tenker tilbake nå, så ser jeg at det har skjedd så utrolig mye på denne tiden.
Jeg har fortalt dere at jeg føler det er en type terapi for meg å skrive ned mine følelser, uansett om mine følelser er gode eller dårlige så hjelper det min psyke å skrive om dette. Men i disse 2,5 månedene har jeg faktisk vært altfor psykisk syk til å kunne få skrevet noe som helst, og det sier sitt til hvor syk jeg har vært….
————————————-
Jeg vil at dere skal lese min historie, om hva som skjedde meg i oktober 2020…..historien min er i 5 deler, og dere finner del 1 HER. Det blir mye lettere for dere å forstå det jeg skriver i dette innlegget, om dere vet hva årsaken er.
————————————-
Jeg hadde håpet at siste rettsak i Tyrkia skulle være 29.juni, så jeg kunne ha lukket kapittelet om overfallet. Glemme det hadde jeg jo ikke gjort, men jeg kunne ha startet prosessen med å lære meg å leve med det tragiske som skjedde meg.
Dagen kom, og rettssaken var et faktum. Jeg skulle ikke møte opp, kun min advokat skulle være tilstede. Jeg husker nervene var på høykant, og jeg hadde angstanfall av ventetiden. Til slutt ringte min advokat….
Overfallsmannen hadde fått 7 år og 6 måneder i fengsel. Jeg gråt av glede, endelig følte jeg meg trodd….og endelig fikk han som fortjent. Mange sier de syns han skulle fått fler år inne, og det er jeg selvfølgelig enig i. Han har tatt fra meg retten til å leve et normalt liv, og ingen vet om jeg noen gang vil kunne bli frisk igjen etter denne hendelsen. Men der og da var jeg bare glad for at han fortsatt måtte sitte i fengsel, der han hører hjemme !!
Men etter en uke, ringte min advokat og fortalte at mannen hadde anket dommen. Så det betydde at jeg fortsatt ikke kunne «lukke døren» og starte prosessen med å lære meg å leve med hendelsen. Isteden fikk jeg igjen unødvendig mange triste tanker, igjen startet hjernen å overarbeide med diverse ikke-bra tanker og følelser. Der og da gikk jeg rett i kjelleren igjen….så ingen ende i tunellen. Følte frustrasjon, sinne og håpløshet. Veien derfra og til sengen var kort, jeg ble mesteparten av tiden liggende i sengen. I sengen gråt jeg, spiste og sov jeg. Slik gikk dagene som ble til 2,5 måned…..
—————————————-
Men «inni» disse 2,5 månedene, skjedde også andre negative ting.
I Marmaris hvor jeg bor, startet det å brenne. Det brant i skoger overalt, noen omkom og mange skadet. Det var veldig nære meg noen ganger, 500 meter på det værste. Det var umulig å puste ute, røyken gjorde vondt i lungene. Så jeg holdt meg for det meste inne. Asken dalte også ned, til tider «regnet« det aske. Jeg var utrolig redd i perioder, redd for å sove for å ikke høre om brannen kom nærmere. Folk ble også evakuert, så jeg var vettskremt til tider. Det hele holdt på i ca en uke, en uke jeg aldri kommer til å glemme. Håper det aldri skjer igjen……
—————————————
For ca 2 uker siden ved midnatt, startet en fryktelig hodepine. Har hatt de verst tenkelige hodepiner for mange år siden i forbindelse med migrene, men denne kunne ikke sammenlignes med dem. jeg trodde hode mitt rett og slett skulle eksploderes. Så vondt hadde jeg. Og jeg har jo både dødsangst og sykdomsangst fra før, så denne smerten førte med seg mange tanker om hva som nå kom til å skje. Tenkte på både hjerneslag og hjernekreft…. Til slutt svimte jeg av, var kun noen sekunder tror jeg. Men pga det, så valgte jeg å reise til sykhuset, bedrev sjekke en gang for mye enn en gang for lite.
Jeg ble lagt direkte inn, for smertene var grusomme. De tok masse tester av meg, og til slutt satte de meg på intravenøs. Jeg snakker tyrkisk, men skjønte der og da nesten ikke hva de snakket om. Smerten tok vekk all fokus på å forstå noe som helst. Men plutselig ga smerten seg helt og jeg sovnet. Etter noen timer var jeg såpass bra, at de sendte meg hjem. Dagen etter fikk jeg papirer fra sykehuset, og der stod detcat kroppen min var full av stress og at jeg måtte slappe av mer…. Og det stemmer jo, kroppen min ER full av stress og traumer etter absolutt alt det negative jeg har opplevd. Men hvordan de fant ut det, aner jeg ikke…. Etter den episoden har jeg ikke hatt mer hodepine gudskjelov, og håper den heller ikke kommer tilbake !!
———————————
Nå har det seg jo slik, at jeg har ikke hatt mulighet til å reise hjem pga disse rettssakene. Så jeg har vært ufrivillig månedsvis i et land langt hjemmefra, og følt meg så utrolig ubeskrivelig hjelpesløs og alene.
For 6 dager siden, tenkte jeg at NÅ er det virkelig nok. Jeg MÅ hjem til Norge, om så er kun for en kort stund. Men hjem MÅ jeg, og det NÅ. Så jeg skrev og fortalte dette til min advokat, at jeg nå må hjem en tur. Og han var enig og sa jeg bare kunne dra. Og når det blir rettsak igjen, så kommer han til å forklare at min helse er utrolig dårlig nå og at jeg derfor er i Norge. Så får vi se om han kan delta alene, eller om det blir utsatt til jeg er tilbake…
—————————————-
Så nå er jeg i Norge, rettere sagt på karantene-hotell. Det kommer eget innlegg om situasjonen min her nå på dette hotellet, følg med….
—————————————
Ønsker du å komme i kontakt med meg, send gjerne mail: [email protected]
