Hei alle fine !

På tide med litt «glad»-innlegg også, ikke kun fokusere på det negative.

Men litt negativt blir det dessverre, da jeg skal oppdatere dere på min helse….

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Dagene etter jeg kom hjem fra Tyrkia, har faktisk gått ganske fort. Nå er karantene-dagene over også gudskjelov !!

Kjenner meg veldig avslappet egentlig, var utrolig godt å komme vekk fra Tyrkia nå. Veldig i siste liten egentlig, da absolutt alt der nede føltes håpløst og jeg følte meg veldig alene. Og også det å ha denne «saken» i Tyrkia hengende over meg, gjør alt så vanskelig. Vanskelig i den forstand at fokuset på å være glad og å leve et godt liv, faktisk blir borte av all grubling og tenkning. Gleder meg veldig til hele saken er over og at jeg kan legge den bak meg for godt. Krysser alt jeg har for at det blir den siste rettsak om ikke altfor lenge……!!

Men, over på noe mer hyggelig…

Min bestevenninne Jannicke, som jeg har hatt som min nærmeste i snart 20 år, gjør meg alltid så glad. Hennes alltid gode humør smitter over på meg, så derfor er det alltid så moro å være med henne. Hun får meg til å glemme alt det vonde, og fokuset blir bare å kun smile og le. Det gjør meg så utrolig godt, så jeg kjenner det i flere dager etterpå….og smilet sitter løst etter en dag med henne.

Overalt så står det elektriske sparkesykler, men jeg har aldri testet de. Har hatt lyst, men jeg er jo redd alt det «ukjente».

I går fant vi ut at vi skulle dra og kjøpe kaffe, Jannicke skulle sykle. Men jeg har ikke sykkel, så da tenkte jeg at jeg faktisk skulle teste en sparkesykkel. Hahaha følte meg så teit, for jeg skjønte ingenting av hvordan den skulle brukes. Men vi stoppet folk og spurte også, men ingen av de kunne hjelpe oss da de heller ikke visste.Haha det ble då mye latter der vi strevde. Men til slutt så fant jeg ut hvordan man brukte den. Lastet først ned en app, med navnet «Bird». Deretter scannet vi en QR-kode, og vips så var den klar til bruk.

3,5 km var strekningen fra meg til Deli de Luca, jeg var så sliten i både beina og tommelen. Tommelen pga det var den som holdt «gassen» hele tiden. Beina ble slitne fordi jeg tror jeg anspente meg så mye fordi jeg var redd for å falle av. Men det gikk helt greit etterhvert, og det ble faktisk både lett og moro hehe…

På lørdag fant jeg og sønn min på at vi skulle grille, det har jeg ikke gjort i Norge på over 1 år. Jeg elsker grill-mat, det er det beste jeg vet. I Tyrkia griller jeg mye, men kun på vinteren fordi det er altfor varmt på kveldene på sommeren. Med opptil 35 grader på kvelden, sier det seg selv at å stå å grille blir altfor varmt.

Nakkekoteletter, Grill-potetsalat, Paprika kryddersmør og Mikset salat

Men jeg og sønn min grillet på lørdag som sagt, og jeg spiste så jeg fikk vondt i magen hahaha. Men det var vel verdt det !!

Ellers så har vi hatt 2 nydelige små hunder her i helgen. Egentlig er jeg redd alle hunder, uten unntak. Men disse to, ja de ble jeg virkelig glad i. Gikk til og med tur med de alene, noe jeg selv ikke hadde trodd kom til å skje noen gang haha. Disse hundene pleier min sønn å passe innimellom, de overnatter noen ganger kun en helg og andre ganger en uke….

Her er den ene hunden, så fin <3

2 som venter på mat….

I morgen skal jeg se å få sparket meg selv i baken, å gå ut på gåtur. Trenger å bevege meg, ikke bra med all denne stillesittingen i det hele tatt. Helsa blir ikke akkurat bedre av det….!!

1. Ha en god natt alle…

————————————————-

Ønsker du å komme i kontakt med meg, send meg gjerne en mail : [email protected]

Anbefaler dere å først lese DEL 1 og DEL 2

—————————————————————————————————————-

13.desember 2020 var dagen da jeg dro hjem til Norge for julefeiring. Endelig var den her… I all forfjamselsen så hadde det blitt bestilt en litt rar »rute» hjem. Vi hadde ikke fått med oss at flyet fra Dalaman til Istanbul skulle lande på Sabiha Göçhen, vi trodde det var på den andre fordi videre flight var fra den andre. Husker panikken tok meg, for det var jo også lockdown på kvelden da jeg skulle ankomme Istanbul. Hva gjør jeg tenkte jeg, men jeg hadde jo ca 11 timer til rådighet mellom begge flyene. Så er god nok tid til å reise mellom flyplassene. Men da visste min kjære advokat råd, han sa han kunne hente meg på Sabiha Göçhen og så kjøre meg til den andre. Gud så lettet jeg var, og så enestående gjort av advokaten. All ros til han…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Som sagt så gjort, han kjørte meg over. Og ikke bare det, han fulgte meg helt inn til passkontroll og så meg vel avgårde. Det satte jeg utrolig pris på, for jeg er som skrevet ikke meg selv om dagen. Normalt sett finnes jeg ikke redd for å reise alene og ordne opp i diverse, men nå om dagen er det veldig godt med hjelp til det meste dessverre… Jeg ventet i så mange timer, det var utrolig kjedelig. Virkelig skal det sjekkes nøye ved neste bestilling, at alt er rett og ikke lang ventetid. Var helt utslitt da jeg endelig satte bena på norsk jord. Men slitenheten var borte så fort jeg så min kjære sønn, han er verdt all tid av venting !!

Vi hadde noen utrolig fine førjulsdager,  mange koselige minner å se tilbake på gudskjelov. Bare så utrolig synd at dagene går så fort i godt selskap, og ikke minst når man koser seg i trygge rolige omgivelser… Så….dagen kom da jeg måtte atter en gang sette kursen mot Tyrkia. Jada ikke misforstå, jeg er glad i Tyrkia. Men liker ikke følelsen av at JEG ikke kan bestemme når JEG vil dra og ikke dra, det er ingen god følelse skal jeg si dere !!
Da jeg kom tilbake til leiligheten min, hadde min kjære utleie-familie kjøpt inn masse snacks og mat og drikke til meg. Dette stod i leiligheten min da jeg kom. Setter så utrolig stor pris på de jeg leier av, tror de må være de beste her i Tyrkia haha. De passer på meg som om jeg er endel av familien, kommer med ferdig laget mat til meg og masse annet. Og hver eneste dag må de se at jeg har det bra, spesielt etter hva som hendte meg er de veldig beskyttende. Har kjent de i mange år, har ikke ett vondt ord å si om de….

Dagen hvor rettssaken var, kom… Jeg var så redd, sov ingenting den natten heller. Min advokat er stasjonert i Istanbul, så han hadde kommet dagen før. Vi møttes utenfor tinghuset her, snakket litt sammen før vi gikk inn. Jeg var så engstelig for om jeg kom til å se mannen som forårsaket denne jævelskapen, eller ikke. Det viste seg at jeg slapp å se han, det var kun en dommer min advokat og en oversetter som var tilstede.
Jeg forklarte meg så godt jeg kunne, det var igjen hardt fordi jeg i samme øyeblikk gjenopplever alt som skjedde. Og dette er en forferdelig påkjenning, ubeskrivelig faktisk. Men å vite at min advokat var der, gjorde meg både trygg og sikker på meg selv at jeg ville klare dette. Og det gjorde jeg…Mer sier jeg ikke om rettssaken, da saken som sagt ikke er ferdig. Håper på forståelse for det….

Advokaten og jeg dro hvert til vårt. Hadde ikke en bra dag resten av den dagen. Men….nå har jeg jo svært få gode dager d, så hadde ikke regnet med noe annet heller.

Dagene fortsatte i samme rytme, jeg i sengen og søvnløs som vanlig. Ikke mye jeg orket å gjøre. Panikk-anfall i massevis, og ikke minst så gråt jeg masse. Hver eneste dag så gråter jeg, noen ganger litt og andre ganger masse. Dagene er vanskelige…

Min advokat ringte og fikk time for meg hos en psykiatriker på et sykehus her,  første timen var 17.januar tror jeg.

I neste del vil jeg fortelle om hva jeg gjør hos psykologen… Har jeg fått diagnose ? Hvordan jobber de her i forhold til Norge ? Betaler jeg for det ? Dette og mere får dere vite i neste del, som kommer ut iløpet av morgendagen. Jeg vil ikke skrive for mye i hvert innlegg, for det kan lett bli for kjedelig å lese om det er mange minutter.

————————————-

Ønsker du kontakt med meg, send meg gjerne Mail : [email protected]

Hei !

Da tenkte jeg at jeg skulle fortelle litt om dagene og tiden etter overfallet….

Som skrevet i »DEL 1», så var det en veldig utrivelig opplevelse å komme tilbake til min leilighet her etter å ha vært på sykehuset og hos politiet. Følelsen var langtfra god, den var veldig frustrerende…..det rette å si er at det var veldig panikk-lignende følelse å skulle vite at jeg måtte være alene. Men hvilket annet valg hadde jeg ? Ingen….

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I dagene etterpå hadde jeg så blandede følelser inni meg. Jeg gråt hele tiden, og jeg ønsket å få hjelp for jeg trengte sårt å snakke om dette. Eneste jeg kunne snakke med, var min beste venninne i Norge….verdens fineste Jannicke som alltid er der for meg. Men allikevel følte jeg sterkt behov for å snakke med noen her i Tyrkia, ansikt til ansikt liksom. Jeg ringte den norske ambassaden i Ankara, fortalte situasjonen min. Sa også rett ut at jeg var desperat etter hjelp, men dessverre kunne ikke de hjelpe meg med annet enn en liste over advokater her i Tyrkia. Syns ærlig talt det kunne vært hjelp å få, jeg er alene her…..i en ekstrem vanskelig situasjon, som er en veldig stor påkjennelse.

Jeg hadde sett inne på en norsk gruppe på Facebook som er norske folk som bor i Tyrkia, at de anbefalte en advokat. Jeg visste jo heller ikke om jeg trengte advokat, rett og slett så visste jeg ingenting der og da. Jeg trengte jo også profesjonell hjelp til å bearbeide dette… Alt var kaos i hode mitt.

Samtidig var jeg redd hele tiden hjemme. Sengen ble min «redning», jeg ønsket kun å sove og å gjemme meg bort. Men sove klarte jeg heller ikke, for jeg var redd for å lukke øynene. Redd for å ikke ha kontroll på om det kom inn noen, jeg måtte se døra til soverommet mitt konstant. De få gangene jeg sovnet, hadde jeg mareritt. Mareritt at jeg gjenopplevde det som hadde skjedd, og også at jeg på en måte så jeg døde….ble kvalt. Så å sove var ikke et alternativ dessverre.

Dessverre det eneste bilde jeg foreløpig kan dele fra overfallet.

Dagene gikk, og jeg følte mer og mer desperasjon. Mer og mer redd for å leve faktisk. Det ble vanskelig for meg å gå fra rom til rom i min leilighet også, for jeg følte at kanskje kommer det noen ut fra stua og overfallet meg….eller fra kjøkkenet. Ubeskrivelig følelse som egentlig er vanskelig å forklare helt.

Måtte jo også ha mat, så på butikken måtte jeg gå noen ganger. Men det også var ikke enkelt, da jeg får fullstendig panikk om noen går bak meg. Jeg må stoppe opp og vente til de er foran meg, og det er ikke alltid like enkelt….spesielt ikke i en butikk hvor det som oftest er endel folk overalt. Så det ble til at jeg rett og slett ikke spiste så mye. Hadde liten matlyst også…

Jeg fikk til slutt kontakt med en advokat, som snakker både norsk engelsk og tyrkisk. Om noen her i Tyrkia trenger hjelp av alle slag, kontakt han. Han var/er utrolig behjelpelig med absolutt alt. Veldig medmenneskelig, og bryr seg om mennesker på en utrolig fin måte. Han har også nylig bestått Bachelor i norske lover. Han heter Mohammed Ömer Aslan, og kan nås på telefon +90 542 318 75 49.

Dagene gikk, eneste ønske mitt var å kunne reise hjem til min sønn….i trygge omgivelser, og også ikke minst få helse-hjelp. Jeg var rett og slett et nervevrak, om jeg kan si det sånn. Men reise hjem kunne jeg visst ikke, pga det ville bli rettssak. Mer panikk fikk jeg, dagene mine husker jeg nesten ikke noe av….da de var fulle av panikk-anfall og redsel og frustrasjon. Og jeg lå konstant i sengen…

Dagene ble til uker, julen nærmet seg. Og for meg så er det viktig å ha julemåneden med min sønn i Norge, så det at desember nærmet seg var også en påkjennelse som tæret. Jeg var redd jeg ikke fikk komme hjem å feire med sønnen min…som er den viktigste og kjæreste personen i mitt liv.
I begynnelsen av desember, kom det bud på døra mi her. Rettssak ville bli 4.januar 2021…

Jeg bestilte meg raskt en billett hjem, og fikk tak i en billig billett 13.desember. For første gang siden den skjebnesvangre dagen 28.oktober 2020, følte jeg en glede… Glede for å kunne se min sønn, og glede for å kunne reise hjem til trygge omgivelser. Men pga at jeg måtte være tilstede i rettssaken, måtte jeg dessverre bestille billett tilbake til Tyrkia 28.desember. Noe annet valg hadde jeg ikke. Og pga Covid-19 og kansellerte fly, måtte jeg ha god tid så jeg ikke mistet rettssaken. MEN ENDELIG SKULLE JEG HJEM !!!!!

Hvordan gikk det i Norge ? Hvordan gikk rettssaken? Er han ennå i fengsel ? Har jeg nå fått profesjonell hjelp ? Dette og mer får dere svar på i neste innlegg, så følg med…

———————————

Ønsker dere å komme i kontakt med meg, send meg gjerne en Mail : [email protected]

Kanskje dumt å starte med å forandre kostholdet på en fredag hahahah !! Men men, en gang må man starte uansett, så da er det bare å “kjøre på”…..fredag eller ei….

Nå kan jeg ikke akkurat klage på helsen egentlig, for faktisk så er jeg “aldri” syk. I hvertfall ikke sånn syk at det er noe å snakke om. Influensa kan jeg ikke huske sist gang jeg hadde, eneste jeg vet er at det er fryktelig mange år siden.

Men nå er jeg ingen ungdom lenger, så det er faktisk uansett på tide å passe på helsen sin, ta noen forhåndsregler skader ikke. Dessverre så røyker jeg, men planen er å slutte med tiden. Men samtidig nå så har jeg endel jeg sliter med for øyeblikket, så det er ikke så lurt å slutte med absolutt alt sånn på en gang. Det kan bli for mye “negativt” på en gang….

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Foregående vinter, så hadde vi stort sett portforbud hele tiden i Tyrkia, som igjen betød at jeg måtte være mye inne. Med andre ord ble jeg veldig stillesittende, uten noen form for aktivitet. Eneste aktiviteten var å gå fra stuen til kjøkkenet og til soverommet hehe. Ikke mye aktivitet for å si det sånn.

Vinteren ble dermed ufattelig kjedelig, noe som igjen betød at jeg lagde mer mat enn nødvendig. Å være på kjøkkenet og lage forskjellige retter og kaker, gjorde at kjedsomheten ble litt mindre. Men dessverre ble det veldig negativt, for det endte jo da selvfølgelig at mesteparten av døgnet mitt inneholdt mat. Mye usunt, av både mat og kaker. Noe som igjen førte med seg masse ekstra kilo, og når man er så stillesittende attpåtil så blir dette en veldig negativ sirkel.

Fra før av sliter jeg med høyt blodtrykk, ikke (foreløpig) pga livsstil men pga stress. Så stillesittende og spiser masse usunn mat, ikke en bra kombinasjon overhodet. Faktisk skummel og farlig. Så nå er det på tide å snu om, jeg vil bli sunn og ikke minst holde meg frisk og i fin form. Derfor har jeg bestemt meg at i dag er dagen da mitt kosthold skal bli bedre.

Her er min lunsj idag, bestående av lavkarbo-mat. Jeg kutter ut mat med masse karbohydrater, da karbohydrater gjør at jeg legger på meg unødig. Så brød vil ikke bli endel av mitt kosthold fremover. Eller, jeg skal ikke aldri si aldri. Jeg vil ikke bli fanatisk, så innimellom vil jeg unne  meg noe som ikke har fult så lite karbohydrater i seg. Det viktigste er at jeg skal holde en sunn livsstil for det meste.

Ønsker dere alle en fin helg, ta vare på hverandre…..

Ønsker du å kontakte meg, send meg gjerne en mail : [email protected]

Dagene går faktisk ganske fort, ennå jeg fortsatt er i karantene. Kom hjem fra hotell-karantenen igår, og er nå hjemme for resterende dager av karantenen. Har bestilt PCR-test som jeg skal ta på fredag, og om den er negativ så kan jeg gå ut lørdag. Skal bli godt, da det er snart 9 måneder siden sist jeg var hjemme i Norge.

Eneste som hele tiden “gnager” meg i bakhode og gjør at jeg ikke helt slapper av, er at jeg vet at om ikke så lenge så må jeg igjen pakke kofferten og reise tilbake til Tyrkia. Fordi jeg må bli ferdig med rettsakene som pågår der, vedrørende hendelsen jeg har delt del nummer 1 med dere…. Men så fort den saken er over, kan jeg komme og gå som jeg vil. Være så lenge jeg vil i Norge, og det samme kan jeg i Tyrkia. Gleder meg til å legge alt bak meg, og forhåpentligvis kunne klare å lære meg å leve med hva som hendte, på en best mulig måte. Nå går jeg nesten med konstant hodepine også, som kommer av stresset jeg har inni meg….

I dag sov jeg lenge, var godt å ligge i min egen gode seng igjen. Hadde neste ikke lyst å stå opp, for sengen fristet mer haha ! Men opp måtte jeg, har vasket alle klærne mine jeg hadde med meg hjem. Og ellers bare kost meg med sønnen min. Og også skrevet endel blogg-innlegg, så det kommer en del til av hendelsen straks.

En ting jeg har savnet i Tyrkia, er maten her i Norge. Jeg lager jo masse mat i Tyrkia, norsk mat. Men uansett så smaker det helt anderledes, ingrediensene er de samme også men smaken uteblir. Kommer av at både smør, olje, kjøttdeig og alt annet er blandet sammen med helt noe annet enn hva jeg er vandt til fra Norge. Til og med melken er helt ulik, rett og slett vond på smak.

I dag laget vi fisk, og det smakte helt utrolig godt….

Beklager for et rotete innlegg, ser det nå at det liksom ikke er noe innhold i dette innlegget haha. Men men, kommer bedre innlegg etter hvert, og når karantenen er over skal jeg ta dere med på masse fint. Blir å være masse utendørs, da jeg elsker å være ute i naturen.

Ønsker du å kontakte meg, send meg gjerne en mail : [email protected]

Hei alle fine !!

Håper dagen deres har vært bra, min dag så langt har vært bedre enn i går heldigvis. Føler meg litt mer tilstede i dag enn i går, dagen i går var mildt sagt helt forferdelig 🙁

I dette innlegget vil jeg fortelle om hvordan jeg takler mine angstanfall, og symptomene jeg får i forkant av et anfall. Et angstanfall har jeg blitt fortalt at ikke er farlig i det hele tatt, men det er det veldig  vanskelig å forstå akkurat i det et anfall er på vei. Jeg klarer ikke tenke rasjonelt i det hele tatt, og min dødsangst slår til. Hver eneste gang har jeg på følelsen av at jeg skal dø, tror jeg får både hjerteinfarkt og hjerneslag….. Og jeg har opptil 5-6 slike per dag i perioder, så dere kan tenke dere hvor ille jeg er til tider.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

MINE SYMPTOMER

Starter med en fryktelig uro innvendig, jeg klarer ikke konsentrere meg ei heller sitte i ro.

Svetter

Nummenhet i hender og føtter

Konsentrasjonsvansker

Pustevansker

Rastløs

Svimmel

Hjertebank

Redd for å dø

Trist og gråter

TIPS TIL HVORDAN PRØVE Å ROE NED

Har forskjellige ting jeg har begynt å gjøre, da disse anfallene kommer. Anfallet stopper ikke, men blir litt lettere å takle.

Om det for eksempel er kaldt ute, setter jeg opp vinduer og dører så kulden kommer inn. Det gjør at da tenker jeg heller på at det er kaldt og jeg fryser. Slik “glemmes” anfallet litt….

Noen dager trenger man å gråte, noen ganger kan det hjelpe…..

Om det er varmt ute, går jeg i dusjen og setter på iskaldt vann. Dusjer føtter, bein og armer. Dette gjør at da tenker jeg på at jeg fryser, og ikke på anfallet.

Klyper meg litt i armer og bein, som gjør at jeg kjenner en mild “smerte”…..som igjen fører til at jeg fokuserer på den “smerten” istedenfor anfallet. Nå må IKKE dette tipset blandes med selvskading da, for det er ikke en slik smerte jeg føler. Ei heller blir det merker noe sted, er kun for å “villede” anfallet.

—————————————-

Som dere ser så er det forskjellige metoder jeg utøver ( og for noen kan disse metodene se merkelige ut, og det skjønner jeg haha ), og disse burde dere også prøve. Det tar ikke bort selve anfallet, for det må bare gå over av seg selv. Men det blir mildere, pluss at jeg bruker tiden min på andre tanker istedenfor anfallet. Nå er det jo ikke sikkert at disse tipsene virker på dere, men det får dere prøve ut.

—————————————–

Har dere noe tips å komme med, skriv gjerne til meg på mail : [email protected]

Hei på dere alle fine følgere !

Mange har skrevet til meg og spurt meg om når alt startet, og hvordan mine psykiske lidelser startet. Så jeg vil prøve så godt jeg kan å forklare…. Det kommer til å bli litt «frem og tilbake», for at dere skal mer kunne forstå hvorfor jeg er som jeg er idag.

————————————-

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da jeg gikk på barneskolen, ble jeg mobbet omtrent hele tiden fra ca 2.klasse. Barna mobbet meg både på skolen og på hjemveien etter skoleslutt.

Skoleveien som barna måtte gå, var blandt annet forbi mine besteforeldre sitt hus. Kjøkkenvinduet til mine besteforeldre var kun ca 2 meter fra veien, kun adskilt med et gjerde i mellom. Det var dager hvor barna banket på ruten og ville ha deres oppmerksomhet. De hadde spørsmål de ønsket svar på :

• Hvorfor er Ann-christin så liten og kort ? ( Jeg var kun 1,15 cm da jeg begynte på skolen )
• Hvor er pappa’n til Ann-christin ? ( Jeg hadde ingen pappa, fordi min pappa ville ikke være endel av mitt liv. Så jeg hadde aldri sett han. Jeg løy og sa min far jobbet i et annet land, så han kunne ikke bo i Norge )
• Hvorfor har Ann-christin rødt hår og fregner ?

Dette gjentok seg omtrent daglig, uansett hvordan mine besteforeldre svarte så ga de seg ikke.

På skoleveien hjem, var jeg mye redd. Redd fordi det nesten alltid stod litt eldre barn å ventet på meg, de ville stoppe meg og erte neg. Noen dager tok de tingene mine som jeg hadde i sekken min, og kastet de utover.

 De sa mange ting som jeg ble lei meg over. Husker det værste jeg hørte var når de ropte «rødt hår og fregner henger på greiner». De kalte meg også «dvergen», fordi jeg var så kort, og daglig kalte de meg «stygga».

Min kjære mamma jobbet, hun var alene med meg og måtte jobbe for at vi skulle klare oss. Så hun fikk ikke hentet meg på skolen. Min bestefar jobbet også, men han fikk ordnet at innimellom kunne han hente meg på sykkelen sin. Vi dro da sammen hjem til min bestemor, husker jeg følte meg så trygg og glad da han hentet meg.

Dette fortsatte dessverre til jeg var ferdig med 6.klasse. Husker mamma sa at om ikke dette tok slutt, og om de fortsatte å mobbe meg på ungdomsskolen så skulle vi flytte til et annet sted. Da skulle jeg skifte skole, og få nye gode venner….

Da ungdomsskolen startet, viste det seg at all mobbing av meg forsvant. Hørte aldri noe mer negativitet rettet mot meg i det hele tatt. Det var en så god følelse, at jeg den dag idag husker den… Var som en befrielse, jeg var på en måte «akseptert» på ungdomsskolen.

Da har jeg fortalt dere i korte trekk om min oppvekst med mobbing, og nå hopper jeg helt frem til 2013…..over 40 år senere…..

———————————

Forteller ikke detaljert, da det er altfor mye å skrive. Men jeg forteller det viktigste, så håper jeg dere skjønner sammenhengen hva som har skjedd i livet mitt av traumatiske hendelser.

———————————

4.desember 2013, skulle vise seg å bli den værste dagen i mitt liv. Denne dagen skulle snu om på alt. Livet mitt gikk fra å være «paradis», til å bli «helvete» på absolutt alle måter.

Min kjære mamma, min klippe i livet, min helt mitt alt……hadde gått med vond rygg og stygg hoste i ca 2 mnd. Og dagen 4.desember 2013 fikk hun endelig tatt MR. Hva som viste seg på den, skulle vise seg å bli skjebnesvangert for oss begge. Hun fikk diagnosen lungekreft med spredning i absolutt hele kroppen…..

Kort fortalt, hun døde KUN FEM (5) dager etterpå.

Livet mitt ble aldri det samme igjen, jeg ble alvorlig syk…..psykisk syk.

 Fra jeg ble født, hadde jeg kun mamma. Jeg hadde aldri min pappa fordi han ville ikke ha meg. Derfor knyttet jeg og mamma et utrolig sterkt bånd, et bånd som holdt oss alltid tett sammen. Vi bodde alltid kun Max 100 meter fra hverandre, vi snakket i telefonen mange ganger per dag uavhengig av at vi bodde så nært hverandre. Vi handlet sammen, dro på ferier sammen….ja vi var uatskillelige. Men jo vi kunne krangle som bare det også enkelte dager, akkurat som barn og foreldre gjør. Men vi var aldri lenge uenige, alltid så ble vi enige veldig fort.

Men nå skjønner dere sikkert mer av hvordan hennes død gikk innpå meg.

Etter dette begynte jeg å få gjevnlig panikk-anfall, jeg fikk alvorlig depresjon og angst. Dagene ble uholdbare, og jeg viste aldri hvordan dagen ble før jeg våknet. OM jeg i det hele tatt sov…. Alt dette gjorde så jeg klarte ikke jobbe mer dessverre, noe jeg så på som et alvorlig nederlag. Jeg var vandt til å jobbe, så det å ikke ha noe å gjøre var heller ikke god følelse.

Jeg startet hos psykologspesialist, og gikk der i 4 år. Jeg ble ikke bedre, men det var utrolig godt og kunne snakke med henne om alt. Åpne meg og få ut alt….. Det var henne som ga meg en ide om å være i Tyrkia over lengre perioder, for i Tyrkia hadde jeg ikke angst. Fra jeg gikk ut døren min i Norge, å vite at jeg var på vri til Tyrkia….fikk angsten min til å forsvinne. Det var for meg et fristed å reise til Tyrkia. Jeg til og med sov normalt der. Angstanfallene skapp også. Dermed gjorde jeg som foreslått. Jeg var i Tyrkia ca 1,5 måned av gangen, så var jeg i Norge ca 1,5-2 måneder….sånn holdt jeg på, og trivdes med det.

Psykologen fortalte meg også, at alt som jeg nå sliter med etter mamma’s død kommer også fra min vonde barndom med mobbing. Alt kom nå tilbake, ting jeg hadde fortrengt som jeg aldri hadde fått hjelp til å bearbeide som barn…..var nå »kastet» på meg.  Og derfor ble det alt for mye inni meg nå, og dermed ble jeg veldig psykisk syk.

——————————————-

I Tyrkia har jeg alltid følt meg bra, sovet godt og hatt et ok liv. Men dessverre så skjedde den grusomme hendelsen meg i oktober i fjor her nede. Og den hendelsen fikk satt i gang alt av hva jeg før slet med, og også ga meg en grusom traumatisk opplevelse i tillegg. Derfor sliter jeg nå med å overleve hver eneste dag…. Jeg føler jeg har så mye inni meg, og så mye jeg prøver å bekjempe….at jeg nesten ikke har mer krefter, det er rett og slett altfor mye for meg.

——————————————

Håper dere fikk svar på hva overskriften sier, og at dere kanskje skjønner litt mer av hvorfor jeg har disse psykiske lidelsene som jeg har. Beklager for et langt innlegg, men jeg følte for å både få det ut av meg selv og også få fortalt dere det.

—————————————-

Send gjerne Mail : [email protected]

Hei !

Av hensyn til at saken fortsatt ikke er ferdig, kan jeg dessverre ikke fortelle hele historien i detalj foreløpig….men den kommer etterhvert.

Er både godt og vondt å skrive dette nå… Godt fordi det er terapi for meg å skrive, da jeg føler det er godt å få åpnet seg. Vondt fordi jeg på en måte gjenopplever hva som skjedde meg den grusomme natten 29.oktober i fjor (2020).

Samtidig kanskje historien blir oppfattet «rar», da jeg ikke får fortalt alt her og nå.

Dette bilder viser kun en brøkdel av mine skader, men av hensyn til pågående etterforskning er dette det eneste jeg kan vise per dags dato.

Men det jeg kan si, er at jeg ble overfalt av en mann i Tyrkia. Mannen sa han ville ha sex med meg, noe jeg avviste med engang. Jeg sa jeg var ikke interessert, og at jeg overhode ikke ville ha sex. Klart og tydelig forklarte jeg at det var uaktuelt… Da jeg snudde meg og gikk, kjente jeg brått en ubeskrivelig smerte i nakken. Og plutselig befant jeg meg nede, og sloss med denne mannen. Bokstavelig talt sloss for mitt liv… Videre er det ikke alt jeg husker helt tydelig. Men jeg skrek av full styrke, etter hjelp. Husker også at jeg rakk å tenke at nå dør jeg, nå mister min sønn sin mamma… Etterhvert gikk jeg tom for krefter, og pust og ikke minst så mistet jeg håp om å kunne overleve dette. Han prøvde å kvele meg, ved å holde over min munn. Husker jeg til slutt måtte gi opp å sloss, for kreftene var borte. Han truet meg også om at om jeg fortsatte å skrike og om han ikke fikk sex, ville han drepe meg. Men så kom det naboer til, som hadde hørt jeg skrek etter hjelp. Og jeg takker virkelig Gud for at de kom, da jeg tror det kun var snakk om sekunder før jeg hadde vært død. Buksa mi var revet opp, knapper og glidelås var borte.
De fikk stoppet han fra å løpe vekk, og de ringte politiet.

Politiet kom, det var jeg glad for. Men samtidig var jeg i fullstendig sjokk, og jeg klarte ikke å fokusere på at de var kommet og skulle hjelpe MEG. Jeg var fortsatt redd alle rundt meg, jeg hadde en forferdelig følelse inni meg.

Videre kort fortalt, ble jeg med på politistasjonen. Der ble det avhør, og videre bar det til sykehuset hvor det ble tatt tester av meg og jeg fikk oksygen. Etter noen timer var det igjen en tur på politistasjonen, for så å bli kjørt hjem…

Følelsen jeg da hadde, da jeg kom hjem til «ingenting»….den kan kun beskrives med ett ord GRUSOM ! Jeg befant meg alene i et annet land, langt hjemmefra og helt alene. Jeg var livredd, full av angst og masse panikkanfall…

—————————————-

Fortsettelse følger om tiden etterpå. Hva har skjedd? Er han i fengsel ? Hvordan går det med meg ? Får jeg hjelp ? Disse svarene og flere svar får dere i neste innlegg, så følg med senere i dag…

—————————————-

Ønsker du å komme i kontakt med meg, send meg Mail på : [email protected]

Jeg er en veldig åpen person av meg, jeg liker å si ting som det er. Jeg liker ikke løgn, jeg liker åpenhet. Jeg liker ikke å fremstille mitt liv som bra, om det ikke er det.

Samtidig så respekterer jeg de som ikke er like åpne, for det er ikke alle som er komfortabel med å åpne seg. Og alt trenger man heller ikke å fortelle, det er opp til hver enkelt person hvor mye de vil fortelle om seg selv og sitt liv. Men det jeg absolutt ikke syns noe om, det er når mennesker føler de må sette på seg en maske og fortelle usannheter. Hvorfor gjør de det ?

Om man får et spørsmål om for eksempel hvordan man har det, går det jo an å si at «det svarer jeg ikke på»…..enkelt og greit, og da har man heller ikke løyet. Men mange foretrekker heller å fortelle at «joda de har det utrolig bra, alt er bare fryd å gammen»…. Og det blir i mine øyne, å lyge.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har valgt å være helt åpen om at jeg sliter psykisk, og har ingen vanskeligheter med det. For meg er det faktisk terapi, å være åpen med for eksempel å skrive blogg om mitt liv. Jeg føler en slags tilfredsstillelse og ro ved å åpne meg, og å få det skrevet ned. Men dessverre er det ikke slik for alle, for mange er redd for hvilke reaksjoner de vil få ved å være ærlige om det.

Det er en veldig tabu å skrive om psykisk helse, mange føler både skam ig flauhet. Og det syns jeg er så utrolig trist, for det kunne ha hjulpet dem ved at de var åpne. For det tar veldig på å holde vonde ting inni seg, det kan faktisk gjøre så vi blir ennå mere syke.

Det blir snakket så altfor lite om psykisk helse, både i media og på skoler. Jeg syns det skulle vært mye mer snakk om psykisk helse i skolen, spesielt da barn begynner på ungdomsskolen trengs det veldig. Jo tidligere man starter, jo bedre er det vil jeg si. For man kan faktisk lære å «uskadeliggjøre« den tabu som er om psykisk helse, for jo mer vanlig det er å snakke om, jo mer begynner man å kunne åpne seg. Det må læres at å snakke om det, kun gjør en godt. Og også læres at det overhode ikke er en skam å bli psykisk syk, for det er ikke noe man selv velger å bli.

Jeg har fått endel kommentarer på meldinger, hvor det er både positiv og negativ tilbakemeldinger. Noen sier de skulle ønske de var så åpen som meg, og at de turte å fortelle at de sliter. Turte å oppsøke hjelp. Og noen sier at de ikke forstår at jeg vil utlevere meg på denne måten. Fordi alt jeg skriver på nett, blir aldri borte og alle kan se det.

Men alt jeg forteller, står jeg for. Og er det noe jeg absolutt IKKE er, så er det at jeg finnes overhode ikke flau over dette. For dette er ikke noe jeg selv har påført meg, dette er ikke min skyld i det hele tatt. Jeg er fullstendig klar over at det jeg skriver, kan nå alle som kjenner meg og vet hvem jeg er. Og det syns jeg kun er fint, og syns det er bra at det når ut til alle.

Jeg skriver først og fremst for meg selv, pga det er terapi for meg og skrive om det. Men jeg skriver også fordi jeg har et håp om å nå ut til de som virkelig trenger å se at det å være psykisk syk er ingenting å skjemmes over. Om jeg klarer å hjelpe kun EN person med å forstå det, så er jeg mer enn nok glad inni meg.

Om noen av dere som leser min blogg, kjenner noen som sliter…..del gjerne min blogg med de, så de får se at det er ikke noe man må holde inni seg. 

Alle er vi like mye verdt, friske syke….

———————————————

Send meg gjerne en mail: [email protected]

Har vel en følelse av at jeg «ypper til bråk», med dette innlegget…. Men det får så være, jeg er allerede godt forberedt haha !!

I disse dager har jeg lagt merke til at om man tar opp temaet «vaksine», så betyr det at man må regne med store diskusjoner. Fordi absolutt alle har en mening om disse Covid-vaksinene, skal vel sies at stort sett alltid så blir det negative diskusjoner rundt de.

Jeg vil begynne med å si at jeg er absolutt ingen vaksine-motstander i det hele tatt, som man ofte får slengt etter seg om man ikke vil ha disse vaksinene. Jeg har selv tatt alle vaksiner som har vært obligatorisk fra jeg var født, det samme har min sønn gjort. Vi har også i tillegg tatt diverse reise-vaksiner som man må ha for å ankomme visse land, disse har vi tatt med glede.

Men når det kommer til disse Covid-vaksinene, er jeg mer usikker. Eller for å være ærlig, jeg er meget sikker. Sikker på at jeg ikke kommer til å ta de.

Grunnen til det er egentlig veldig enkel, jeg vet altfor lite om dem til at jeg tør å ta de. De har blitt brukt altfor kort tid til å kunne vite alle bivirkninger, og ikke minst så vet vi ikke hva eventuelle langtidsvirkninger er.

Men ja, jeg er fult klar over at å få Covid-sykdom, kan også være farlig. Dette viruset er absolutt ikke til å spøke med, og i hvertfall ikke til å ta lett på. Jeg er heller ingen konspirasjonsteoretiker heller, for jeg vet meget godt at dette viruset finnes. Og det er et ekstremt farlig virus.

Men jeg tenker så mye….

Om man er full-vaksinert, kan man også bli smittet. Man kan også bli alvorlig syk, og folk har også dødd av det fordi om de var fullvaksinerte.

Så har vi «de» fra «høyere hold», som leger etc som EN dag sier en ting….og neste dag sier de stikk motsatt. Som feks så ble det sagt at å blande vaksiner, altså ta to fra forskjellige leverandører absolutt ikke var bra og måtte ikke gjøres. Noen uker etterpå ble det sagt det stikk motsatte, å ta to fra forskjellige leverandører viser seg å ha kjempebra effekt.

Så det sies så mye forskjellig fra uke til uke, ja til og med fra dag til dag. At man begynner å tvile, og også at man blir redd, kan da ikke være rart at man blir. For når de fra «høyere hold» ikke er sikre, hvordan kan da vi, «den vanlige mann i gata», ikke bli redd og usikker?

Jeg snakker kun for meg selv nå, og jeg vil nå komme med en historie….

En venninne av meg tok vaksinen en dag, og senere samme dag møttes vi. På meg skulle det faktisk tro at det var JEG som hadde tatt vaksinen den dagen, og ikke henne. JEG satt og uroet meg, jeg kaldsvettet og var hele tiden på vakt. Jeg var livredd for at hun skulle reagere på vaksinen hun hadde tatt. Pulsen min steg så jeg ble til og med svimmel. Hun er en dame som ikke er redd for noe til vanlig, og hun hadde absolutt ingen betenkeligheter med å ta vaksinen.

Etter ca 1 time, sa hun plutselig at hun følte seg kvalm og rar i magen. Nå steg pulsen min ennå mer, dette måtte jo være pga vaksinen hun følte seg slik tenkte jeg. Hun fikk kraftig hodepine og måtte kaste opp. Hennes puls var veldig rask, og hun kaldsvettet veldig. Jeg sa vi kunne gå hjem, men hun ville vente litt å se om det ga seg. Og det gjorde det, ikke helt men ble bedre.

Tiden var inne for at vi skulle gå hjem hvert til vårt. Hun var fortsatt rar i hele seg sa hun, men hun gikk hjem.

Den natten hadde jeg fryktelige angstanfall, jeg var så redd på hennes vegne. Jeg ble nesten sengeliggende med angst pga opplevelsen med min venninne.

Så dere lesere, tenk litt på dette…. Det var HUN som hadde tatt vaksinen, ikke MEG. Men ennå ble jeg bokstavelig talt syk av opplevelsen. Det er da jeg lurer, hvordan vil jeg bli den dagen JEG tar denne vaksinen tror dere ?

Jo det skal jeg fortelle dere… Uten tvil, så kommer jeg til å få nervesammenbrudd. Jeg kommer konstant til å «lete» etter symptomer på meg selv, jeg kommer til å ha konstant angstanfall. Kort fortalt, jeg kommer ikke til å fungere i det hele tatt mer. Dette er ikke hypokonderi, dette er endel av min angstdiagnose. Jeg vil ikke få ro inni meg, jeg vil hele tiden ha tankene på vaksinen og tenke på at noe kommer til å skje hele tiden. Og da første stikk er satt, er det jo for sent. Man får ikke tatt det ut av kroppen igjen, man må leve med det enten man vil eller ikke.

Så dessverre, for meg er det utelukket å ta den. Jeg kommer aldri til å sette det første stikket……

——————————————

Jeg respekterer folk som tar vaksinen, jeg prøver aldri å få folk til å ikke ta den. Så vær snill og respekter meg for at jeg ikke kommer til å ta den. Eller rettere sagt respekter ALLE som velger å gjøre noe annet enn deg selv.

Kom gjerne med meninger i kommentar-feltet, men gjør det saklig….

—————————————-
Ønsker du å komme i kontakt med meg, send gjerne mail : [email protected]