Ennå en dag er over snart…. Jo dagene går dem, men de er ikke lette å komme igjennom. Jeg er på feil sted for øyeblikket, jeg skulle vært trygt hjemme i Norge isteden. Ønske jeg hadde vært i Norge og å fått den hjelpen jeg trenger i trygge omgivelser, med mitt språk og min kultur og min kjennskap til helsevesenet i det landet jeg er født og oppvokst i.
Ikke misforstå meg, jeg elsker den tyrkiske kulturen og også helsevesenet her. Snakker språket gjør jeg også, men allikevel hadde det vært best hjemme nå.
Jeg går med en fryktelig vondt følelse i meg hele tiden, føler redsel og utrygghet, tenker konstant på rettssakene jeg går gjennom, lurer veldig på når jeg kan dra hjem. Gråter gjør jeg stort sett hele tiden, med opphold kun i blandt. Føler også ekstrem frustrasjon, noen ganger lurer jeg på om jeg overlever alt dette. Det er jo en enorm påkjenning det jeg har vært igjennom, og også det jeg går igjennom nå i ettertid. Skal love dere at det er ikke enkelt dette her, lyst å gi opp alt innimellom.
Føler også ekstremt på en paranoia-følelse, om jeg kan kalle det for det. Jeg ser får meg merkelige ting, ting som sannsynligvis er kun noe jeg innbiller meg og som helt sikkert ikke vil skje. Men å tenke rasjonelt da disse følelsene dukker opp, er langt fra enkelt. Noe som er ubeskrivelig vondt å føle….
Noe av det jeg innbiller meg, skal jeg prøve å forklare her :
**. Når jeg hører det går i trappen i oppgangen min, innbiller jeg meg at det er politi som kommer. Og de kommer for å hente meg, og sette meg i fengsel her i Tyrkia. Jeg innbiller meg at tyrkiske myndigheter, eller jeg mener dommerne i rettssakene, at de ikke tror på min historie vedrørende hva som skjedde da jeg ble overfalt. Jeg ser for meg at de tror kun på overfallsmannen, og at jeg lyver. Ser også for meg at jeg blir dømt, og han går fri…
Det samme gjelder om jeg ser politiet da jeg er ute, begynner og skjelve og blir livredd for at de skal ta meg med i fengsel. Tenker at de er ute for å lete etter meg…. **
Skjønner dere hva jeg sliter med ? Blir rett og slett snart både nervevrak og gal, for denne paranoiaen spiser meg opp innvendig. Uhyggelig følelse som ikke slipper tak.
Andre ganger innimellom tenker jeg jo at, for det første sitter han i fengsel. Det har han gjort siden samme dag jeg ble overfalt, og sitter fortsatt inne….hvertfall til neste rettssak i slutten av april. Videre er det ingen som vet ennå, hva som skjer med han. Og siden han sittet i fengsel fortsatt, så må de jo tro på meg ? Hvis ikke hadde de vel sluppet han ut igjen, hvertfall så sier de det de som har greie på det. Skulle bare ønske jeg kunne bli kvitt paranoiaen, og tenke rasjonelt på dette. Men dessverre så tenker jeg heller bare mer og mer.
Snart er det natt igjen, og folk pleier å sove på natten. Men ikke jeg, jeg får ikke sove før det begynner å bli morgen. Og da sover jeg kun noen få timer. Så jeg er til de grader underskudd på søvn, og det gjør heller ikke saken noe bedre. Men jeg er redd for å lukke øynene mine, redd for å ikke høre om noen bryter seg inn og gjør meg noe vondt. Jeg føler jeg må ha oversikt over døra mi….
Kjenner virkelig på meg nå, at dette ikke går rette veien. Jeg skulle vært i kontinuerlig døgn-behandling føler jeg, og det går ikke her. Jeg betaler ca 500,- per psykolog time, og da kan man tenke seg hvor mye det hadde kostet om jeg skulle fått døgn-behandling. Så det sier seg selv at ikke går…. Men kroppen og hode mitt er sliten nå, det hoper seg opp veldig. Og frustrasjonen blir bare større og større, og tårene kommer oftere og oftere. Jeg slet med alvorlig angst før overfallet, og etter overfallet sliter jeg dobbelt opp.
Så tiden får vise hvordan dette ender, har ikke mye positivitet igjen jeg dessverre….
————————————
Ønsker du å komme i kontakt med meg, send en Mail : [email protected]
Ønsker du å få varsel når jeg poster innlegg, «lik» min Facebook-side HER