Som skrevet tidligere, så har jeg dødsangst og sykdomsangst. Det vil si at så fort jeg kjenner noe uvanlig I kroppen, det være seg smerte eller rett og slett at jeg føler meg uvel…..ja så tenker jeg kun en ting, og det er “nå har jeg kreft og skal dø” . Det er det som treffer meg hver gang. Og dette er slitsomt kan jeg fortelle dere, følelsen jeg da får er ubeskrivelig.
Jeg begynner å kaldsvette, skjelver og har fullstendig panikk. Dette blir da starten på et nytt angstanfall for meg dessverre.
Så da er det ikke kun smerten eller uvelheten jeg lenger føler, da kommer også det grusomme angstanfallet oppå der. Så det blir dobbel smerte.
Sikkert vanskelig for dere som ikke har noen typer angst å forestille dere hvor grusomt dette er. Da dere føler dere uvel eller har noen vondter, ja så tenker nok dere ikke noe annet enn at disse vondtene er normale og at det snart går over. Ingen big deal….
Dessverre så klarer ikke jeg å tenke at mine vondter er normale, jeg tenker helt motsatt……uansett hvor mye jeg skulle ønske jeg klarte å forandre tankegangen min til det positive.
I set siste har det vært endel vondter jeg hat kjent på. Jeg hadde 4 dager med sår hals, og da “hadde” jeg halskreft…. Jeg hadde 1 uke med hodepine stort sett hver dag, da var nok det begynnelsen på hjerneslag….. Jeg hadde 3 dager med tannpine, da var det nok kreftsvulst som gjorde den…. Idag har jeg hatt magevondt I hele dag, nå har jeg nok magekreft eller nyrestein…. Skjønner dere ??!! Dette tar livet av meg snart, det å hele tiden tenke negativt og tenke at jeg har dødelige sykdommer…..ja det er vonde tanker det, å føle seg livredd hele tiden tapper krefter av deg….
Nå når jeg skriver dette, så har magevondtet gitt seg litt. Så da klarer jeg igjen å tenke normalt. Og da tenker jeg, at om jeg hadde hatt kreft….ja så hadde det for det første ikke gått over. Og for det andre, normalt sett så er jeg “aldri” dårlig. Kun nå I det siste det har vært endel. Men det tror jeg at jeg vet årsaken på, jeg har veldig mye ekstra på privaten for øyeblikket som gjør at jeg er rimelig satt ut. Tror nok det kan være årsaken til at min kropp ikke er helt I hundre om dagen.
Men nå er det vel bare å vente til de neste vondtene dukker opp, og sånn går det hele livet. Kan tro jeg blir sliten av dette….. Unner ingen å ha det sånn.
Da mamma levde, følte jeg meg så mye mer trygg på alt. Hadde jeg noen vondter da, så ringte jeg mamma og hun klarte hver eneste gang å berolige meg. Men dessverre har jeg ikke henne til å berolige meg mer….
Er det noen av mine lesere som har det slik ?
Send meg gjerne mail : [email protected]