Hovedinnlegget kan dere lese HER, så får dere bedre innblikk i hva som har skjedd…..
—————————————————————————————–
Ja her ser dere hva jeg har fått av meldinger og oppringning iløpet av noen timer i dag, har ikke ord jeg på hva jeg skal si om dette. Blir så fortvila at det aldri kan ta slutt, at jeg aldri skal få fred.
Fra før av så sliter jeg jo veldig med angst, og ikke minst savn av min kjære mamma. Det er jul og mamma er ikke med oss, noe som tærer noe veldig på hele meg. Jeg er trist og lei meg, men må så klart “oppføre” meg pga jeg vil at min sønn skal ha det koselig. Nå vil ikke det si at jeg skjuler mine følelser for han, for all del ikke. Han vet godt hvordan jeg sliter i hverdagen, med angsten min og med savnet etter mamma. Men min barndomsjul var perfekt med full av kjærlighet, var aldri snakk om triste mennesker. Har kun gode minner fra den tiden…. Og det samme er jeg opptatt av at min sønn skal ha også, så i julen legges alle mine følelser bort. Jeg gjør alt i min makt for at min sønn skal kose seg. Isteden så lat jeg tårene komme da jeg sitter alene, eller om natten….
Men da ser dere at jeg fra før av har mer enn nok å hanskes med hva gjelder min helseutfordring og savn. Og nå oppå det hele har jeg denne personen som bombarderer meg med oppringninger og meldinger. Ja jeg har blokkert, men hva hjelper det så lenge det finnes andre nummer han kan låne…..
Men til meg er det ikke det eneste stedet han ringer, han ringer også til min sønns far…..av alle ting. Og til min sønn…. Men ingen av de gidder svare han, så mer forbannet bli han ser jeg. Nå er min sønns far her mye pga julen, så jeg hører hans telefon piper i eninga…..og ringer. Han prøver å ikke uroe meg, så flere ganger sier han det er noen andre som ringer han eller sender meldinger. Men jeg kjenner han, og jeg ser det ikke stemmer det han sier. Så istad fortalte han meg det at han ringer hele tiden og sender stygge meldinger om meg.
Dette har blitt en så stor belastning for meg nå, at jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg skal jo til politiet her, men det å gå ut av min dør for å vite at jeg er på vei til politiet…..ja den veien er lang skal jeg si dere. Jeg ønsker jo å få hjelp med dette, jeg ønsker også at han skal få sin straff selvfølgelig. Men med min angst så er det ikke bare å kle på seg å reise til politiet. Jeg føler vanskelig for å fortelle dette til politiet, jeg føler på en måte skam og at dette er min feil hele dritten. Er redd for å bli tatt useriøst også…..
Nå tenker vel noen “Herregud hun tør ikke gå til politiet, men skriver isteden på nettet”…. JA jeg syns det er mye lettere å skrive om dette, for så å dele det på nettet….enn å gå “face to face” å snakke med de. Men sånn er jeg jo med alt, syns det er mye bedre å skrive enn å snakke.
Men får se på fredag hvordan formen min er, så får jeg hvertfall gå dit å forhøre meg på hva de syns jeg skal gjøre videre.
Ber til gud om at dette marerittet kan ta slutt snart 🙁
Instagram : story_of_my_life3148
Send meg gjerne mail : [email protected]
Facebook HER
