sHei alle sammen !
Tenkte jeg skulle skrive ett mer utfyllende innlegg til årsaken til min angst…
Grunnen til at man får angst, kan komme av så mye forskjellig. Og alle er vi ulike, dermed er angsten også ulik fra person til person.
Hele mitt liv, har jeg vel egentlig vært en litt engstelig person. Engstelig i den forstand at jeg har alltid analysert alt jeg gjør og opplever, og blir fort redd for konsekvenser av det jeg gjør. Det vil ikke si at jeg gjør noe galt, men allikevel så er nettopp redselen for det der hele tiden. Men alt dette tok helt overhånd den dagen jeg mistet min mamma…..
Min mamma var min klippe i livet, vi hadde et unikt mor/datter-forhold. Da jeg aldri har hatt en pappa i livet mitt, var mamma både en mor og far for meg. En “rolle” hun klarte hundre prosent. Alltid var hun der for meg, støttet meg i alt jeg gjorde….både av de dårlige valgene mine, og av de gode. For alle er vi mennesker, så jeg er intet unntak ved å ta feil valg i livet av og til. Fra jeg ble såpass voksen at jeg flyttet for meg selv, har vi alltid bodd under 100 meter fra hverandre. Hver eneste dag ringte vi hverandre, og omtrent hver eneste dag så vi hverandre. Vi dro også på ferier sammen, og da min sønn ble født reiste vi alle tre på tur. Så som dere leser, så betydde mamma alt for meg….hun var jo også den eneste nære jeg hadde også. Livet var veldig godt da mamma levde, men den gleden stoppet brått 4.desember 2013…. Livet mitt gikk fra å føle jeg levde i ett paradis, til å føle jeg levde i helvete rett og slett. ALT forandret seg den forferdelige dagen….
Denne dagen kommer jeg aldri til å glemme, jeg ble fullstendig knust.
Mamma kom fra langtidsopphold i Thailand 27.desember, rullende ut av flyet i rullestol. Hun var så svak så hun klarte ikke gå, jeg fikk helt sjokk da jeg sto på flyplassen og ventet på henne. Jeg visst hun var syk, for hun hadde fryktelig ryggvondt og hostet veldig……men at jeg skulle møte dette synet, hadde jeg aldri trodd. Jeg kjente hene nesten ikke igjen, hun var så liten og så svak der hun satt og gråt. Bare ved tanken på dette nå, renner mine tårer. Det er vanskelig å skrive, men allikevel gjør det meg litt godt også å fortelle om en så flott person.
Jeg fikk mamma hjem, og sta som hun alltid har vært så ville hun ikke til legen. Ikke tale om !! Så det var bare å høre på henne, hun var jo voksen og måtte få bestemme selv. Dagen etterpå var hun verre, så jeg fikk henne til slutt med til legen. Han sa som han hadde sagt 2 mnd før, at dette var kun lungebetennelse og ville gi mamma antibiotika. Men jeg ga meg ikke, så legen bestilte time til MR på Lillestrøm. Men køene er lange dessverre, i vårt helsevesen. Så timen ble ikke før 4.desember 2013. Altså 1 uke senere…..
Uken gikk absolutt ikke fort, da hun ble dårligere og dårligere…..jeg ble mer og mer sikker på at dette var noe langt alvorligere enn “kun” lungebetennelse…..det samme ble mamma sikker på. Jeg hadde så vondt både inni meg, og av henne…..jeg var mildt sagt livredd for å miste henne.
Dagen kom, og hun insisterte på å dra i sin egen bil til røntgen-instituttet. Etter 2 timer ringte hun meg, og uten å behøve å si noe så skjønte jeg at dette var alvorlig…. Og ja, mamma fikk vite hun hadde lungekreft med spredning 🙁 Kan dere tenke dere hvordan min reaksjon var ? Jeg falt totalt sammen, min verden ble knust der og da.
Mamma kom hjem, vi snakket masse om alt jeg og mamma. Men hva vi snakket om er min og mamma sin hemmelighet. Men vi snakket i timesvis, alt føltes merkelig. Og hun hadde nå vanskeligheter med å puste, veldig vanskeligheter. Jeg orker dessverre ikke gå inn på mer angående dette nå. Det er for vondt for meg 🙁
Jeg korter ned denne historien, føler meg ikke klar i dag for å skrive så mye mer om akkurat denne biten og de neste dagene. Annet enn at min kjære klippe, min kjære mamma døde 9.desember 2013……altså kun FEM dager fra hun fikk diagnosen….
Som skrevet før, mitt liv ble totalt forandret den dagen hun døde. Angsten for alt tok meg, dødsangst sykdomsangst……panikkanfall opptil 5-6 ganger om dagen. Dårlig selvbilde kom også, føler jeg ikke er bra nok til noe. Føler meg null verdt hele tiden…. Ting fra min fortid, som mobbing gjennom hele barneskolen, kom også tilbake. ALT ble snudd på hode. Begynte hos verdens fineste psykologspesialist, gått hos henne hele tiden med gjevne mellomrom…..men min situasjon er ikke enkel, så jeg kommer nok aldri til å bli frisk igjen…..
Alle sier at tiden leger alle sår, men nei det er ikke slik i mitt liv hvertfall. Tiden får aldri leget mitt sår etter savnet etter mamma. Selvfølgelig ikke, for hun får jeg jo aldri igjen……min klippe <3
Ønsker du å få varsel hver gang jeg legger ut ett innlegg kan du følge meg på Facebook HER
Du kan skrive til meg på mail : [email protected]
//CHRIS
