Når jeg har lite å finne på, har jeg dessverre mer tid på meg til å tenke. Vel og bra å tenke, hadde det bare vært gode tanker. Men det er det ikke…. Veldig viktig for meg å ha noe å gjøre hele tiden, for da glemmer jeg på en måte å tenke på det som ikke er bra i livet mitt.
Det værste er at jeg tenker på ting som jeg overhode ikke er i en posisjon til kunne få gjort noe med. Derfor irriterer det meg veldig at jeg ikke bare kan glemme de tankene, og heller tenke på noe koselig. Tenke på ting jeg faktisk kan gjøre noe med. Derfor er det viktig for meg å sysselsette meg med noe hver dag, gjøre meg opptatt liksom.
Skulle ønske jeg kunne lære meg teknikken med å tenke positivt, men det klarer jeg ikke. Ikke får psykologen min meg på bedre tanker heller dessverre.
Uansett hvor lite jeg har å gjøre, så flyr dagene utrolig fort av en merkelig grunn. Skulle jo trodd at dagene gikk sakte når man ikke har noe å finne på, men det gjør de ikke.
Soste gangen jeg var hjemme i Norge var juleferien jeg gudskjelov fikk der, 2 uker som var utrolig koselige med min sønn. Men dagene der også gikk fort, altfor fort. Jeg hadde lyst å være hjemme lenger, noe jeg ikke kunne pga den første rettssaken her i Tyrkia skulle holdes 4.januar. Derfor dro jeg tilbake 29.desember for å være sikker på å rekke den. Man vet aldri i disse «virus-tider», plutselig blir grenser stengt uten forvarsel.
Så da er det nå 5,5 måned siden jeg var hjemme, dagene har blitt til måneder nå. Og rettsak nummer 4 er i slutten av juni, noe som ennå er ca 5 uker til. Og blir det flere rettsaker etter den ? Ja det vet ingen på dette tidspunkt, og dermed vet jeg ikke når jeg kan dra hjem heller. Det kan ta måneder til, som ratt blir til 1 år….ingen vet ! Og det at jeg ikke VET, gjør meg utålmodig, frustrert, engstelig, redd og lei meg.
Jeg ER glad i Tyrkia, men jeg vil være her på MINE betingelser. Jeg vil komme og reise akkurat når jeg selv vil, jeg ønsker ikke å ha denne tvangs-følelsen jeg nå har. Det blir helt feil for meg. Og jeg har både hus og sønn i Norge, som jeg vil være også. Jeg vil ha muligheten ril å kunne pakke sekken og reise hjem når jeg føler for det, samme som jeg ønsker å kunne pakke sekken å reise til Tyrkia når jeg føler for DET. Men denne muligheten er rett og slett tatt fra meg, pga et hankjønn som prøvde å drepe meg i oktober her. Han tok rett og slett mitt liv, han tok fra meg muligheten til å leve normalt. Han har ødelagt meg både fysisk og psykisk.
Fysisk har han ødelagt meg pga jeg har rygg- og armvondt etter å måtte sloss for mitt liv, etter han «brøyt og slo» kroppen min.
Psykisk har han ødelagt meg ved å gjøre angsten min mye værre, gi meg traume som jeg ikke vet om jeg blir bra fra, gjort meg redd for andre mennesker, gjort meg redd for å gå ute alene, gjort meg redd for å ha folk gående bak meg, gjort meg redd for å sove, fått meg til å ikke stole på mennesker mer…..ja han har påført meg utrolig mye vondt, ting jeg kanskje aldri vil bli bra igjen fra. Ting jeg sliter med hver eneste dag.
Jeg føler meg sliten, veldig sliten og tom…
Hva som skjedde meg da jeg holdt på å bli drept, kan dere lese HER
——————————————
Send meg gjerne mail: [email protected]
Ønsker du varsel når jeg går LIVE og poster innlegg, «lik» Facebook-siden HER