Mine tanker om vaksine og covid

Ja hvordan skal jeg forme dette innlegget tro, for at folk ikke skal tro jeg er en vaksinemotstander…. Eller for å være ærlig, jeg bryr meg IKKE om hva folk tror om meg egentlig. Jeg er meg, og folk får ta meg som jeg er….og folk får tro hva de vil om meg. De som kjenner meg, de kjenner meg…..og de vet, det er viktigst for meg.

Det er så mye nå i media om viruset og om vaksinene, og ikke minst om nye varianter av viruset. Og en dag skrives det ene, neste dag skrives det andre. Tror ingen blir enige med hverken seg selv eller andre, når det gjelder både vaksinen og viruset. Og det er DET som plager meg, at absolutt ingen ser ut til å vite hva de snakker om. Da sier det seg selv at oss vanlige folk blir både engstelige og redde, når det ikke er noe som er likt fra dag til dag.

Kan begynne med vaksinen

Helt fra starten av, har jeg vært fast bestemt på å ikke ta noen av disse. Jeg har fått tilbud om å ta den i Tyrkia også, men har ikke gjort det. Hvorfor jeg ikke vil ta den, er fordi vi ikke vet senvirkninger av den ennå. Og ikke minst er jeg medlem i diverse grupper på Facebook, hvor de som har tatt den forteller sine bivirkninger. Og det er virkelig helt forferdelig å lese hvor mange som har fått alvorlige bivirkninger av den, og av det jeg leser så blir jeg selvfølgelig redd.

Og som jeg har skrevet, og som bloggen handler om, så har jeg alvorlig angst. Har flere diagnoser vedrørende angst. Og da tenker jeg, hvordan blir jeg etter at stikket er satt tror dere ? Jeg VET med sikkerhet at jeg vil sitte og “vente” på bivirkninger, uansett om de kommer eller ikke. Jeg er oppegående, så jeg vet at ikke alle får bivirkninger……MEN det hjelper dessverre ikke å si til en person med alvorlig angst. Det gjør meg ikke roligere i det hele tatt. Så jeg ville ikke hatt ett sekund ro i kroppen etter at stikket var satt.

Jeg er som skrevet før, absolutt ikke en vaksinemotstander, ei heller en konspirasjonsteoretiker. Jeg har tatt alle obligatoriske vaksiner, har også tatt reise-vaksiner da jeg reiste til Thailand, Filippinene etc…. Jeg har også gitt min sønn alle obligatoriske vaksiner, også reisevaksiner.

Jeg er heller ikke en av de som som mener man blir “chippet” da man tar disse vaksinene hahaha, dummeste jeg hører for å si det rett ut !!

Det er bare det at jeg er redd pga alt som har skjedd med folk etter de tok dem, og jeg kan fort være en av de som får alvorlig bivirkning. Men jeg kan også være en av de som ikke merker noe i det hele tatt, det vites ikke på forhånd dessverre.

Jeg er heller ikke en av de som ikke tar vaksinen pga at jeg tror at viruset ikke eksisterer, for viruset eksisterer og viruset er farlig.

Covid-19

Nå har jeg akkurat fulgt med på direkte-sending på NRK, og nye restriksjoner trer i kraft fra midnatt. Det er oppdaget ca.60 tilfeller av den nye virus-varianten, alle er full-vaksinerte….

For å si det mildt, jeg er livredd for å bli smittet. For jeg aner ikke hvordan viruset vil påvirke meg, ei heller om jeg vil overleve viruset. Viruset “oppfører” seg jo forskjellig fra person til person, det finnes ingen fasit på å overleve det. Uansett om man er helsemessig frisk og rask, så kan viruset være farlig. Og det viser seg jo at om man er vaksinert, så har man heller ingen garanti for at viruset ikke gjør deg alvorlig syk og i værste tilfelle dør. Man vet absolutt ingenting. Og dette gjør meg så urolig, og ikke minst redd.

Sammendrag

Enkelte dager skal jeg innrømme at jeg lurer på hvordan vaksinen vil påvirke meg, om jeg får bivirkninger eller om jeg ikke merker noen ting. Det ser ikke ut til at verden blir kvitt dette viruset heller, så tanken HAR faktisk streifet meg at jeg kanskje skulle tatt vaksinen. MEN så faller jeg tilbake på at jeg ikke vil ta den igjen, det er mye fordi jeg ser jo at vaksinerte også blir syke. Så hva er vitsen tenker jeg. Men alt i alt så vet jeg ikke hva som er lurt og ikke lurt. Jeg vet virkelig ikke, og det plager meg så mye om dagen nå. Jeg er full av angst for både viruset og vaksinen. Og det finnes jo ikke noe annet som kommer fra media heller, enn vaksinen og viruset. Så det er ikke mulighet for å få “glemt” dette en stund heller.

_______________________________________________________________

Jeg vil understreke at det jeg har skrevet, er KUN MINE tanker om dette. Jeg er ingen forsker, så jeg vet ikke hva som er lurt og ikke lurt å gjøre. Jeg er totalt uvitende……

_______________________________________________________________

Send meg gjerne mail : [email protected]

Ønsker du å få varsel når jeg poster innlegg, følg meg gjerne på Facebook HER

#Angst #psykiskhelse #helse

Åpent og sårt innlegg + Jeg vant i retten i Tyrkia !!

Hei alle !!

Først må jeg beklage for fravær atter en gang, men dessverre så har jeg ikke hatt det bra i det hele tatt…..absolutt alt har vært et ork, så jeg har måttet prioritere meg selv for i det hele tatt fungere. Men nå er jeg forhåpentligvis tilbake for fullt…..

________________________________________________________

Tilbake til overskriften…..

Sent i går kveld, tikket det inn en melding fra min advokat i forbindelse med min sak der jeg ble forsøkt drept. Anbefaler dere å lese alle delene for å skjønne sammenhengen, du finner de under kategori “overfalt i Tyrkia”.

Jeg vant jo i første runde, totalt 5 rettshøringer og overfallsmannen fikk 7 år og 6 måneder i fengsel. Men i juni så anket mannen, og siden juni har jeg ventet på en ny rettsrunde. Men den kom aldri, men ting tar jo tid både i Tyrkisk rettsvesen og det samme i Norsk rettsvesen.

Men som sagt så tikket det inn en melding fra min advokat sent i går kveld, en gledelig nyhet. Anken ble ikke godkjent så han fikk ikke opp saken på ny. Noe som betyr at det tyrkiske rettsvesen trodde på meg og min sak, og saken er dermed nå “avsluttet” og mannen sitter i fengsel.

Jeg har grått mye siden beskjeden kom i går, men det er gledestårer. Jeg er glad for å ha blitt trodd, og glad for å kunne slippe å gå vente på en ny runde i retten.

Men fordi om saken er avsluttet, så er det ikke så enkelt at jeg nå bare kan glemme dette. Jeg skulle ønske det var sånn, men sånn er det dessverre ikke. Jeg har fått “arr” for livet, “arr” som som er som åpne sår som ikke vil gro. Hendelsen sitter så dypt i meg, så per dags dato har jeg ingen tro på at jeg noen gang vil ble “frisk” fra dette.

Hendelsen har satt dype spor i meg, og jeg kjemper meg gjennom hver eneste dag……kjemper for å overleve, kjemper for å kunne leve et normalt liv. For meg så vet jeg ikke lenger hva et normalt liv er, for det er så lenge siden jeg levde et normalt liv.

Før denne hendelsen i fjor, oktober 2020, slet jeg også med angst. Jeg har diverse angstdiagnoser, som har gjort mitt liv vanskelig å leve. Med panikkangst opptil flere ganger daglig, vanskelig for å sove etc….livet var ikke greit før hendelsen heller. Men da jeg begynte å reise til Tyrkia, så forsvant mine angstanfall og hadde generelt ikke veldig mye angst i hverdagen. Jeg var så mye bedre da jeg kom meg vekk fra Norge i perioder, jeg levde et rolig liv i Tyrkia med masse gåturer i naturen etc. Men dessverre ble gleden ved å slippe angsten, kortvarig.

Etter hendelsen i fjor, så kom også mine angstanfall i Tyrkia også…..og angsten generelt forverret seg og jeg ble mye verre enn hva jeg var før hendelsen også. Jeg har gått i terapi på sykhuset i Tyrkia, noe som var veldig godt å få. Det er alltid godt å få snakket med noen som forstår meg, og som kan gi meg tips på hvordan jeg skal mestre hverdagen bedre. Terapien hjalp meg for et par dager, men så ble jeg verre igjen frem til neste terapi-time. Min psykolog i Tyrkia ga meg en ny diagnose, PTSD……Post traumatisk stress disorder. Det vil si at jeg har post traumatisk stress, etter en veldig traumatisk hendelse.

Per dags dato så sliter jeg veldig, jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal forklare alt fordi jeg sliter med så mye etter dette. Jeg er alltid stort sett redd, og har nok også blitt veldig paranoid tror jeg. Jeg er redd for å være alene, tenker hele tiden på at noen befinner seg i et rom i min leilighet. Jeg er redd for å sove og lukke øynene, jeg må alltid ligge å se mot døra. Jeg er redd for å gå på gata om folk kommer bak meg, da stopper jeg og venter til de har gått forbi meg. Tenker hele tiden at folk jeg ser ute, kan plutselig ta opp en kniv eller lignende å skade meg. Tør ikke lukke dører om jeg er alene i rommet, for da tenker jeg at jeg er/blir innestengt og ikke kan komme meg ut. Dette er kun en brøkdel av hva jeg er redd for, blir for mye å fortelle alt.

Så ja, jeg er glad for at saken er over. Men saken blir dessverre aldri over for meg, jeg sliter mer enn noen gang og føler det bare blir verre og verre dag for dag dessverre. Jeg kan fortsette med terapi i Tyrkia, men det er  i Norge jeg vil være. Det er forferdelig at jeg skal måtte være langt borte i et annet land for å få terapi, for her i Norge er køene i helsevesenet så lange som et vondt år. Men hjelp må jeg ha, det finnes ikke alternativ……for får jeg ikke hjelp, så vet jeg ikke hvor lenge jeg kan overleve dette vanskelige livet !

Beklager for langt innlegg, men følte for å “tømme” meg litt…..

Setter inn et bilde av verdens nydeligste hund, “Valentino” heter han. Min sønn som passer 2 hunder nå og da, og jeg elsker disse hundene. Normalt er jeg livredd alle hunder, men ikke disse søtnosene. Er som litt terapi for meg disse hundene faktisk….

_______________________________________________________________

Ønsker du å få varsel når jeg publiserer innlegg, lik gjerne siden min på Facebook HER

Send meg gjerne en mail : [email protected]

_______________________________________________________________

#Angst #psykiskhelse #helse #overfall #Tyrkia

Vaksine ?, Pandemien er over, Konspirasjonsteoretiker jeg ?….

Jeg vil presisere at dette er MINE meninger, hva andre mener er ikke opp til meg å bedømme. Jeg er kjent for å si min mening, jeg legger aldri skjul på HVA jeg mener…. Jeg respekterer også selvfølgelig hva andre velger å gjøre og hva andre velger å mene !!

NORGE HAR ÅPNET IGJEN

Lørdag 25.september 2021 ble dagen da Norge åpnet opp igjen, og det ble feiret over det ganske land. Det var metersvis og timesvis med køer utenfor restauranter/barer i hele Norge etter klokken 16. (Ref.media)

Jeg kan ikke si hva som er rett eller hva som er feil å gjøre, for jeg er ingen lege…..ei heller synsk. Jeg tar mine valg utfra hva jeg mener er riktig for meg, jeg tar aldri et valg i livet på grunnlag av hva andre mener jeg skal gjøre…..eller hva andre mener er det riktige.

Nå var jeg syk da gjenåpningen begynte, så jeg var hjemme. Men det jeg kan si, er at om jeg hadde vært frisk så hadde jeg absolutt ikke gått ut akkurat denne dagen. Det fordi jeg prøver å ta mine forhåndsregler, og prøver i det lengste å gjøre det jeg kan for ikke å bli smittet. Ja jeg sier smittet, for viruset er ikke forsvunnet. Pandemien er fortsatt i blandt oss, og det tror jeg den vil fortsette å være veldig lenge. Men igjen så er ikke jeg synsk, så jeg kan ikke vite når den er over.

Etter hva jeg så media publiserte av bilder og filmer fra åpningen, så syns jeg det faktisk var trist å se. De kalte det en feiring av at landet ble åpnet. Avstands-skilting ble fjernet, avstand mellom mennesker ble fjernet, avstand mellom bord på restauranter/barer ble fjernet, det ble også igjen tillatt å være mange inne, det ble tillatt igjen å slippe in folk utover kveld/natt på restauranter og barer. Jeg så folk danse så tett at man ikke hadde fått en nål imellom hver person en gang. Så tett var folket.

Jeg håper virkelig ikke at gjenåpningen blir en ny start for oppblomstring av viruset. Jeg også savner alt det normale vi hadde FØR viruset kom, så på den måten var det jo fint å se vi gjenåpnet. Men så lenge pandemien ikke er over, så tror jeg feiringen ble helt feil. Og det å ta bort “alt” av restriksjoner syns jeg virkelig er for tidlig, for folk tror med det at alt er tilbake som det var før. Tror det hadde vært mye bedre å tatt det med ro med å fjerne restriksjonene. Vi har ventet og klart oss så lenge, så vi kunne fint ha klart å vente en stund til. Heller fjernet litt og litt, istedenfor alt på en gang.

Men igjen så er dette hva JEG mener, så får vi bare håpe og be for at det ikke blir en oppblomstring av dette farlige viruset.

VAKSINE OG KONSPIRASJONSTEORI

Som jeg skrev i DETTE innlegget, så skal ikke jeg ta disse såkalte “vaksinene”. Og når jeg nevner det på sosiale medier eller lignende, får jeg høre at jeg er en vaksine-motstander og konspirasjonsteoretiker. HAHAHAHA hver eneste gang så får jeg meg en god latter. Om jeg ikke har smilt før, så gjør jeg det da. For det kunne ikke vært mer feil, jeg er hverken vaksinemotstander eller en konspirasjonsteoretiker.

Jeg selv har fått alle obligatoriske vaksiner fra jeg ble født, jeg har også tatt tilleggs-vaksiner for å reise til diverse land. Jeg har også vaksinert min sønn med alle de obligatoriske vaksiner, fra han ble født. Har også gitt han spesielle vaksiner for å kunne reise til diverse land. Alt dette var uten problem og jeg hadde absolutt ingen tvil for å vaksinere hverken meg selv eller min sønn. Men disse vaksinene kan ikke sammenlignes med disse nye “vaksinene” mot dette viruset vi nå har i verden, disse er forsket på kun en veldig kort stund. Ingen vet de raske bivirkninger som KAN komme, og ingen vet langtidsvirkninger som KAN komme.

Nå er jeg på nettet 24/7, og dermed så rekker jeg over mange steder. Jeg er medlem i mange grupper, som omhandler folk fra hele verden som har fått bivirkninger av disse “vaksinene”. Og det er ikke alle som har reagert med det samme, bivirkninger på noen har kommet både etter ei uke etter 2 måneder og også etter et halvt år. Stort lenger vet man ikke, for “vaksinene” har ikke vært i omløp så lenge at langsiktige bivirkninger er kjent.

Når jeg sier jeg er på nettet og leser om dette, så må dere ikke tro jeg ser på Youtube og alle de falske “leger” etc som der har laget filmer om både viruser og “vaksiner”. Nei disse kan man virkelig kalle konspirasjonsteoretikere, for disse snakker både om ting de ikke vet noe om og også at viruset ikke eksisterer. Og jeg er ikke en av disse, da jeg fult ut vet at viruset eksisterer…..og viruset er uten tvil et farlig virus.

Jeg vet ikke hva som er rett å gjøre, om det er rett å ta vaksine eller ikke. Jeg har kun tatt mitt valg utfra hva jeg selv har funnet av troverdige opplysninger fra ordentlige kilder. Jeg er redd for å få viruset, og jeg er redd for å ta “vaksinen”.

Både folk og media har ytret at man MÅ ta vaksinen for å få reise, for å få kommet inn på restauranter, konserter etc. Og til det vil jeg si, NEIDA man trenger det ikke for noen av disse tingene. MEN angående å reise uvaksinert, så kan man da risikere å måtte ha karantene i det landet man kommer til. Og man kan risikere å måtte ha med seg en negativ test på at man er frisk. Og OM noen restauranter velger å kun ta i mot vaksinerte, ja så får man gå til en restaurant som tar i mot uvaksinerte da. Og når det gjelder konserter, så har jeg aldri gått på det før, så det også klarer jeg meg veldig godt uten. Så dette er meget enkelt for mitt vedkommende, å være uvaksinert på dette viruset gir meg absolutt ingen hindring i det hele tatt. Og det finnes ikke ÈN person som kan presse meg til å ta denne, og jeg føler meg heller ikke så presset at jeg velger å ta den.

Jeg går heller ikke rundt og tror at jeg aldri kommer til å få viruset, tvert i mot faktisk. Jeg tror jeg vil få det en eller annen gang, hvorfor skal jeg være så heldig å IKKE få det liksom. Jeg er kun et menneske jeg også, og jeg er absolutt ikke imun mot noe som helst. Men når jeg får det, har jeg ikke annet valg enn å håpe jeg kommer levende fra det….

Jeg velger heller å få viruset ufrivillig, og heller kjempe for å overleve (noe jeg ikke har garanti for at jeg vil)…..og håpe på det beste. Enn å ta “vaksinen” frivillig for ratt å påføre meg stygge bivirkninger og i værste fall dø av den, og da tenke på at jeg sprøytet frivillig inn en væske i min kropp.

En annen viktig ting, som også har vært med på å avgjøre mitt valg om å ta vaksinen eller ikke…..er min angst-diagnose. Eller diagnosER…. Jeg har jo som skrevet før, at jeg har flere typer angst, deriblant dødsangst og sykdomsangst. Får jeg vondt noen steder, tenker jeg med en gang at det er kreft eller annen dødelig sykdom. Så om jeg skulle ta denne “vaksinen”, vil jeg ikke kunne hatt ett sekund som jeg ikke hadde tenkt på at noe ville skje med meg. Jeg ville konstant ha “ventet” på at det skulle ha kommet en bivirkning, som da igjen hadde ført til ennå mer angstanfall. Dette høres helt sikkert dumt ut for de fleste, for om man ikke har angst selv er det umulig å sette seg inn i hvordan mennesker med disse psykiske lidelser har det. Kan fortelle om en episode i sommer….. Ei venninne tok “vaksinen”, og jeg møtte opp henne noen timer etterpå. Hun følte seg helt fin. Men JEG satt og fulgte med henne, og JEG følte meg urolig. Det var jo ikke jeg som hadde fått noe vaksine, det var jo henne. Men allikevel ble jeg urolig innvendig. Etter en stund fikk hun hodepine og ble kvalm, hun begynte helt plutselig å kaste opp. Hun fikk også hjertebank og følte seg så syk, helt plutselig. Med det så ble også JEG uvel, og fikk hjertebank….et angstanfall startet. Så der kan dere se, dette dreide seg om en annen person…..men JEG fikk sterk angst av det. Da kan dere selv tenke dere hvordan JEG hadde reagert om det var jeg som hadde fått denne sprøyta. Så dette er også en stor grunn til mitt valg om å ikke ta den. Jeg sliter NOK med angsten i hverdagen, om jeg ikke skal selv-påføre meg ennå mer.

Men igjen, hver og en må gjøre hva de vil. Og jeg respekterer alle som velger å ta denne “vaksinen”, håper bare at vi som velger å IKKE ta den også blir respektert for vårt valg. Og ikke kalle oss for vaksine-nektere eller konspirasjonsteoretikere, for det er vi ikke…..hvertfall ikke jeg !!

Fine katten hilste på meg, restaurant utenfor Marmaris Tyrkia….

 

Ønsker du å kontakte meg, send meg gjerne mail : [email protected]

 

Fikk gjerningsmannen en dom, eller ble han frikjent i overfallet på meg i Tyrkia….

I de foregående 4 deler, fortalte jeg om dagen da jeg ble overfalt i Tyrkia. Datoen var 29.oktober 2020, og jeg var kun sekunder fra å ikke overleve. Dere finner alle 4 delene under kategori “Overfalt i Tyrkia”.

Det siste jeg skrev, var at ny rettsak skulle være i april…

Jeg slapp å være med i rettsaken, fordi helsen min ikke er såpass bra for en slik påkjennelse. Så min advokat dro alene, og det var jeg veldig glad for. Påkjennelsen det er å være i rettsaker, er utrolig hard og vond. Det å måtte hele tiden gjengi hva som skjedde en forferdelige natten, blir akkurat som å gjenoppleve det hele på nytt. Og det har jeg ikke helse til dessverre. Nå har jeg en veldig bra advokat, så han ordnet det fint alene uten problem.

I Tyrkia er ikke en slik hendelse over etter kun en rettsak, det må mange rettsaker til før man blir ferdig dessverre. Så den i april var ikke den siste. Det ble en ny i mai også, og en i slutten av juni.

Den i slutten av juni, ble jeg fortalt at skulle være den siste. Og gjerningsmannen skulle få sin dom endelig.

Min advokat ringte meg utpå dagen 29.juni, og hadde en gledelig nyhet til meg. Gjerningsmannen hadde fått 7 år og 6 måneder i fengsel…. Jeg ble utrolig glad, ikke for antall år for jeg syns at den dommen skulle vært dobbelt så mange år. Men jeg ble glad for å vite at jeg faktisk ble trodd, og at de ikke trodde det hele var en løgn. Men på en annen side så visste jeg egentlig allerede at jeg ble trodd, fordi gjerningsmannen har sittet inne helt fra natten han ble pågrepet. Hadde de hatt den minste tvil, hadde gjerningsmannen blitt sluppet ut samme natt og heller kun møtt opp til rettsaker. Men det ble han altså ikke, han har sittet i fengsel under hele tiden.

MEN det skulle dessverre vise seg at saken fortsatt ikke var ferdig, noe jeg virkelig trodde. Etter 8 måneder trodde jeg virkelig at endelig kunne jeg “lukke” dette kapittelet og prøve å se fremover og kun jobbe med meg selv. Men den gang ei. 1 uke etterpå, ringte min advokat igjen. Gjerningsmannen hadde anket…. Ok, så hva skjer nå tenkte jeg. Jo når man anker en dom i Tyrkia, så blir det jo selvsagt flere rettsaker….altså ny runde, saken er ikke ferdig.

Så idag 27.september, venter jeg fortsatt på å høre fra tyrkiske myndigheter om når neste rettsak blir. Alt er stille og jeg hører ingenting fra de, så gudene vet nå det blir noen ny rettsak. Jeg krysser alt jeg har for at det snart blir en slutt på dette, det tar på å måtte vente…..kommer meg på en måte ikke videre før absolutt siste dom er sagt…..

Jeg vil oppdatere dere så fort jeg hører noe….

__________________________________________________

Ønsker du å kontakte meg, send meg gjerne en mail : [email protected]

DEL 4 (Siste del) – Var kun sekunder fra å bli drept i et overfall….

Anbefaler dere å lese DEL 1, DEL 2 og DEL 3 først så dere får hele historien, så det blir sammenhengende…

DEL 4

Min advokat bestilte time til psykolog for meg, på et sykehus her i Marmaris. Det var egentlig noe jeg skulle ha hatt fra samme dag som hendelsen fant sted, ikke bra å gå ubehandlet etter en slik opplevelse ! Jeg liker ikke leger eller sykehus i det hele tatt, har både sykdomsangst og dødsangst, så ikke det beste stedet for meg å gå. Men absolutt en nødvendighet, og ikke minst så ville jeg det sterkt selv også.

Dagen kom, og jeg var utrolig spent. Jeg møtte opp på sykehuset i god tid. Fikk betalt for min time, det kostet meg 240 lira for en konsultasjon. Ble henvist inn på et rom, der satt en psykolog og en psykiatriker, og en oversetter. Psykiatrikeren er en eldre utrolig god koselig mann, som jeg kjente igjen fra mars i fjor. Hadde en time med han da også… Psykologen var dekket sv maske, så det eneste jeg så var at det var en jente.

Vi snakket endel, jeg forklarte hva jeg hadde opplevd. Utrolig koselige og forståelsesfulle mennesker, som tydelig hørte på meg. Fikk god følelse. Men iløpet av denne konsultasjonen gråt jeg masse og fikk angstanfall igjen. Psykiatrikeren anbefalte meg på det sterkeste å starte i terapi, og å starte på medisiner morgen og kveld. Men der fikk jeg problem igjen, for meg og medisiner er ikke bra. Det fordi jeg har panikk for ukjente medisiner, redd jeg får noe bivirkninger eller at de ikke skal passe sammen med mine blodtrykksmedisiner. Men jeg godtok hans forslag, hva annet kunne jeg gjøre da ? Jeg var desperat etter hjelp, og ville prøve alt for å føle meg bedre.

Vi ble så enige om at jeg skulle bli med psykolog-jenta ned på hennes kontor, å få se hvor terapien skulle foregå. Da vi gikk, ble det kun meg og henne, oversetteren ble ikke med videre. Det fordi jeg både snakker og forstår tyrkisk, og også fordi psykologen kunne litt engelsk. Jeg behøvde ingen tolk.

Dere vil ikke ane hva som videre skjedde…. Tror Gud var med meg den dagen, siden jeg i utgangspunktet var så usikker og redd. Da vi hadde gått fra de andre, spurte hun meg om jeg ikke kjente henne igjen. «Nei», sa jeg. Fordi hun hadde på seg maske, kunne jeg ikke se ansiktet hennes. Dermed tok hun ned masken sin litt. Herregud det var en tyrkisk jente jeg har kjent i ca 13 år, mamma og sønnen min kjenner henne også. Men jeg har ikke sett henne på ca 2 år nå tror jeg. Hun er datter til en familie som driver et leilighetskompleks hver sesong for turister. Og jeg husker jo hun drev og leste til å bli psykolog siste gang jeg så henne. Var utrolig godt og ikke minst beroligende at jeg kjente henne, jeg ble så beroliget av det. Men dette er ikke det eneste som var rart, at jeg skulle kjenne henne. Det andre var at hun akkurat for kun 3 dager siden, startet som psykolog på dette sykehuset. Utrolig merkelig alt sammen syns jeg. Både at jeg skulle kjenne henne, og at hun akkurat hadde startet i jobb der. Og at jeg oppå alt skulle være så heldig å få henne også, for det jobber flere psykologer på den avdelingen. Startet faktisk å «glede» meg til første sesjon med henne. Vi avtalte å møtes igjen allerede neste dag, for å få startet behandlingen.

Dagen kom og jeg møtte igjen opp spent, men ved godt mot. Betalte for første time, og det skulle vise seg å koste meg 275 lira per gang. Gjør meg ekstra forbannet at det er JEG som må betale dette, for det er ikke MIN skyld at jeg trenger behandling. Ikke MIN skyld noe av dette !! Og dette blir stor utgift for meg, ekstra penger jeg kunne ha spart isteden. Blir lei meg også av det…

Velger å korte ned på veldig utfyllende om hva vi gjorde/gjør. Ellers er jeg redd det blir kjedelig for dere å lese…

Vi snakker selvfølgelig om hendelsen, om hva som trigger meg etter hendelsen, hvordan mareritt jeg har om jeg er så heldig at jeg får sove litt, hva jeg tenker om meg selv, hva jeg tenker om andre mennesker etter dette, hva jeg tenker om fremtiden, har jeg suicidale tanker, vi snakker om hva jeg kan gjøre som selv-terapi, og jeg får små oppgaver hun vil jeg skal utføre fra gang til gang…

Oppgavene jeg har fått hittil har vært :

  1. Hver dag gå en tur på butikken, om så er kun å gå inn og gå ut igjen = Dette har jeg ikke klart hver dag, men enkelte dager.
  2. Starte blogge igjen for hun sier som jeg alltid har sagt, at det å skrive reven utrolig god terapi i seg selv. Få skrevet ned og satt ord på følelsene min, kan hjelpe meg å sette ting i perspektiv = Jeg har klart oppgaven, jeg har startet igjen og føler meg bra med det.
  3. Hver dag gå en tur og ta bilder som jeg elsker å gjøre, turen trenger ikke være lang. Det viktigste er at jeg går ett stykke unna hjemmet mitt = Ikke klart, men siden 17.januar har jeg klart 4 turer.
  4. Hver kveld legge meg senest midnatt, sette på avslappende musikk og sove hele natten = Ikke klart, går mange ganger opptil 50 timer før jeg da får sovet kanskje 2 timer. Søvn er stort problem for meg. Pluss så er jeg redd for å sovne for så å våkne av mareritt igjen, og redd for å lukke øynene da jeg føler jeg må se døren min. Redd noen kommer å tar meg.

Så etter alle gangene jeg har vært hos henne, har hun kommet frem til at jeg har hatt en forferdelig traumatisk opplevelse. Hun mener jeg har pådratt meg PTSD, post traumatisk lidelse. Og vi skal jobbe sammen videre, for å få meg bedre. I og med jeg har noen angst diagnoser etc fra før, mener hun at dette kan ta tid men ingen umulighet å bli så godt som bra… Så jeg er positiv til videre behandling, skulle bare ønske det var billigere. Men koster jo masse i Norge også, gått til psykolog i 3 år der også for ca 3 år siden. Men jeg må prøve å være positiv i hvertfall !

Da føler jeg det er nok skrevet om min psykolog-del, beklager at det ble langt.

Endel har skrevet og spurt meg om personen som overfalt meg, er i fengsel. Og JA, det har han vært siden natten dette skjedde 29.oktober 2020. Neste rettssak er i april….

Husk at disse delene jeg har skrevet er skrevet nå i ettertid, men fra mine notater som jeg gjorde etter hendelsen. Derfor har jo også rettsaken i april vært, og også flere. Jeg kommer med et eget innlegg fra tiden etterpå og frem til idag, der dere får vite hva dommen ble etc….

 

Ønsker du å kontakte meg, send meg gjerne en mail : [email protected]

 

 

Kampen om å overvinne frykt, angst og dårlige dager….+ Startet på et prosjekt

Hei alle fine !

Først må jeg beklage for dårlig oppdatering, men noen ganger blir det bare til at jeg “lukker” meg selv helt. Om jeg har veldig dårlige dager, så orker jeg ikke ha kontakt med omverdenen. Uansett om det er en form for terapi for meg å skrive, så er det dager hvor psyken min er veldig dårlig. Så dårlig at jeg prøver bare å ignorere alt…. Sånne dager har jeg hatt i det siste.

Det har spesielt vært èn spesiell “ting” jeg har gått og tenkt mye på, egentlig et stort problem i livet mitt som jeg ikke har delt med andre enn min bestevenninne Jannicke. Og ikke kommer jeg til å dele det med andre heller, da dette er en meget privat sak. Men endelig, etter 2 år så ble dette problemet løst i går….så nå føler jeg en god lettelse i hele meg. En stor bør har gått vekk fra mine skuldre, så nå kan jeg senke skuldrene og slutte å tenke på dette mer endelig.

Jeg sliter jo veldig med psyken, det er ingen hemmelighet. Jeg er absolutt ikke flau over å fortelle det, da dette ikke er noe jeg er skyld i selv. Jeg har ikke bedt om å bli psykisk syk. Men hver  dag så kjemper jeg en kamp, en kamp mot å overvinne angsten, frykten og mine dårlige dager. Det er ikke lett, og jeg har ikke klart å overvinne det siden det startet for snart 8 år siden. Men jeg har et ørlite håp, om at èn dag skal jeg bli “normal” igjen.

Jeg har også slitt veldig med søvn i disse årene, jeg sover veldig lite om nettene….om jeg i det hele tatt sover. Enkelte ganger kan jeg være våken i opptil 70 timer. Og da skulle man jo tro at når jeg da først sovnet, så burde jeg sovet i mange timer. Men nei ikke jeg, jeg sover da fremdeles maks 2-3 timer. Så det sier seg selv at mitt søvnmønster ikke er bra, det er faktisk direkte helseskadelig. For med lite søvn, så blir heller ikke psyken god. Jeg bruker mange netter sovemedisin, men dessverre det er ikke mange slag som virker på meg av det heller. Så det er heller ingen god hjelp for at jeg skal få sove normalt.

Men nå har jeg begynt å pusse opp leiligheten min, startet i går faktisk. Etter mamma døde så har jeg hatt en form for “samlemani”, eller jeg vet ikke hva jeg skal kalle det egentlig. Men jeg har på en måte ikke villet gi slipp på mammas ting, så i min lille leilighet, pluss mitt lagerrom, har vært fullt med ting jeg egentlig ikke har trengt. Men det har vært for sårt for meg å kaste ting, så derfor har det hopet seg opp her hjemme. Jeg har ikke følt i disse årene at det har vært ordentlig ryddig her hjemme i det hele tatt. Det har også vært slitsomt å tenke på, for jeg liker egentlig ikke rot. Men igår startet jeg faktisk endelig !!

Jeg holdt på i hele 15 (!!!!) timer igår, sorterte ting, og kastet en hel del. Det er fremdeles masse igjen å kaste og å sortere, men jeg har i hvertfall begynt nå. Så jeg har planer om å total-oppusse leiligheten min, men først må alt av unødvendige ting bort. Jeg orker ikke ha det overfylt mer. Leiligheten min er ikke stor, så derfor vil det se mye mer ryddig ut, om jeg har mindre ting.

En annen viktig ting jeg har funnet ut nå, er hvordan få bedre søvnkvalitet. Så med å starte denne oppussingen, kan kanskje min hverdag bli litt lettere i fremtiden. For jeg tror (og ikke minst håper) nå at jeg skal klare å forandre livsstilen min. I hvertfall litt….

I går så var jeg i bevegelse og brukte kroppen min i hele går, så da kvelden kom var jeg så sliten i kroppen at jeg hadde direkte vondt i alle ledd. Men det er jo ikke rart, fordi jeg er ikke vandt til å bruke kroppen min mye om dagen. Det blir ikke til at jeg gjør så mye, blir dessverre mest stillesittende og surfing på sosiale medier. Og da sier det seg selv, kroppen min blir ikke positiv sliten. Jeg blir kun sliten i hodet, ikke i kroppen generelt. Ei heller er det bra å være så stillesittende, helsa blir dårligere. Men det jeg skal frem til er, at da kvelden kom og det var normalt leggetid for vanlige folk……ja da var jeg også veldig trøtt. Tenkte å ta sovemedisin, men fant ut at nei jeg vil droppe det i dag. Jeg vil sjekke om jeg er tilstrekkelig sliten til å kunne klare å sove godt hele natten. Jeg la meg ca 23…. Og vet dere var ??!! Jeg våknet ikke EN gang i natt, sov som en prinsesse til klokka ble 7 i morges. Det føltes så godt å våkne fra en hel natts søvn, noe jeg ikke har gjort på snart 8 år.

Jo, jeg er sliten,,,,,men nå er jeg positivt sliten. Pluss at jeg har en så veldig god følelse inni meg. Det er fordi jeg vet at jeg gjorde noe fornuftig igår, jeg satt ikke kun på sosiale medier å leste “fake” statuser hos folk. Jeg “jobbet” og brukte kroppen min ! Så det å våkne uthvilt idag, har gitt meg en tankevekker. En tankevekker om at jeg vil slutte å være stillesittende, også etter at leiligheten min er ferdig oppusset. Jeg vil alltid prøve å finne på noe å gjøre, holde meg opptatt med noe om dagene. For da tenker jeg at jeg vil heretter få en normal døgnrytme, og med det så krysser jeg fingrene for at min psyke også skal bli bedre. For alt dette henger egentlig sammen…..

Jeg kommer til å ta dere med på mye av min oppussing, og dele bilder av hvordan det blir her etterhvert. Håper det er av interesse.

Nå har jeg vært hjemme fra Tyrkia i 2 uker alt, og jeg syns det er så godt å være hjemme nå. Jeg er så lei av hele Tyrkia, og skulle ønske jeg ikke skulle dit før neste år. Men dessverre så må jeg snart reise ned igjen, det pga de neste rettsakene jeg må bli ferdig med…. Dette kan dere lese om i DEL 1 og DEL 2 og DEL 3 . Men jeg blir ikke lenge denne gangen, jeg kommer til å si fra at min advokat må møte i retten alene uten meg. Det fordi min psykiske helse ikke er bra, og for øyeblikket trenger jeg å være i Norge med mine nærmeste rundt meg.

Ha en flott dag dere, og ta vare på hverandre !

3 stk VIDEO + 3-dagers oppdatering + Bilder

Hei alle fine !

På tide med litt «glad»-innlegg også, ikke kun fokusere på det negative.

Men litt negativt blir det dessverre, da jeg skal oppdatere dere på min helse….

Dagene etter jeg kom hjem fra Tyrkia, har faktisk gått ganske fort. Nå er karantene-dagene over også gudskjelov !!

Kjenner meg veldig avslappet egentlig, var utrolig godt å komme vekk fra Tyrkia nå. Veldig i siste liten egentlig, da absolutt alt der nede føltes håpløst og jeg følte meg veldig alene. Og også det å ha denne «saken» i Tyrkia hengende over meg, gjør alt så vanskelig. Vanskelig i den forstand at fokuset på å være glad og å leve et godt liv, faktisk blir borte av all grubling og tenkning. Gleder meg veldig til hele saken er over og at jeg kan legge den bak meg for godt. Krysser alt jeg har for at det blir den siste rettsak om ikke altfor lenge……!!

Men, over på noe mer hyggelig…

Min bestevenninne Jannicke, som jeg har hatt som min nærmeste i snart 20 år, gjør meg alltid så glad. Hennes alltid gode humør smitter over på meg, så derfor er det alltid så moro å være med henne. Hun får meg til å glemme alt det vonde, og fokuset blir bare å kun smile og le. Det gjør meg så utrolig godt, så jeg kjenner det i flere dager etterpå….og smilet sitter løst etter en dag med henne.

Overalt så står det elektriske sparkesykler, men jeg har aldri testet de. Har hatt lyst, men jeg er jo redd alt det «ukjente».

I går fant vi ut at vi skulle dra og kjøpe kaffe, Jannicke skulle sykle. Men jeg har ikke sykkel, så da tenkte jeg at jeg faktisk skulle teste en sparkesykkel. Hahaha følte meg så teit, for jeg skjønte ingenting av hvordan den skulle brukes. Men vi stoppet folk og spurte også, men ingen av de kunne hjelpe oss da de heller ikke visste.Haha det ble då mye latter der vi strevde. Men til slutt så fant jeg ut hvordan man brukte den. Lastet først ned en app, med navnet «Bird». Deretter scannet vi en QR-kode, og vips så var den klar til bruk.

3,5 km var strekningen fra meg til Deli de Luca, jeg var så sliten i både beina og tommelen. Tommelen pga det var den som holdt «gassen» hele tiden. Beina ble slitne fordi jeg tror jeg anspente meg så mye fordi jeg var redd for å falle av. Men det gikk helt greit etterhvert, og det ble faktisk både lett og moro hehe…

På lørdag fant jeg og sønn min på at vi skulle grille, det har jeg ikke gjort i Norge på over 1 år. Jeg elsker grill-mat, det er det beste jeg vet. I Tyrkia griller jeg mye, men kun på vinteren fordi det er altfor varmt på kveldene på sommeren. Med opptil 35 grader på kvelden, sier det seg selv at å stå å grille blir altfor varmt.

Nakkekoteletter, Grill-potetsalat, Paprika kryddersmør og Mikset salat

Men jeg og sønn min grillet på lørdag som sagt, og jeg spiste så jeg fikk vondt i magen hahaha. Men det var vel verdt det !!

Ellers så har vi hatt 2 nydelige små hunder her i helgen. Egentlig er jeg redd alle hunder, uten unntak. Men disse to, ja de ble jeg virkelig glad i. Gikk til og med tur med de alene, noe jeg selv ikke hadde trodd kom til å skje noen gang haha. Disse hundene pleier min sønn å passe innimellom, de overnatter noen ganger kun en helg og andre ganger en uke….

Her er den ene hunden, så fin <3

2 som venter på mat….

I morgen skal jeg se å få sparket meg selv i baken, å gå ut på gåtur. Trenger å bevege meg, ikke bra med all denne stillesittingen i det hele tatt. Helsa blir ikke akkurat bedre av det….!!

  1. Ha en god natt alle…

————————————————-

Ønsker du å komme i kontakt med meg, send meg gjerne en mail : [email protected]

DEL 3 – Var kun sekunder fra å bli drept i et overfall…..

Anbefaler dere å først lese DEL 1 og DEL 2

—————————————————————————————————————-

13.desember 2020 var dagen da jeg dro hjem til Norge for julefeiring. Endelig var den her… I all forfjamselsen så hadde det blitt bestilt en litt rar »rute» hjem. Vi hadde ikke fått med oss at flyet fra Dalaman til Istanbul skulle lande på Sabiha Göçhen, vi trodde det var på den andre fordi videre flight var fra den andre. Husker panikken tok meg, for det var jo også lockdown på kvelden da jeg skulle ankomme Istanbul. Hva gjør jeg tenkte jeg, men jeg hadde jo ca 11 timer til rådighet mellom begge flyene. Så er god nok tid til å reise mellom flyplassene. Men da visste min kjære advokat råd, han sa han kunne hente meg på Sabiha Göçhen og så kjøre meg til den andre. Gud så lettet jeg var, og så enestående gjort av advokaten. All ros til han…

Som sagt så gjort, han kjørte meg over. Og ikke bare det, han fulgte meg helt inn til passkontroll og så meg vel avgårde. Det satte jeg utrolig pris på, for jeg er som skrevet ikke meg selv om dagen. Normalt sett finnes jeg ikke redd for å reise alene og ordne opp i diverse, men nå om dagen er det veldig godt med hjelp til det meste dessverre… Jeg ventet i så mange timer, det var utrolig kjedelig. Virkelig skal det sjekkes nøye ved neste bestilling, at alt er rett og ikke lang ventetid. Var helt utslitt da jeg endelig satte bena på norsk jord. Men slitenheten var borte så fort jeg så min kjære sønn, han er verdt all tid av venting !!

Vi hadde noen utrolig fine førjulsdager,  mange koselige minner å se tilbake på gudskjelov. Bare så utrolig synd at dagene går så fort i godt selskap, og ikke minst når man koser seg i trygge rolige omgivelser… Så….dagen kom da jeg måtte atter en gang sette kursen mot Tyrkia. Jada ikke misforstå, jeg er glad i Tyrkia. Men liker ikke følelsen av at JEG ikke kan bestemme når JEG vil dra og ikke dra, det er ingen god følelse skal jeg si dere !!
Da jeg kom tilbake til leiligheten min, hadde min kjære utleie-familie kjøpt inn masse snacks og mat og drikke til meg. Dette stod i leiligheten min da jeg kom. Setter så utrolig stor pris på de jeg leier av, tror de må være de beste her i Tyrkia haha. De passer på meg som om jeg er endel av familien, kommer med ferdig laget mat til meg og masse annet. Og hver eneste dag må de se at jeg har det bra, spesielt etter hva som hendte meg er de veldig beskyttende. Har kjent de i mange år, har ikke ett vondt ord å si om de….

Dagen hvor rettssaken var, kom… Jeg var så redd, sov ingenting den natten heller. Min advokat er stasjonert i Istanbul, så han hadde kommet dagen før. Vi møttes utenfor tinghuset her, snakket litt sammen før vi gikk inn. Jeg var så engstelig for om jeg kom til å se mannen som forårsaket denne jævelskapen, eller ikke. Det viste seg at jeg slapp å se han, det var kun en dommer min advokat og en oversetter som var tilstede.
Jeg forklarte meg så godt jeg kunne, det var igjen hardt fordi jeg i samme øyeblikk gjenopplever alt som skjedde. Og dette er en forferdelig påkjenning, ubeskrivelig faktisk. Men å vite at min advokat var der, gjorde meg både trygg og sikker på meg selv at jeg ville klare dette. Og det gjorde jeg…Mer sier jeg ikke om rettssaken, da saken som sagt ikke er ferdig. Håper på forståelse for det….

Advokaten og jeg dro hvert til vårt. Hadde ikke en bra dag resten av den dagen. Men….nå har jeg jo svært få gode dager d, så hadde ikke regnet med noe annet heller.

Dagene fortsatte i samme rytme, jeg i sengen og søvnløs som vanlig. Ikke mye jeg orket å gjøre. Panikk-anfall i massevis, og ikke minst så gråt jeg masse. Hver eneste dag så gråter jeg, noen ganger litt og andre ganger masse. Dagene er vanskelige…

Min advokat ringte og fikk time for meg hos en psykiatriker på et sykehus her,  første timen var 17.januar tror jeg.

I neste del vil jeg fortelle om hva jeg gjør hos psykologen… Har jeg fått diagnose ? Hvordan jobber de her i forhold til Norge ? Betaler jeg for det ? Dette og mere får dere vite i neste del, som kommer ut iløpet av morgendagen. Jeg vil ikke skrive for mye i hvert innlegg, for det kan lett bli for kjedelig å lese om det er mange minutter.

————————————-

Ønsker du kontakt med meg, send meg gjerne Mail : [email protected]

DEL 2 – Var kun sekunder fra å bli drept i et overfall….

Hei !

Da tenkte jeg at jeg skulle fortelle litt om dagene og tiden etter overfallet….

Som skrevet i »DEL 1», så var det en veldig utrivelig opplevelse å komme tilbake til min leilighet her etter å ha vært på sykehuset og hos politiet. Følelsen var langtfra god, den var veldig frustrerende…..det rette å si er at det var veldig panikk-lignende følelse å skulle vite at jeg måtte være alene. Men hvilket annet valg hadde jeg ? Ingen….

I dagene etterpå hadde jeg så blandede følelser inni meg. Jeg gråt hele tiden, og jeg ønsket å få hjelp for jeg trengte sårt å snakke om dette. Eneste jeg kunne snakke med, var min beste venninne i Norge….verdens fineste Jannicke som alltid er der for meg. Men allikevel følte jeg sterkt behov for å snakke med noen her i Tyrkia, ansikt til ansikt liksom. Jeg ringte den norske ambassaden i Ankara, fortalte situasjonen min. Sa også rett ut at jeg var desperat etter hjelp, men dessverre kunne ikke de hjelpe meg med annet enn en liste over advokater her i Tyrkia. Syns ærlig talt det kunne vært hjelp å få, jeg er alene her…..i en ekstrem vanskelig situasjon, som er en veldig stor påkjennelse.

Jeg hadde sett inne på en norsk gruppe på Facebook som er norske folk som bor i Tyrkia, at de anbefalte en advokat. Jeg visste jo heller ikke om jeg trengte advokat, rett og slett så visste jeg ingenting der og da. Jeg trengte jo også profesjonell hjelp til å bearbeide dette… Alt var kaos i hode mitt.

Samtidig var jeg redd hele tiden hjemme. Sengen ble min «redning», jeg ønsket kun å sove og å gjemme meg bort. Men sove klarte jeg heller ikke, for jeg var redd for å lukke øynene. Redd for å ikke ha kontroll på om det kom inn noen, jeg måtte se døra til soverommet mitt konstant. De få gangene jeg sovnet, hadde jeg mareritt. Mareritt at jeg gjenopplevde det som hadde skjedd, og også at jeg på en måte så jeg døde….ble kvalt. Så å sove var ikke et alternativ dessverre.

Dessverre det eneste bilde jeg foreløpig kan dele fra overfallet.

Dagene gikk, og jeg følte mer og mer desperasjon. Mer og mer redd for å leve faktisk. Det ble vanskelig for meg å gå fra rom til rom i min leilighet også, for jeg følte at kanskje kommer det noen ut fra stua og overfallet meg….eller fra kjøkkenet. Ubeskrivelig følelse som egentlig er vanskelig å forklare helt.

Måtte jo også ha mat, så på butikken måtte jeg gå noen ganger. Men det også var ikke enkelt, da jeg får fullstendig panikk om noen går bak meg. Jeg må stoppe opp og vente til de er foran meg, og det er ikke alltid like enkelt….spesielt ikke i en butikk hvor det som oftest er endel folk overalt. Så det ble til at jeg rett og slett ikke spiste så mye. Hadde liten matlyst også…

Jeg fikk til slutt kontakt med en advokat, som snakker både norsk engelsk og tyrkisk. Om noen her i Tyrkia trenger hjelp av alle slag, kontakt han. Han var/er utrolig behjelpelig med absolutt alt. Veldig medmenneskelig, og bryr seg om mennesker på en utrolig fin måte. Han har også nylig bestått Bachelor i norske lover. Han heter Mohammed Ömer Aslan, og kan nås på telefon +90 542 318 75 49.

Dagene gikk, eneste ønske mitt var å kunne reise hjem til min sønn….i trygge omgivelser, og også ikke minst få helse-hjelp. Jeg var rett og slett et nervevrak, om jeg kan si det sånn. Men reise hjem kunne jeg visst ikke, pga det ville bli rettssak. Mer panikk fikk jeg, dagene mine husker jeg nesten ikke noe av….da de var fulle av panikk-anfall og redsel og frustrasjon. Og jeg lå konstant i sengen…

Dagene ble til uker, julen nærmet seg. Og for meg så er det viktig å ha julemåneden med min sønn i Norge, så det at desember nærmet seg var også en påkjennelse som tæret. Jeg var redd jeg ikke fikk komme hjem å feire med sønnen min…som er den viktigste og kjæreste personen i mitt liv.
I begynnelsen av desember, kom det bud på døra mi her. Rettssak ville bli 4.januar 2021…

Jeg bestilte meg raskt en billett hjem, og fikk tak i en billig billett 13.desember. For første gang siden den skjebnesvangre dagen 28.oktober 2020, følte jeg en glede… Glede for å kunne se min sønn, og glede for å kunne reise hjem til trygge omgivelser. Men pga at jeg måtte være tilstede i rettssaken, måtte jeg dessverre bestille billett tilbake til Tyrkia 28.desember. Noe annet valg hadde jeg ikke. Og pga Covid-19 og kansellerte fly, måtte jeg ha god tid så jeg ikke mistet rettssaken. MEN ENDELIG SKULLE JEG HJEM !!!!!

Hvordan gikk det i Norge ? Hvordan gikk rettssaken? Er han ennå i fengsel ? Har jeg nå fått profesjonell hjelp ? Dette og mer får dere svar på i neste innlegg, så følg med…

———————————

Ønsker dere å komme i kontakt med meg, send meg gjerne en Mail : [email protected]

God helse starter med et sunt kosthold…

Kanskje dumt å starte med å forandre kostholdet på en fredag hahahah !! Men men, en gang må man starte uansett, så da er det bare å “kjøre på”…..fredag eller ei….

Nå kan jeg ikke akkurat klage på helsen egentlig, for faktisk så er jeg “aldri” syk. I hvertfall ikke sånn syk at det er noe å snakke om. Influensa kan jeg ikke huske sist gang jeg hadde, eneste jeg vet er at det er fryktelig mange år siden.

Men nå er jeg ingen ungdom lenger, så det er faktisk uansett på tide å passe på helsen sin, ta noen forhåndsregler skader ikke. Dessverre så røyker jeg, men planen er å slutte med tiden. Men samtidig nå så har jeg endel jeg sliter med for øyeblikket, så det er ikke så lurt å slutte med absolutt alt sånn på en gang. Det kan bli for mye “negativt” på en gang….

Foregående vinter, så hadde vi stort sett portforbud hele tiden i Tyrkia, som igjen betød at jeg måtte være mye inne. Med andre ord ble jeg veldig stillesittende, uten noen form for aktivitet. Eneste aktiviteten var å gå fra stuen til kjøkkenet og til soverommet hehe. Ikke mye aktivitet for å si det sånn.

Vinteren ble dermed ufattelig kjedelig, noe som igjen betød at jeg lagde mer mat enn nødvendig. Å være på kjøkkenet og lage forskjellige retter og kaker, gjorde at kjedsomheten ble litt mindre. Men dessverre ble det veldig negativt, for det endte jo da selvfølgelig at mesteparten av døgnet mitt inneholdt mat. Mye usunt, av både mat og kaker. Noe som igjen førte med seg masse ekstra kilo, og når man er så stillesittende attpåtil så blir dette en veldig negativ sirkel.

Fra før av sliter jeg med høyt blodtrykk, ikke (foreløpig) pga livsstil men pga stress. Så stillesittende og spiser masse usunn mat, ikke en bra kombinasjon overhodet. Faktisk skummel og farlig. Så nå er det på tide å snu om, jeg vil bli sunn og ikke minst holde meg frisk og i fin form. Derfor har jeg bestemt meg at i dag er dagen da mitt kosthold skal bli bedre.

Her er min lunsj idag, bestående av lavkarbo-mat. Jeg kutter ut mat med masse karbohydrater, da karbohydrater gjør at jeg legger på meg unødig. Så brød vil ikke bli endel av mitt kosthold fremover. Eller, jeg skal ikke aldri si aldri. Jeg vil ikke bli fanatisk, så innimellom vil jeg unne  meg noe som ikke har fult så lite karbohydrater i seg. Det viktigste er at jeg skal holde en sunn livsstil for det meste.

Ønsker dere alle en fin helg, ta vare på hverandre…..


Ønsker du å kontakte meg, send meg gjerne en mail : [email protected]