Hei fininger !
Må begynne med å si tusen takk til alle dere som leser bloggen min, det gjør meg veldig glad å vite at det jeg skriver blir lest. Nå skriver jeg i utgangspunktet for meg selv fordi det er terapi for meg å få skrevet ned det som plager meg for det første, og for det andre når jeg skriver så «glemmer» jeg på en måte alt det vonde for en liten stund. Men for all del, er så gøy at folk leser bloggen…stort bonus for meg. Så igjen stor takk !
—————————————
Tilbake til overskriften…
Neste dag ble jeg veldig uvel, kvalm og hodepine og veldig kløe på kroppen. Jeg satte meg ned å leste om middelet som sykehuset ga meg i sprøyte form, og da så jeg plutselig at det var ibuprofen tilsatt. Ahhh jeg fikk angst igjen, for det skal ikke jeg ha pga allergi. Vil egentlig ikke lese så mye på slikt, for det gjør meg mer urolig. Men jeg dro til sykehuset, og fortalte de dette. Og de stoppet behandlingen tvert, de ga meg noe annet i en sprøyte der og da isteden. Aner ikke hva det var, men de sa det var noe mot min allergi… Jeg hadde jo sagt fra til tannlegen om min allergi for diverse medisin, så sykehuset ble ikke blide på tannlegen. Vi ble enige om å kutte sprøytene, og gi meg 2 dager. Om hevelsen ikke var begynt å gå ned, måtte jeg ta kontakt med en gang.
Jeg dro hjem, og sov faktisk i 10 timer nonstop. Nå kjente jeg at dette begynte å virkelig tære på, alt som skjedde.
Det å bli innestengt i et land langt hjemmefra for det første, og ikke vite når jeg kunne dra hjem var så fæl følelse. Jeg gråt masse. Og nå denne tannen og hevelsen, gjorde meg også veldig redd. Katastrofe tanker er jo noe jeg sliter med, så tenkte mye på at jeg ratt skulle dø her. Og min forsikring hadde nå gått ut også, og bare det i seg selv var skummelt å tenke på.
Jeg bestemte meg for å først ringe et annet sykehus, for å spørre om hjelp til å få noe medisin mot mine angstanfall. I Norge bruker jeg en halv tablett om anfallet er stort, men de var tomme. Jeg fikk time på Yucelen Hastanesi, sykehuset som jeg har skrevet om i mine foregående innlegg. De sa jeg måtte ha en time med psykolog før de kunne skrive ut noe til meg. Neste dag dro jeg dit, og kom til en veldig hyggelig eldre psykiatriker. Timen endte med at jeg fikk medisin mot mine anfall….
Neste jeg gjorde, var å ringe forsikringen min. Der var det null problem, de utvidet dagene på ubegrenset tid….til jeg kunne dra hjem. For en lettelse !!
Neste dag begynte endelig min hevelse å gå ned, da hadde det altså tatt 9 dager med Antibiotika før det ble bedring. Smertene var borte også. Da begynte jeg faktisk å roe meg litt…enn så lenge.
Jeg korter ned endel, på resten av sommeren her…
Vi var i lockdown med portforbud her, mye strengere enn i Norge. Maske hadde vi brukt hver dag siden slutten av februar. Biler med brød kjørte rundt, som vi kunne gå ut å handle fra. Maten ringte vi etter, så kom de med matvarer. Fikk også gratis masker en stund, men de er jo ikke dyre her uansett. En eske med 50 stk. kostet kun ca 15,- norske kroner.
Slik var dagene hele sommeren her, tunge triste og fulle av savn etter min sønn. Var veldig vanskelig å holde fokus og motet oppe. Men glad det fantes FaceTime .
Endelig kom 16.juli, og det ble mulighet for å dra ut av landet og hjem. Jeg var overlykkelig!! Bestilte billett og dro hjem i slutten av juli. Enorm lettelse å vite at jeg ikke var lenger sittende fast i Tyrkia.
Månedene gikk i Norge. Jeg hadde fortsatt leilighet i Tyrkia som jeg langtidsleide, og som ikke var sagt opp. Jeg hadde inventar her også, som jeg både hadde fått og noe kjøpt. Jeg tenkte kun på å komme meg til Norge da muligheten kom, så orket virkelig ikke bruke tid på å avslutte leieforhold og å selge mine ting. I mitt hode handlet det kun om å komme seg hjem før ratt grensene skulle stenges igjen.
Derfor hadde jeg ikke annet valg, enn å igjen dra tilbake til Tyrkia for å kvitte meg med alt. Og ikke minst så skulle jeg nå komme til å være i Norge for i hvertfall 1 år. Akkurat de samme tankene jeg hadde da jeg reiste 17.januar…. Og også denne gangen skulle det vise seg at mine tanker og plan, heller ikke nå kunne fullføres.
Ankom Tyrkia 19.oktober med kun en grunn, og det var å avslutte leieforhold og å selge mine ting….for så å reise til Norge og bli der minst 1 år.
Men så skjedde det fatale 29.februar, kun 4 dager før min planlagte retur til Norge…
Dette kan dere da lese om HER . Det er i 5 deler, så lønner seg å lese del for del.
Da var fjoråret skrevet om, så nå er det ikke noe annet å gjøre enn å vente på at (forhåpentligvis) siste rettshøring skal bli ferdig, så jeg kan komme meg hjem en gang for alle.. Få behandling for mine traumatiske opplevelser her, og jobbe for å få en nest mulig normal hverdag.,
2020, og hittil nå 2021….har vært min værste levetid, jeg vil beskrive meg selv som «veldig ødelagt» innvendig. Jeg slet før, og med alt som hendte i fjor og hittil i år….ja da må dere unnskylde meg når jeg sier dette, men aner ikke hvordan jeg skal bli bra. Dagene er en kamp, noen litt bedre enn andre….men noen dager er helt uholdbare, full av frustrasjon redsel og usikkerhet på absolutt alt…. ALT dette kunne vært unngått om ikke Covid-19 hadde stengt grensene 16.mars 2020.
——————————————
Ønsker dere å sende meg Mail, send gjerne på : [email protected]
Ønsket du å få varsel når jeg poster innlegg, «lik» gjerne Facebook-siden min HER