Lenge siden sist, men nå er jeg tilbake for fullt… Kommer med en oppdatering på livet mitt i et innlegg litt senere.
Jeg har hørt og lest masse om Airfryer, men aldri vært noe interessert i å prøve der. Lager stort sett all mat fra bunnen av, og dermed har jeg holdt meg til den gode gamle komfyren…
Men plutselig i desember, fikk jeg faktisk lyst å prøve airfryer. Dermed kjøpte jeg en, “Kyvol Premium Smart Airfryer” ble innkjøpt.
Vet dere hva ? En helt ny verden åpnet seg syns jeg, jeg er så utrolig fornøyd med den. Hittil har jeg ikke funnet noe man ikke kan lage i den, og alt blir mer saftig og godt er min mening. Så det vil komme mange tips/oppskrifter fra meg utover, laget i Airfryer.
Her kommer første….
SVINEKOTELETTER med masse godt tilbehør
2 stk. Svinekoteletter 180 grader i 10 minutter, snu de etter 5 minutter….Møre og saftige ble de.
Hver eneste dag overalt i media, står det om folk som har fått kreft. Uansett om vi åpner Facebook eller VG eller annen media, så blir vi «minnet» på den sykdommen. Og ikke nok med det, så har stort sett alle av de syke fått «dødsdommen»……de har fått beskjed at de ikke har lenge igjen å leve eller som værre er, de lever på «overtid».
Ja det er forferdelig trist at de har fått kreft, og helt forferdelig at de har fått «dødsdom».
Men hva får vi lesere ut av å lese at de er så syke da ? Jo det skal jeg fortelle deg….
Vi som sliter daglig med angst, sykdomsangst og dødsangst, vi får ennå mer angst av å lese dette. Vi blir hele tiden «minnet på» vår angst, vi får ikke mulighet til å prøve å lære oss til å bli kvitt våre angster. Får ikke mulighet til å få noen dager med ro. For det skrives som sagt om denne sykdommen daglig overalt.
Syns ikke noe om at det skrives om potensielle dødelige sykdommer i det hele tatt jeg, det behøves ikke fordi vi uansett vet at de finnes…. MEN om det absolutt må nevnes denne sykdommen eller andre potensielt dødelige, så hvorfor heller ikke skrive om de som faktisk har en gledes-historie om den da, om de som har klart å bli frisk av den. Ikke de som har «5 minutter» igjen å leve, det kommer det ikke noe godt ut av uansett !!
Nå har jeg holdt meg unna media et par dager, og har faktisk hatt et par gode dager som jeg faktisk har fått kjenne på litt gladhet inni meg for en gang skyld, men så fort jeg åpnet VG i går kveld så lyste det mot meg at «3 stk venninner hadde alle fått kreft».
Så da la jeg meg med hode fult av vonde tanker og spørsmål igjen…..har jeg kreft, tenk om jeg har kort tid igjen å leve. Igjen så det ble ingen god natt søvn på meg.
Det eneste stedet jeg føler jeg kan usensurert fortelle om hvordan jeg har det, er her på bloggen. Her kan jeg skrive akkurat hva jeg føler i mitt eget tempo, uten avbrytelser av noe slag. Eneste minuset er, at bloggen kun hjelper meg med å få ut mine innerste tanker….den kan ikke hjelpe meg konkret med det jeg ønsker hjelp til, nemlig å lære meg hvordan jeg skal takle å leve og hvordan jeg skal få det godt med meg selv igjen…
Utrolig godt å ha mitt eget sted å skrive ned mine tanker, både de gode og de vonde. Og jeg finnes overhode ikke flau over å være åpen om at jeg sliter psykisk. Hvorfor skulle jeg være det ? Det er jo ikke min skyld at jeg har fått disse psykiske problemene.
Alt startet for 8 år siden da jeg mistet min kjære mamma, klippen i livet mitt. Min mamma som hadde både vært mamma og pappa for meg i hele mitt liv, den snilleste personen jeg vet om. Hun som alltid brydde seg om meg, som alltid beskyttet meg mot absolutt alt. Hun jeg kunne ringe til på alle døgnets tider, hun som alltid var der for meg…..hver eneste dag fra jeg ble født.
Det «smalt» den dagen hun gikk bort, mitt liv gikk fra å være hvitt til bek svart !!!! Alt skar seg og alt av vonde ting i barndommen kom fallende ned i meg. All mobbingen jeg ble utsatt for på barneskolen, kom tilbake til meg og ga meg helt forferdelig selvtillit. Selvtilliten gikk på at jeg igjen følte meg stygg, akkurat som jeg følte meg på barneskolen…. Dette var bare en av mange ting som skulle vise seg å prege meg etter sjokket etter mamma’s død.
Jeg jobbet på den tiden, i en barnehage. Barn har alltid gjort meg glad. Men dessverre så ble ikke det nok, dagene begynte å føles tunge. Begynte med mareritt om nettene, panikkangst startet på dagene. Til slutt orket jeg ikke mer, klarte ikke jobbe heller pga jeg var aldri uthvilt lenger.
Etterhvert som tiden gikk og ting skulle normalt ha blitt bedre og jeg skulle ha lært meg å leve med sorgen etter mamma, ble ikke ting bedre. Det ble heller mye værre og helt ulevelig. Dagene mine ble fylt med panikkangst, dødsangst, sykdomsangst og flere andre typer av angst. Innimellom dette så var jeg i dype alvorlige depresjoner, så langt nede at jeg ikke visste og den dag i dag ikke vet hvordan jeg skal takle.
Jeg gikk en periode hos psykologspesialist, og trivdes hos henne. Det var så godt å kunne åpne seg til noen med god fagkunnskap og i tillegg SÅ meg som menneske… Men det hjalp meg ikke med disse timene dessverre, det føltes kun godt «der og da» og når jeg gikk ut av døren etter avslutttet time så var dessverre alt vondt igjen.
Sånn hadde jeg det hver dag, helt til oktober 2020 da tingene utartet seg til det mest grusomme noen mennesker kan oppleve. Dette kan dere lese i arkivet her på bloggen under «Overfall i Tyrkia». Ingen vits å begynne med den historien igjen nå, men den hendelsen gjorde at jeg dessverre fikk ennå en diagnose…..PTSD. Jeg var kun sekunder fra å dø !!
Så jeg er full av traumer som jeg selv ikke klarer overhode å takle egenhendig. Men hvordan kan man bli bra, eller lettere sagt bedre når man ikke får hjelp ? Jeg selv har bedt om hjelp, jeg har bedt om å få bli lagt inn å få intensiv psykiatrisk hjelp. Det holder ikke for meg å få en psykolog jeg kan gå til et par ganger i måneden, det er altfor lite for meg med så store vansker.
En gang fikk jeg avslag på innleggelse med en grunn at jeg ikke er syk nok…. Så hvem er de som tror de har rett på å vite om jeg er syk nok da ? Ingen andre enn meg selv kan vel vite best om jeg er psykisk syk og i tilfelle HVOR alvorlig psykisk syk jeg er ?
En annen gang fikk jeg til svar at for å få psykolog igjen så må jeg stå på venteliste og det kan ta opptil 2 år. Så menes det da at jeg ratt ikke kan få hjelp før om 2, og da i mellomtiden så skal jeg fortsette å kjempe for å klare å overleve?
Som dere ser er det igjen gått noen måneder uten noen nye innlegg fra meg, og det har sine grunner….
Bloggen min handler jo om mitt liv, på både godt og vondt. Derfor deler jeg jo også mine dårlige dager, det kommer aldri til å bli kun deling av gode dager. Denne bloggen er MEG, derfor deler jeg ting som skjer i mitt liv enten det er noe bra eller om det er dårlig….
I sommer hadde jeg og min venninne planlagt å være i Tyrkia sammen i 10 dager, vi gledet oss veldig til det for det er 3 år siden min venninne har vært i Tyrkia pga covid-perioden. Vi snakket ikke om annet, for vi har det alltid så gøy sammen….
MEN det skulle vise seg at jeg ikke fikk dratt dessverre. Dagen før avreise følte jeg meg plutselig så syk, var som hard influensa. Den kom så brått og så hardt. Jeg måtte ta en test, og joda jeg hadde fått Covid. Altså jeg har ikke fått covid i disse 2 årene den har vært her, men akkurat nå da vi skulle dra så fikk jeg den selvfølgelig. Så det ble til at min venninne dro, og jeg ble hjemme….. Det var det liksom!!
Sykdommen var hard og vond i ca 2 dager, etter fjerde dagen fikk jeg faktisk så mye energi som jeg aldri før har hatt. Utrolig nok så var jeg heldig og fikk et enkelt sykdomsforløp. Ikke er jeg vaksinert heller….
Ca 3,5 uke senere tok jeg 29 blodprøver, kun for en sjekk da jeg ikke har testet meg på en stund. Etter 2 dager til, kom svarene tilbake. Ca 20 av prøvene var veldig dårlige, langt over normalverdi. Angst som jeg har, gikk jeg rett i kjelleren. Flere av prøvene KUNNE indikere alvorlig sykdom, så jeg tenkte jo at nå er min tid ute og at nå skal jeg dø…. Dessverre så er det sånn jeg føler når noe er galt i kroppen min, har jo alvorlig sykdomsangst og dødsangst.
Nye prøver måtte tas etter 2,5 uke. Å vente så lenge for å se om de hadde gått ned eller opp, føltes ubeskrivelig vondt. Jeg var redd, trist, frustrert og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Men dagen kom da prøvene skulle tas, og dagen da svaret skulle komme kom også.
ALLE PRØVENE VAR GÅTT NED, jeg var da ikke syk.
Hborfor de prøvene var så dårlig, vites ikke. Kunne vært en bivirkning etter Covid, men aner ikke….
Skulle jo tro at etter en sånn god beskjed, skulle man leve godt i tiden etterpå. Men nei dessverre, det ble ikke sånn for meg….
Pga hvordan jeg opplevde å få beskjed om at jeg kunne være alvorlig syk, så ble dette veldig traumatisk for meg. Jeg har fortsatt etter 3 måneder mareritt hele tiden om at jeg igjen har dårlige blodprøver. Våkner av at jeg skriker og tror kroppen har blitt gul etter dårlige lever-prøver. Våkner også opp med at jeg tror magen er hovnet opp pga forstørret lever…. Går i speilet og sjekker om jeg er gul i øynene…
For dere så høres vel dette ut som om jeg er blitt gal, og gudene vet kanskje jeg er nettopp i ferd med å bli det ?? Uansett, jeg har det langtfra bra. Vært sånn i 8 år nå, håper jeg snart kan få sårt trengt hjelp til å takle livet…. !
2 dager etter jeg kom til Norge, våknet jeg med sår hals. Sår hals i seg selv, er jo ikke uvanlig å ha. Men jeg hadde også sår hals i desember og februar, og det er ikke vanlig for meg. Jeg har før det ikke hatt sår hals på mange mange år, husker ikke engang når siste gang var.
Derfor ble jeg urolig, og min sykdomsangst ble igjen vekket til liv… Kreft kom opp som årsak til min såre hals. Alltid når jeg blir syk, tenker jeg det værste. Det er så utrolig slitsomt. De som ikke har angst, kan ikke sette seg inn i hvordan det føles. Det føles helt grusomt å tenke at jeg har kreft, og at jeg dør snart. For min dødsangst starter også da.
Jeg prøvde å tenke at det var en vanlig sår hals kun, og at det skulle gå over i løpet av noen få dager. Men det gikk «aldri» over.
Jeg bestilte time for covid-test, og den var negativ. Hørtes sikkert rart ut, men jeg håpet den skulle være positiv, for da hadde jeg en grunn til min såre hals.
Jeg gikk etter 1 uke til fastlegen og ba om en streptokokk-test og en CRP-test, for å sjekke om jeg hadde infeksjon. Men neida, jeg fikk IKKE ta slike tester der og da, det var slutt med sånne drop-in timer. Så jeg fikk beskjed om å bestille time. Jeg kjente panikken kom, jeg ville ha test NÅ. Ikke om ei uke. Å gå slik å vente, gjør meg så psykisk syk og i ubalanse.
Så det ble ingen bestilling av time….
På den trettende dagen, våknet jeg faktisk uten sår hals, gud jeg ble så glad. Da tenkte jeg at OM det hadde vært kreft, så tar vel ikke kreften pause. Når man først har begynt å få smerter pga kreft, så hadde vel smertene fortsatt tenkte jeg. I hvertfall så beroliget jeg meg selv med det…. Og bank i bordet, har ikke hatt sår hals på 1 uke nå, så håper det vedvarer !!
Men må si jeg har virkelig denne gang ikke har lagt meg ned og deppa i sengen av denne panikken med sår hals, noe jeg pleier å gjøre om jeg har slik dødsangst/panikkangst.
Innimellom disse tankene, har jeg stått på med førerkortet. Jeg har lest og lest på teori, tatt hundrevis av tester på nett. Jeg har også hatt kjøretimer og førstehjelps-kurs på skolen, jeg har virkelig stått på. Jeg klapper meg selv på skulderen, jeg er så stolt av meg selv. Jeg har ikke gitt opp denne gangen, uansett hvor mye jeg har gråtet og vært redd. Jeg VIL ha førerkort nå, så det er bare å stå på, for innen september skal jeg ha det, det er mitt mål.
Hadde teoriprøve på Statens Vegvesen en uke siden, dessverre strøk jeg. MEN jeg hadde kun EN feil for mye, og igjen veldig stolt av meg selv. Aldri….aldri hadde jeg trodd at JEG skulle klare så mange spørsmål, det har aldri skjedd før. Så derfor denne gangen har jeg tro på at lappen snart er i boks for meg også. Ny teoriprøve-tid nærmer seg, så vær snill å be for meg at denne gangen klarer jeg det. Jeg må bare…..
—————————————-
Så, jeg har kort fortalt hatt MYE å slitt med siden jeg kom fra Tyrkia. Men jeg har kommet meg igjennom alt sammen gudskjelov. Sitter igjen med en god følelse, og det er det som teller….
—————————————-
Planene mine videre denne sommeren…
Få førerkort.
Kjøpe bil.
Reiser 19.juli tilbake til min leilighet i Tyrkia, men denne gangen med min kjære bestevenninne Jannicke. Blir en liten ferie med henne, gleder meg veldig.
Starte på «Mysimba» slankemiddel 1.august.
Dette er mine planer for sommeren, hva er dine ? Legg gjerne igjen en kommentar, er så koselig å lese.
Her er et bilde fra min gåtur i går, elsker å ta bilder av naturen….
——————————————-
Ønsker du å få varsel når jeg poster innlegg, følg meg gjerne på Facebook HER
Må begynne dette innlegget med å skrive at ALLE er bra nok, uansett hva de veier. Men vi alle er forskjellige når det kommer til trivsel med seg selv. Og som alle vet, så er trivsel med seg selv veldig viktig.
———————————————
Jeg sliter med overvekt, derfor har jeg nå tatt tak i min livsstil. Jeg trives overhode ikke med min vekt idag, føler meg ikke komfortabel i det hele tatt.
Jeg har høyt blodtrykk, grunnet jeg har veldig stress inni meg. Og når man har høyt blodtrykk, blir ikke det bedre av å leve usunt pluss å ha endel mer kilo enn man behøver.
Jeg prøver å leve sunt, men ikke alltid like lett. Jeg har diverse angst-diagnoser, og da er det lett med over-spising/trøste-spising også. Jeg sover heller ikke mye om natten, og da er veien til usunn mat veldig kort for meg dessverre.
Jeg skal fra 1.august begynne på en medisin som heter «Mysimba», som man må ha på resept. Gleder meg til oppstart på den, da jeg har lest at enkelte går ned veldig mye med de. Man mister søtsuget, og man blir mye fortere mett. Men med denne medisinen som mange andre medisiner, så kan man få bivirkninger. Noen har veldig kvalme, oppkast, hodepine, svimmel osv, men det stopper etter ca 1-2 uker. Og ikke alle får bivirkninger, så får håpe jeg får minst mulig av det. Men man har aldri en garanti på hvordan man vil reagere… Tar det som det kommer jeg, enkelt og greit !
Her er min lunch i dag…..
Ost
Agurk
Tomat
Salami
Egg
Bacon
En lunch bestående av veldig lite karbohydrater, sunn og god med andre ord.
Tenkte jeg ville dele et positivt innlegg nå, ikke kun fokusere på det negative i mitt liv.
Jeg elsker å gå tur, kunne gått tur 24/7 om det hadde vært mulig. Jeg får en spesiell indre ro av å gå turer, og det gjør meg både glad og rolig. Men dessverre så er det så mye som stopper meg fra å kunne gjøre det. Deriblant min redsel for absolutt alt dessverre.
Jeg er redd for å gå alene, redd for flått om jeg går i skog, redd for orm, redd for å få angst når jeg går alene, redd for å få hjerteinfarkt og slag da jeg er alene hjemmefra….ja som dere ser så er jeg redd for det meste, og da er det ikke lett å kunne gå på tur om ingen er med meg.
Men gudskjelov så har jeg verdens beste venninne som også liker å gå tur, så vi går tur når hun orker. Hun jobber mye, så ikke alltid hennes energi er på topp da arbeidsdagen hennes er over. Noe som er veldig forståelig.
I går gikk vi til vårt favoritt-sted, et sted som blir kalt «Utsikten». Det ligger på et sted som heter «Hauerseter». En fin tur, med mye stigning på veien dit, og da vi kommer frem er det en flott gapahuk der som er så koselig. Muligheter for å grille er det også der, da de har laget et egnet sted for det.
Deler her noen bilder fra veien dit, fra selve plassen. Håper dere liker det….
Da jeg skrev mitt siste innlegg, hadde jeg begynt på de samme mindre gode dagene igjen. Jeg var så glad, så positiv….en stund.
Hadde et stort håp om at endelig så var jeg på vei til å bli som alle andre igjen, med et liv som har flest gode dager. Jeg hadde faktisk smilt og vært glad i nesten 1 måned i strekk, noe som ikke har skjedd på de siste 8 årene….etter min kjære mamma døde.
Men nei, igjen så våknet jeg en dag med full av uro. Uro og angst som igjen hadde våknet til liv. Og også depresjonen kunne jeg igjen føle på, skulle visst ikke få lenge fri fra den heller…
På dette tidspunkt da jeg skrev mitt siste innlegg, var jeg i Tyrkia i leiligheten som jeg har langtidsleie på. Når jeg blir slik, vil jeg hjem. Så da bestilte jeg meg billett med engang, og reiste hjem til Norge kun 2 dager etterpå.
Det var godt å komme hjem, hjem til mitt pene hus og min sønn….og min bestevenninne Jannicke, som alltid er der for meg. Og som alltid får meg i godt humør.
Men som skrevet før, er angsten min 100 ganger værre her i Norge enn hva den er i Tyrkia. Så uansett om jeg er hjemme nå, er jeg absolutt ikke i god form. Men hva gjør man da, når en har fått en ny fastlege som er totalt motsatt av den gode fine legen jeg hadde før ? Som jeg føler ikke forstår meg i det hele tatt, og som absolutt ikke går samme vei med tanke på behandling etc som min forrige lege gjorde… Det føles helt utgjort alt, en desperat følelse jeg nå har innvendig som jeg føler tar livet av meg snart.
Kommer mer om hva som har skjedd siden jeg kom hjem, i neste innlegg.
Da er jeg endelig tilbake, etter en lang stund «borte».
Mye har skjedd, og mye VIL skje i mitt liv fremover. Jeg vil oppdatere dere på alt, så det vil komme mange innlegg fremover. Så følg med mine fine lesere…
Ny dag, og nye muligheter… Jeg vil fortsette der jeg slapp i går, så det lønner seg at du leser DEL 1 først for å få med deg sammenhengen.
Jeg kom til min første legetime med ny lege. Angsten var på topp, for alt nytt er for meg skremmende. Og når jeg kommer for å snakke om meg og hvordan jeg har det til en ukjent person, så blir det til at jeg gruer meg ekstra.
Legen åpnet med å spørre hva han kunne hjelpe meg med….Når leger starter med å spørre meg om dette, med akkurat disse ordene….ja allerede da føler jeg egentlig bare for å reise meg opp og gå.
Om en lege leser dette innlegget, vil jeg bare si at ALDRI start med denne setningen. Hvorfor ? Fordi du som MIN lege, må for det første forberede deg til legetimen. Og det må du gjøre med å lese deg opp på pasienter i deres journaler FØR legetimen. Og også så må du sjekke hvorfor din pasient har bestilt legetime i utgangspunktet. Om du gjør dette, så starter du forberedt. Du vil også virke mer engasjert i din jobb og i pasienten som kommer. Så når jeg(og sikkert flere med meg) hører denne setningen, så mistes motet fullstendig. Jeg mister tillit og jeg mister lysten til å fortelle om mine plager. Dette er veldig viktig, og spesielt viktig for oss med både angst og panikk. Fordi det sitter i utgangspunktet langt inne for meg å be om en legetime, og når jeg først ber om det så ønsker jeg å bli møtt av en lege som er engasjert.
Men, jeg startet jo da å fortelle om min angst. Det ble i veldig korte detaljer, fordi jeg fikk inntrykk av at legen hadde dårlig tid. Og det også gjør meg da veldig usikker, og faktisk veldig lei meg og frustrert….mister lysten på å fortsette.
Etterhvert så sa jeg fra til legen at jeg ville sjekke mine vitamin-verdier, for det pleier jeg å gjøre innimellom. Og også fordi jeg føler meg trøtt og slapp om dagen.
Legen svarte da at «nei, det kunne jeg ikke få sjekket. Fordi man kan ikke sjekke ting om man ikke har en spesifikk grunn for å skulle sjekke verdiene.» Jeg kjente jeg ble helt perpleks da jeg faktisk fikk nei og at jeg ikke skulle få sjekke mine verdier. For meg med angst(og selvfølgelig for alle andre), så er det viktig at jeg får sjekket opp det jeg lurer på. Jeg har dødsangst og sykdomsangst, så det får store konsekvenser for meg om jeg må gå i det uvisse og ikke vite om alt er i orden med kroppen min. Men jeg fikk ikke lov å sjekke dette….
Det neste jeg fortalte, var at jeg ønsker å bli lagt inn på psykiatrisk sykehus. Fordi jeg ønsker en intensiv behandling, jeg ønsker å være et sted hvor jeg får MYE behandling. Det holder ikke for meg å få 3(?) behandlinger på en måned, jeg må ha det hver dag over lengre tid. Jeg har så mange traumer i livet mitt, og da hjelper det ikke kun å ha en time nå og en time om 2 uker.
Det er ikke enkelt å be om å få bli lagt inn, så når folk selv ber om det så skulle det vært et system som gjorde at vi skulle blitt hørt. For tydeligvis så er det stort behov, når man trygler og ber selv…
Til dette svarte legen at «å nei, det er ikke enkelt å få bli lagt inn. Søker vi om det nå, så får du bare avslag uansett. For de mener du ikke er syk nok. Du må nok komme til time hos meg endel ganger først, så får vi vurdere om vi kan søke siden».
Ok…??!! Så ANDRE skal vurdere hvor syk JEG er ? JEG er vel den som kjenner min egen kropp best av alle eller… Når jeg sitter og gråter og om han hadde vært interessert så hadde han sett min frustrasjon, og ikke minst forstått mitt ønske om å få hjelp. Jeg sa flere ganger at jeg orker snart ikke mer, for jeg må få hjelp fort. Men nei, ingen søknad kunne bli sendt nå. Må vente…. HVA SØREN SKAL JEG VENTE PÅ?? At jeg en dag ikke orker å leve lenger ? Er det det vi venter på? Men om den dagen kommer, så er det for sent å søke. Det er for sent å hjelpe meg, og det er for sent å angre «kjære» lege !
———————————————-
Så om ikke din lege hjelper deg, hvor lan man da få hjelp ? Ikke vet jeg…
