Story of my life

Anbefaler dere å lese DEL 1, DEL 2 og DEL 3 først så dere får hele historien, så det blir sammenhengende…

DEL 4

Min advokat bestilte time til psykolog for meg, på et sykehus her i Marmaris. Det var egentlig noe jeg skulle ha hatt fra samme dag som hendelsen fant sted, ikke bra å gå ubehandlet etter en slik opplevelse ! Jeg liker ikke leger eller sykehus i det hele tatt, har både sykdomsangst og dødsangst, så ikke det beste stedet for meg å gå. Men absolutt en nødvendighet, og ikke minst så ville jeg det sterkt selv også.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dagen kom, og jeg var utrolig spent. Jeg møtte opp på sykehuset i god tid. Fikk betalt for min time, det kostet meg 240 lira for en konsultasjon. Ble henvist inn på et rom, der satt en psykolog og en psykiatriker, og en oversetter. Psykiatrikeren er en eldre utrolig god koselig mann, som jeg kjente igjen fra mars i fjor. Hadde en time med han da også… Psykologen var dekket sv maske, så det eneste jeg så var at det var en jente.

Vi snakket endel, jeg forklarte hva jeg hadde opplevd. Utrolig koselige og forståelsesfulle mennesker, som tydelig hørte på meg. Fikk god følelse. Men iløpet av denne konsultasjonen gråt jeg masse og fikk angstanfall igjen. Psykiatrikeren anbefalte meg på det sterkeste å starte i terapi, og å starte på medisiner morgen og kveld. Men der fikk jeg problem igjen, for meg og medisiner er ikke bra. Det fordi jeg har panikk for ukjente medisiner, redd jeg får noe bivirkninger eller at de ikke skal passe sammen med mine blodtrykksmedisiner. Men jeg godtok hans forslag, hva annet kunne jeg gjøre da ? Jeg var desperat etter hjelp, og ville prøve alt for å føle meg bedre.

Vi ble så enige om at jeg skulle bli med psykolog-jenta ned på hennes kontor, å få se hvor terapien skulle foregå. Da vi gikk, ble det kun meg og henne, oversetteren ble ikke med videre. Det fordi jeg både snakker og forstår tyrkisk, og også fordi psykologen kunne litt engelsk. Jeg behøvde ingen tolk.

Dere vil ikke ane hva som videre skjedde…. Tror Gud var med meg den dagen, siden jeg i utgangspunktet var så usikker og redd. Da vi hadde gått fra de andre, spurte hun meg om jeg ikke kjente henne igjen. «Nei», sa jeg. Fordi hun hadde på seg maske, kunne jeg ikke se ansiktet hennes. Dermed tok hun ned masken sin litt. Herregud det var en tyrkisk jente jeg har kjent i ca 13 år, mamma og sønnen min kjenner henne også. Men jeg har ikke sett henne på ca 2 år nå tror jeg. Hun er datter til en familie som driver et leilighetskompleks hver sesong for turister. Og jeg husker jo hun drev og leste til å bli psykolog siste gang jeg så henne. Var utrolig godt og ikke minst beroligende at jeg kjente henne, jeg ble så beroliget av det. Men dette er ikke det eneste som var rart, at jeg skulle kjenne henne. Det andre var at hun akkurat for kun 3 dager siden, startet som psykolog på dette sykehuset. Utrolig merkelig alt sammen syns jeg. Både at jeg skulle kjenne henne, og at hun akkurat hadde startet i jobb der. Og at jeg oppå alt skulle være så heldig å få henne også, for det jobber flere psykologer på den avdelingen. Startet faktisk å «glede» meg til første sesjon med henne. Vi avtalte å møtes igjen allerede neste dag, for å få startet behandlingen.

Dagen kom og jeg møtte igjen opp spent, men ved godt mot. Betalte for første time, og det skulle vise seg å koste meg 275 lira per gang. Gjør meg ekstra forbannet at det er JEG som må betale dette, for det er ikke MIN skyld at jeg trenger behandling. Ikke MIN skyld noe av dette !! Og dette blir stor utgift for meg, ekstra penger jeg kunne ha spart isteden. Blir lei meg også av det…

Velger å korte ned på veldig utfyllende om hva vi gjorde/gjør. Ellers er jeg redd det blir kjedelig for dere å lese…

Vi snakker selvfølgelig om hendelsen, om hva som trigger meg etter hendelsen, hvordan mareritt jeg har om jeg er så heldig at jeg får sove litt, hva jeg tenker om meg selv, hva jeg tenker om andre mennesker etter dette, hva jeg tenker om fremtiden, har jeg suicidale tanker, vi snakker om hva jeg kan gjøre som selv-terapi, og jeg får små oppgaver hun vil jeg skal utføre fra gang til gang…

Oppgavene jeg har fått hittil har vært :

1. Hver dag gå en tur på butikken, om så er kun å gå inn og gå ut igjen = Dette har jeg ikke klart hver dag, men enkelte dager.
2. Starte blogge igjen for hun sier som jeg alltid har sagt, at det å skrive reven utrolig god terapi i seg selv. Få skrevet ned og satt ord på følelsene min, kan hjelpe meg å sette ting i perspektiv = Jeg har klart oppgaven, jeg har startet igjen og føler meg bra med det.
3. Hver dag gå en tur og ta bilder som jeg elsker å gjøre, turen trenger ikke være lang. Det viktigste er at jeg går ett stykke unna hjemmet mitt = Ikke klart, men siden 17.januar har jeg klart 4 turer.
4. Hver kveld legge meg senest midnatt, sette på avslappende musikk og sove hele natten = Ikke klart, går mange ganger opptil 50 timer før jeg da får sovet kanskje 2 timer. Søvn er stort problem for meg. Pluss så er jeg redd for å sovne for så å våkne av mareritt igjen, og redd for å lukke øynene da jeg føler jeg må se døren min. Redd noen kommer å tar meg.

Så etter alle gangene jeg har vært hos henne, har hun kommet frem til at jeg har hatt en forferdelig traumatisk opplevelse. Hun mener jeg har pådratt meg PTSD, post traumatisk lidelse. Og vi skal jobbe sammen videre, for å få meg bedre. I og med jeg har noen angst diagnoser etc fra før, mener hun at dette kan ta tid men ingen umulighet å bli så godt som bra… Så jeg er positiv til videre behandling, skulle bare ønske det var billigere. Men koster jo masse i Norge også, gått til psykolog i 3 år der også for ca 3 år siden. Men jeg må prøve å være positiv i hvertfall !

Da føler jeg det er nok skrevet om min psykolog-del, beklager at det ble langt.

Endel har skrevet og spurt meg om personen som overfalt meg, er i fengsel. Og JA, det har han vært siden natten dette skjedde 29.oktober 2020. Neste rettssak er i april….

Husk at disse delene jeg har skrevet er skrevet nå i ettertid, men fra mine notater som jeg gjorde etter hendelsen. Derfor har jo også rettsaken i april vært, og også flere. Jeg kommer med et eget innlegg fra tiden etterpå og frem til idag, der dere får vite hva dommen ble etc….

Ønsker du å kontakte meg, send meg gjerne en mail : [email protected]

Hei alle fine !

Først må jeg beklage for dårlig oppdatering, men noen ganger blir det bare til at jeg “lukker” meg selv helt. Om jeg har veldig dårlige dager, så orker jeg ikke ha kontakt med omverdenen. Uansett om det er en form for terapi for meg å skrive, så er det dager hvor psyken min er veldig dårlig. Så dårlig at jeg prøver bare å ignorere alt…. Sånne dager har jeg hatt i det siste.

Det har spesielt vært èn spesiell “ting” jeg har gått og tenkt mye på, egentlig et stort problem i livet mitt som jeg ikke har delt med andre enn min bestevenninne Jannicke. Og ikke kommer jeg til å dele det med andre heller, da dette er en meget privat sak. Men endelig, etter 2 år så ble dette problemet løst i går….så nå føler jeg en god lettelse i hele meg. En stor bør har gått vekk fra mine skuldre, så nå kan jeg senke skuldrene og slutte å tenke på dette mer endelig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg sliter jo veldig med psyken, det er ingen hemmelighet. Jeg er absolutt ikke flau over å fortelle det, da dette ikke er noe jeg er skyld i selv. Jeg har ikke bedt om å bli psykisk syk. Men hver  dag så kjemper jeg en kamp, en kamp mot å overvinne angsten, frykten og mine dårlige dager. Det er ikke lett, og jeg har ikke klart å overvinne det siden det startet for snart 8 år siden. Men jeg har et ørlite håp, om at èn dag skal jeg bli “normal” igjen.

Jeg har også slitt veldig med søvn i disse årene, jeg sover veldig lite om nettene….om jeg i det hele tatt sover. Enkelte ganger kan jeg være våken i opptil 70 timer. Og da skulle man jo tro at når jeg da først sovnet, så burde jeg sovet i mange timer. Men nei ikke jeg, jeg sover da fremdeles maks 2-3 timer. Så det sier seg selv at mitt søvnmønster ikke er bra, det er faktisk direkte helseskadelig. For med lite søvn, så blir heller ikke psyken god. Jeg bruker mange netter sovemedisin, men dessverre det er ikke mange slag som virker på meg av det heller. Så det er heller ingen god hjelp for at jeg skal få sove normalt.

Men nå har jeg begynt å pusse opp leiligheten min, startet i går faktisk. Etter mamma døde så har jeg hatt en form for “samlemani”, eller jeg vet ikke hva jeg skal kalle det egentlig. Men jeg har på en måte ikke villet gi slipp på mammas ting, så i min lille leilighet, pluss mitt lagerrom, har vært fullt med ting jeg egentlig ikke har trengt. Men det har vært for sårt for meg å kaste ting, så derfor har det hopet seg opp her hjemme. Jeg har ikke følt i disse årene at det har vært ordentlig ryddig her hjemme i det hele tatt. Det har også vært slitsomt å tenke på, for jeg liker egentlig ikke rot. Men igår startet jeg faktisk endelig !!

Jeg holdt på i hele 15 (!!!!) timer igår, sorterte ting, og kastet en hel del. Det er fremdeles masse igjen å kaste og å sortere, men jeg har i hvertfall begynt nå. Så jeg har planer om å total-oppusse leiligheten min, men først må alt av unødvendige ting bort. Jeg orker ikke ha det overfylt mer. Leiligheten min er ikke stor, så derfor vil det se mye mer ryddig ut, om jeg har mindre ting.

En annen viktig ting jeg har funnet ut nå, er hvordan få bedre søvnkvalitet. Så med å starte denne oppussingen, kan kanskje min hverdag bli litt lettere i fremtiden. For jeg tror (og ikke minst håper) nå at jeg skal klare å forandre livsstilen min. I hvertfall litt….

I går så var jeg i bevegelse og brukte kroppen min i hele går, så da kvelden kom var jeg så sliten i kroppen at jeg hadde direkte vondt i alle ledd. Men det er jo ikke rart, fordi jeg er ikke vandt til å bruke kroppen min mye om dagen. Det blir ikke til at jeg gjør så mye, blir dessverre mest stillesittende og surfing på sosiale medier. Og da sier det seg selv, kroppen min blir ikke positiv sliten. Jeg blir kun sliten i hodet, ikke i kroppen generelt. Ei heller er det bra å være så stillesittende, helsa blir dårligere. Men det jeg skal frem til er, at da kvelden kom og det var normalt leggetid for vanlige folk……ja da var jeg også veldig trøtt. Tenkte å ta sovemedisin, men fant ut at nei jeg vil droppe det i dag. Jeg vil sjekke om jeg er tilstrekkelig sliten til å kunne klare å sove godt hele natten. Jeg la meg ca 23…. Og vet dere var ??!! Jeg våknet ikke EN gang i natt, sov som en prinsesse til klokka ble 7 i morges. Det føltes så godt å våkne fra en hel natts søvn, noe jeg ikke har gjort på snart 8 år.

Jo, jeg er sliten,,,,,men nå er jeg positivt sliten. Pluss at jeg har en så veldig god følelse inni meg. Det er fordi jeg vet at jeg gjorde noe fornuftig igår, jeg satt ikke kun på sosiale medier å leste “fake” statuser hos folk. Jeg “jobbet” og brukte kroppen min ! Så det å våkne uthvilt idag, har gitt meg en tankevekker. En tankevekker om at jeg vil slutte å være stillesittende, også etter at leiligheten min er ferdig oppusset. Jeg vil alltid prøve å finne på noe å gjøre, holde meg opptatt med noe om dagene. For da tenker jeg at jeg vil heretter få en normal døgnrytme, og med det så krysser jeg fingrene for at min psyke også skal bli bedre. For alt dette henger egentlig sammen…..

Jeg kommer til å ta dere med på mye av min oppussing, og dele bilder av hvordan det blir her etterhvert. Håper det er av interesse.

Nå har jeg vært hjemme fra Tyrkia i 2 uker alt, og jeg syns det er så godt å være hjemme nå. Jeg er så lei av hele Tyrkia, og skulle ønske jeg ikke skulle dit før neste år. Men dessverre så må jeg snart reise ned igjen, det pga de neste rettsakene jeg må bli ferdig med…. Dette kan dere lese om i DEL 1 og DEL 2 og DEL 3 . Men jeg blir ikke lenge denne gangen, jeg kommer til å si fra at min advokat må møte i retten alene uten meg. Det fordi min psykiske helse ikke er bra, og for øyeblikket trenger jeg å være i Norge med mine nærmeste rundt meg.

Ha en flott dag dere, og ta vare på hverandre !

Hei alle fine !

På tide med litt «glad»-innlegg også, ikke kun fokusere på det negative.

Men litt negativt blir det dessverre, da jeg skal oppdatere dere på min helse….

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dagene etter jeg kom hjem fra Tyrkia, har faktisk gått ganske fort. Nå er karantene-dagene over også gudskjelov !!

Kjenner meg veldig avslappet egentlig, var utrolig godt å komme vekk fra Tyrkia nå. Veldig i siste liten egentlig, da absolutt alt der nede føltes håpløst og jeg følte meg veldig alene. Og også det å ha denne «saken» i Tyrkia hengende over meg, gjør alt så vanskelig. Vanskelig i den forstand at fokuset på å være glad og å leve et godt liv, faktisk blir borte av all grubling og tenkning. Gleder meg veldig til hele saken er over og at jeg kan legge den bak meg for godt. Krysser alt jeg har for at det blir den siste rettsak om ikke altfor lenge……!!

Men, over på noe mer hyggelig…

Min bestevenninne Jannicke, som jeg har hatt som min nærmeste i snart 20 år, gjør meg alltid så glad. Hennes alltid gode humør smitter over på meg, så derfor er det alltid så moro å være med henne. Hun får meg til å glemme alt det vonde, og fokuset blir bare å kun smile og le. Det gjør meg så utrolig godt, så jeg kjenner det i flere dager etterpå….og smilet sitter løst etter en dag med henne.

Overalt så står det elektriske sparkesykler, men jeg har aldri testet de. Har hatt lyst, men jeg er jo redd alt det «ukjente».

I går fant vi ut at vi skulle dra og kjøpe kaffe, Jannicke skulle sykle. Men jeg har ikke sykkel, så da tenkte jeg at jeg faktisk skulle teste en sparkesykkel. Hahaha følte meg så teit, for jeg skjønte ingenting av hvordan den skulle brukes. Men vi stoppet folk og spurte også, men ingen av de kunne hjelpe oss da de heller ikke visste.Haha det ble då mye latter der vi strevde. Men til slutt så fant jeg ut hvordan man brukte den. Lastet først ned en app, med navnet «Bird». Deretter scannet vi en QR-kode, og vips så var den klar til bruk.

3,5 km var strekningen fra meg til Deli de Luca, jeg var så sliten i både beina og tommelen. Tommelen pga det var den som holdt «gassen» hele tiden. Beina ble slitne fordi jeg tror jeg anspente meg så mye fordi jeg var redd for å falle av. Men det gikk helt greit etterhvert, og det ble faktisk både lett og moro hehe…

På lørdag fant jeg og sønn min på at vi skulle grille, det har jeg ikke gjort i Norge på over 1 år. Jeg elsker grill-mat, det er det beste jeg vet. I Tyrkia griller jeg mye, men kun på vinteren fordi det er altfor varmt på kveldene på sommeren. Med opptil 35 grader på kvelden, sier det seg selv at å stå å grille blir altfor varmt.

Nakkekoteletter, Grill-potetsalat, Paprika kryddersmør og Mikset salat

Men jeg og sønn min grillet på lørdag som sagt, og jeg spiste så jeg fikk vondt i magen hahaha. Men det var vel verdt det !!

Ellers så har vi hatt 2 nydelige små hunder her i helgen. Egentlig er jeg redd alle hunder, uten unntak. Men disse to, ja de ble jeg virkelig glad i. Gikk til og med tur med de alene, noe jeg selv ikke hadde trodd kom til å skje noen gang haha. Disse hundene pleier min sønn å passe innimellom, de overnatter noen ganger kun en helg og andre ganger en uke….

Her er den ene hunden, så fin <3

2 som venter på mat….

I morgen skal jeg se å få sparket meg selv i baken, å gå ut på gåtur. Trenger å bevege meg, ikke bra med all denne stillesittingen i det hele tatt. Helsa blir ikke akkurat bedre av det….!!

1. Ha en god natt alle…

————————————————-

Ønsker du å komme i kontakt med meg, send meg gjerne en mail : [email protected]

Anbefaler dere å først lese DEL 1 og DEL 2

—————————————————————————————————————-

13.desember 2020 var dagen da jeg dro hjem til Norge for julefeiring. Endelig var den her… I all forfjamselsen så hadde det blitt bestilt en litt rar »rute» hjem. Vi hadde ikke fått med oss at flyet fra Dalaman til Istanbul skulle lande på Sabiha Göçhen, vi trodde det var på den andre fordi videre flight var fra den andre. Husker panikken tok meg, for det var jo også lockdown på kvelden da jeg skulle ankomme Istanbul. Hva gjør jeg tenkte jeg, men jeg hadde jo ca 11 timer til rådighet mellom begge flyene. Så er god nok tid til å reise mellom flyplassene. Men da visste min kjære advokat råd, han sa han kunne hente meg på Sabiha Göçhen og så kjøre meg til den andre. Gud så lettet jeg var, og så enestående gjort av advokaten. All ros til han…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som sagt så gjort, han kjørte meg over. Og ikke bare det, han fulgte meg helt inn til passkontroll og så meg vel avgårde. Det satte jeg utrolig pris på, for jeg er som skrevet ikke meg selv om dagen. Normalt sett finnes jeg ikke redd for å reise alene og ordne opp i diverse, men nå om dagen er det veldig godt med hjelp til det meste dessverre… Jeg ventet i så mange timer, det var utrolig kjedelig. Virkelig skal det sjekkes nøye ved neste bestilling, at alt er rett og ikke lang ventetid. Var helt utslitt da jeg endelig satte bena på norsk jord. Men slitenheten var borte så fort jeg så min kjære sønn, han er verdt all tid av venting !!

Vi hadde noen utrolig fine førjulsdager,  mange koselige minner å se tilbake på gudskjelov. Bare så utrolig synd at dagene går så fort i godt selskap, og ikke minst når man koser seg i trygge rolige omgivelser… Så….dagen kom da jeg måtte atter en gang sette kursen mot Tyrkia. Jada ikke misforstå, jeg er glad i Tyrkia. Men liker ikke følelsen av at JEG ikke kan bestemme når JEG vil dra og ikke dra, det er ingen god følelse skal jeg si dere !!
Da jeg kom tilbake til leiligheten min, hadde min kjære utleie-familie kjøpt inn masse snacks og mat og drikke til meg. Dette stod i leiligheten min da jeg kom. Setter så utrolig stor pris på de jeg leier av, tror de må være de beste her i Tyrkia haha. De passer på meg som om jeg er endel av familien, kommer med ferdig laget mat til meg og masse annet. Og hver eneste dag må de se at jeg har det bra, spesielt etter hva som hendte meg er de veldig beskyttende. Har kjent de i mange år, har ikke ett vondt ord å si om de….

Dagen hvor rettssaken var, kom… Jeg var så redd, sov ingenting den natten heller. Min advokat er stasjonert i Istanbul, så han hadde kommet dagen før. Vi møttes utenfor tinghuset her, snakket litt sammen før vi gikk inn. Jeg var så engstelig for om jeg kom til å se mannen som forårsaket denne jævelskapen, eller ikke. Det viste seg at jeg slapp å se han, det var kun en dommer min advokat og en oversetter som var tilstede.
Jeg forklarte meg så godt jeg kunne, det var igjen hardt fordi jeg i samme øyeblikk gjenopplever alt som skjedde. Og dette er en forferdelig påkjenning, ubeskrivelig faktisk. Men å vite at min advokat var der, gjorde meg både trygg og sikker på meg selv at jeg ville klare dette. Og det gjorde jeg…Mer sier jeg ikke om rettssaken, da saken som sagt ikke er ferdig. Håper på forståelse for det….

Advokaten og jeg dro hvert til vårt. Hadde ikke en bra dag resten av den dagen. Men….nå har jeg jo svært få gode dager d, så hadde ikke regnet med noe annet heller.

Dagene fortsatte i samme rytme, jeg i sengen og søvnløs som vanlig. Ikke mye jeg orket å gjøre. Panikk-anfall i massevis, og ikke minst så gråt jeg masse. Hver eneste dag så gråter jeg, noen ganger litt og andre ganger masse. Dagene er vanskelige…

Min advokat ringte og fikk time for meg hos en psykiatriker på et sykehus her,  første timen var 17.januar tror jeg.

I neste del vil jeg fortelle om hva jeg gjør hos psykologen… Har jeg fått diagnose ? Hvordan jobber de her i forhold til Norge ? Betaler jeg for det ? Dette og mere får dere vite i neste del, som kommer ut iløpet av morgendagen. Jeg vil ikke skrive for mye i hvert innlegg, for det kan lett bli for kjedelig å lese om det er mange minutter.

————————————-

Ønsker du kontakt med meg, send meg gjerne Mail : [email protected]

Hei !

Da tenkte jeg at jeg skulle fortelle litt om dagene og tiden etter overfallet….

Som skrevet i »DEL 1», så var det en veldig utrivelig opplevelse å komme tilbake til min leilighet her etter å ha vært på sykehuset og hos politiet. Følelsen var langtfra god, den var veldig frustrerende…..det rette å si er at det var veldig panikk-lignende følelse å skulle vite at jeg måtte være alene. Men hvilket annet valg hadde jeg ? Ingen….

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dagene etterpå hadde jeg så blandede følelser inni meg. Jeg gråt hele tiden, og jeg ønsket å få hjelp for jeg trengte sårt å snakke om dette. Eneste jeg kunne snakke med, var min beste venninne i Norge….verdens fineste Jannicke som alltid er der for meg. Men allikevel følte jeg sterkt behov for å snakke med noen her i Tyrkia, ansikt til ansikt liksom. Jeg ringte den norske ambassaden i Ankara, fortalte situasjonen min. Sa også rett ut at jeg var desperat etter hjelp, men dessverre kunne ikke de hjelpe meg med annet enn en liste over advokater her i Tyrkia. Syns ærlig talt det kunne vært hjelp å få, jeg er alene her…..i en ekstrem vanskelig situasjon, som er en veldig stor påkjennelse.

Jeg hadde sett inne på en norsk gruppe på Facebook som er norske folk som bor i Tyrkia, at de anbefalte en advokat. Jeg visste jo heller ikke om jeg trengte advokat, rett og slett så visste jeg ingenting der og da. Jeg trengte jo også profesjonell hjelp til å bearbeide dette… Alt var kaos i hode mitt.

Samtidig var jeg redd hele tiden hjemme. Sengen ble min «redning», jeg ønsket kun å sove og å gjemme meg bort. Men sove klarte jeg heller ikke, for jeg var redd for å lukke øynene. Redd for å ikke ha kontroll på om det kom inn noen, jeg måtte se døra til soverommet mitt konstant. De få gangene jeg sovnet, hadde jeg mareritt. Mareritt at jeg gjenopplevde det som hadde skjedd, og også at jeg på en måte så jeg døde….ble kvalt. Så å sove var ikke et alternativ dessverre.

Dessverre det eneste bilde jeg foreløpig kan dele fra overfallet.

Dagene gikk, og jeg følte mer og mer desperasjon. Mer og mer redd for å leve faktisk. Det ble vanskelig for meg å gå fra rom til rom i min leilighet også, for jeg følte at kanskje kommer det noen ut fra stua og overfallet meg….eller fra kjøkkenet. Ubeskrivelig følelse som egentlig er vanskelig å forklare helt.

Måtte jo også ha mat, så på butikken måtte jeg gå noen ganger. Men det også var ikke enkelt, da jeg får fullstendig panikk om noen går bak meg. Jeg må stoppe opp og vente til de er foran meg, og det er ikke alltid like enkelt….spesielt ikke i en butikk hvor det som oftest er endel folk overalt. Så det ble til at jeg rett og slett ikke spiste så mye. Hadde liten matlyst også…

Jeg fikk til slutt kontakt med en advokat, som snakker både norsk engelsk og tyrkisk. Om noen her i Tyrkia trenger hjelp av alle slag, kontakt han. Han var/er utrolig behjelpelig med absolutt alt. Veldig medmenneskelig, og bryr seg om mennesker på en utrolig fin måte. Han har også nylig bestått Bachelor i norske lover. Han heter Mohammed Ömer Aslan, og kan nås på telefon +90 542 318 75 49.

Dagene gikk, eneste ønske mitt var å kunne reise hjem til min sønn….i trygge omgivelser, og også ikke minst få helse-hjelp. Jeg var rett og slett et nervevrak, om jeg kan si det sånn. Men reise hjem kunne jeg visst ikke, pga det ville bli rettssak. Mer panikk fikk jeg, dagene mine husker jeg nesten ikke noe av….da de var fulle av panikk-anfall og redsel og frustrasjon. Og jeg lå konstant i sengen…

Dagene ble til uker, julen nærmet seg. Og for meg så er det viktig å ha julemåneden med min sønn i Norge, så det at desember nærmet seg var også en påkjennelse som tæret. Jeg var redd jeg ikke fikk komme hjem å feire med sønnen min…som er den viktigste og kjæreste personen i mitt liv.
I begynnelsen av desember, kom det bud på døra mi her. Rettssak ville bli 4.januar 2021…

Jeg bestilte meg raskt en billett hjem, og fikk tak i en billig billett 13.desember. For første gang siden den skjebnesvangre dagen 28.oktober 2020, følte jeg en glede… Glede for å kunne se min sønn, og glede for å kunne reise hjem til trygge omgivelser. Men pga at jeg måtte være tilstede i rettssaken, måtte jeg dessverre bestille billett tilbake til Tyrkia 28.desember. Noe annet valg hadde jeg ikke. Og pga Covid-19 og kansellerte fly, måtte jeg ha god tid så jeg ikke mistet rettssaken. MEN ENDELIG SKULLE JEG HJEM !!!!!

Hvordan gikk det i Norge ? Hvordan gikk rettssaken? Er han ennå i fengsel ? Har jeg nå fått profesjonell hjelp ? Dette og mer får dere svar på i neste innlegg, så følg med…

———————————

Ønsker dere å komme i kontakt med meg, send meg gjerne en Mail : [email protected]

Kanskje dumt å starte med å forandre kostholdet på en fredag hahahah !! Men men, en gang må man starte uansett, så da er det bare å “kjøre på”…..fredag eller ei….

Nå kan jeg ikke akkurat klage på helsen egentlig, for faktisk så er jeg “aldri” syk. I hvertfall ikke sånn syk at det er noe å snakke om. Influensa kan jeg ikke huske sist gang jeg hadde, eneste jeg vet er at det er fryktelig mange år siden.

Men nå er jeg ingen ungdom lenger, så det er faktisk uansett på tide å passe på helsen sin, ta noen forhåndsregler skader ikke. Dessverre så røyker jeg, men planen er å slutte med tiden. Men samtidig nå så har jeg endel jeg sliter med for øyeblikket, så det er ikke så lurt å slutte med absolutt alt sånn på en gang. Det kan bli for mye “negativt” på en gang….

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Foregående vinter, så hadde vi stort sett portforbud hele tiden i Tyrkia, som igjen betød at jeg måtte være mye inne. Med andre ord ble jeg veldig stillesittende, uten noen form for aktivitet. Eneste aktiviteten var å gå fra stuen til kjøkkenet og til soverommet hehe. Ikke mye aktivitet for å si det sånn.

Vinteren ble dermed ufattelig kjedelig, noe som igjen betød at jeg lagde mer mat enn nødvendig. Å være på kjøkkenet og lage forskjellige retter og kaker, gjorde at kjedsomheten ble litt mindre. Men dessverre ble det veldig negativt, for det endte jo da selvfølgelig at mesteparten av døgnet mitt inneholdt mat. Mye usunt, av både mat og kaker. Noe som igjen førte med seg masse ekstra kilo, og når man er så stillesittende attpåtil så blir dette en veldig negativ sirkel.

Fra før av sliter jeg med høyt blodtrykk, ikke (foreløpig) pga livsstil men pga stress. Så stillesittende og spiser masse usunn mat, ikke en bra kombinasjon overhodet. Faktisk skummel og farlig. Så nå er det på tide å snu om, jeg vil bli sunn og ikke minst holde meg frisk og i fin form. Derfor har jeg bestemt meg at i dag er dagen da mitt kosthold skal bli bedre.

Her er min lunsj idag, bestående av lavkarbo-mat. Jeg kutter ut mat med masse karbohydrater, da karbohydrater gjør at jeg legger på meg unødig. Så brød vil ikke bli endel av mitt kosthold fremover. Eller, jeg skal ikke aldri si aldri. Jeg vil ikke bli fanatisk, så innimellom vil jeg unne  meg noe som ikke har fult så lite karbohydrater i seg. Det viktigste er at jeg skal holde en sunn livsstil for det meste.

Ønsker dere alle en fin helg, ta vare på hverandre…..

Ønsker du å kontakte meg, send meg gjerne en mail : [email protected]

Dagene går faktisk ganske fort, ennå jeg fortsatt er i karantene. Kom hjem fra hotell-karantenen igår, og er nå hjemme for resterende dager av karantenen. Har bestilt PCR-test som jeg skal ta på fredag, og om den er negativ så kan jeg gå ut lørdag. Skal bli godt, da det er snart 9 måneder siden sist jeg var hjemme i Norge.

Eneste som hele tiden “gnager” meg i bakhode og gjør at jeg ikke helt slapper av, er at jeg vet at om ikke så lenge så må jeg igjen pakke kofferten og reise tilbake til Tyrkia. Fordi jeg må bli ferdig med rettsakene som pågår der, vedrørende hendelsen jeg har delt del nummer 1 med dere…. Men så fort den saken er over, kan jeg komme og gå som jeg vil. Være så lenge jeg vil i Norge, og det samme kan jeg i Tyrkia. Gleder meg til å legge alt bak meg, og forhåpentligvis kunne klare å lære meg å leve med hva som hendte, på en best mulig måte. Nå går jeg nesten med konstant hodepine også, som kommer av stresset jeg har inni meg….

I dag sov jeg lenge, var godt å ligge i min egen gode seng igjen. Hadde neste ikke lyst å stå opp, for sengen fristet mer haha ! Men opp måtte jeg, har vasket alle klærne mine jeg hadde med meg hjem. Og ellers bare kost meg med sønnen min. Og også skrevet endel blogg-innlegg, så det kommer en del til av hendelsen straks.

En ting jeg har savnet i Tyrkia, er maten her i Norge. Jeg lager jo masse mat i Tyrkia, norsk mat. Men uansett så smaker det helt anderledes, ingrediensene er de samme også men smaken uteblir. Kommer av at både smør, olje, kjøttdeig og alt annet er blandet sammen med helt noe annet enn hva jeg er vandt til fra Norge. Til og med melken er helt ulik, rett og slett vond på smak.

I dag laget vi fisk, og det smakte helt utrolig godt….

Beklager for et rotete innlegg, ser det nå at det liksom ikke er noe innhold i dette innlegget haha. Men men, kommer bedre innlegg etter hvert, og når karantenen er over skal jeg ta dere med på masse fint. Blir å være masse utendørs, da jeg elsker å være ute i naturen.

Ønsker du å kontakte meg, send meg gjerne en mail : [email protected]

Hei alle fine !!

Håper dagen deres har vært bra, min dag så langt har vært bedre enn i går heldigvis. Føler meg litt mer tilstede i dag enn i går, dagen i går var mildt sagt helt forferdelig 🙁

I dette innlegget vil jeg fortelle om hvordan jeg takler mine angstanfall, og symptomene jeg får i forkant av et anfall. Et angstanfall har jeg blitt fortalt at ikke er farlig i det hele tatt, men det er det veldig  vanskelig å forstå akkurat i det et anfall er på vei. Jeg klarer ikke tenke rasjonelt i det hele tatt, og min dødsangst slår til. Hver eneste gang har jeg på følelsen av at jeg skal dø, tror jeg får både hjerteinfarkt og hjerneslag….. Og jeg har opptil 5-6 slike per dag i perioder, så dere kan tenke dere hvor ille jeg er til tider.

MINE SYMPTOMER

Starter med en fryktelig uro innvendig, jeg klarer ikke konsentrere meg ei heller sitte i ro.

Svetter

Nummenhet i hender og føtter

Konsentrasjonsvansker

Pustevansker

Rastløs

Svimmel

Hjertebank

Redd for å dø

Trist og gråter

TIPS TIL HVORDAN PRØVE Å ROE NED

Har forskjellige ting jeg har begynt å gjøre, da disse anfallene kommer. Anfallet stopper ikke, men blir litt lettere å takle.

Om det for eksempel er kaldt ute, setter jeg opp vinduer og dører så kulden kommer inn. Det gjør at da tenker jeg heller på at det er kaldt og jeg fryser. Slik “glemmes” anfallet litt….

Noen dager trenger man å gråte, noen ganger kan det hjelpe…..

Om det er varmt ute, går jeg i dusjen og setter på iskaldt vann. Dusjer føtter, bein og armer. Dette gjør at da tenker jeg på at jeg fryser, og ikke på anfallet.

Klyper meg litt i armer og bein, som gjør at jeg kjenner en mild “smerte”…..som igjen fører til at jeg fokuserer på den “smerten” istedenfor anfallet. Nå må IKKE dette tipset blandes med selvskading da, for det er ikke en slik smerte jeg føler. Ei heller blir det merker noe sted, er kun for å “villede” anfallet.

—————————————-

Som dere ser så er det forskjellige metoder jeg utøver ( og for noen kan disse metodene se merkelige ut, og det skjønner jeg haha ), og disse burde dere også prøve. Det tar ikke bort selve anfallet, for det må bare gå over av seg selv. Men det blir mildere, pluss at jeg bruker tiden min på andre tanker istedenfor anfallet. Nå er det jo ikke sikkert at disse tipsene virker på dere, men det får dere prøve ut.

—————————————–

Har dere noe tips å komme med, skriv gjerne til meg på mail : [email protected]

Hei på dere alle fine følgere !

Mange har skrevet til meg og spurt meg om når alt startet, og hvordan mine psykiske lidelser startet. Så jeg vil prøve så godt jeg kan å forklare…. Det kommer til å bli litt «frem og tilbake», for at dere skal mer kunne forstå hvorfor jeg er som jeg er idag.

————————————-

Da jeg gikk på barneskolen, ble jeg mobbet omtrent hele tiden fra ca 2.klasse. Barna mobbet meg både på skolen og på hjemveien etter skoleslutt.

Skoleveien som barna måtte gå, var blandt annet forbi mine besteforeldre sitt hus. Kjøkkenvinduet til mine besteforeldre var kun ca 2 meter fra veien, kun adskilt med et gjerde i mellom. Det var dager hvor barna banket på ruten og ville ha deres oppmerksomhet. De hadde spørsmål de ønsket svar på :

• Hvorfor er Ann-christin så liten og kort ? ( Jeg var kun 1,15 cm da jeg begynte på skolen )
• Hvor er pappa’n til Ann-christin ? ( Jeg hadde ingen pappa, fordi min pappa ville ikke være endel av mitt liv. Så jeg hadde aldri sett han. Jeg løy og sa min far jobbet i et annet land, så han kunne ikke bo i Norge )
• Hvorfor har Ann-christin rødt hår og fregner ?

Dette gjentok seg omtrent daglig, uansett hvordan mine besteforeldre svarte så ga de seg ikke.

På skoleveien hjem, var jeg mye redd. Redd fordi det nesten alltid stod litt eldre barn å ventet på meg, de ville stoppe meg og erte neg. Noen dager tok de tingene mine som jeg hadde i sekken min, og kastet de utover.

 De sa mange ting som jeg ble lei meg over. Husker det værste jeg hørte var når de ropte «rødt hår og fregner henger på greiner». De kalte meg også «dvergen», fordi jeg var så kort, og daglig kalte de meg «stygga».

Min kjære mamma jobbet, hun var alene med meg og måtte jobbe for at vi skulle klare oss. Så hun fikk ikke hentet meg på skolen. Min bestefar jobbet også, men han fikk ordnet at innimellom kunne han hente meg på sykkelen sin. Vi dro da sammen hjem til min bestemor, husker jeg følte meg så trygg og glad da han hentet meg.

Dette fortsatte dessverre til jeg var ferdig med 6.klasse. Husker mamma sa at om ikke dette tok slutt, og om de fortsatte å mobbe meg på ungdomsskolen så skulle vi flytte til et annet sted. Da skulle jeg skifte skole, og få nye gode venner….

Da ungdomsskolen startet, viste det seg at all mobbing av meg forsvant. Hørte aldri noe mer negativitet rettet mot meg i det hele tatt. Det var en så god følelse, at jeg den dag idag husker den… Var som en befrielse, jeg var på en måte «akseptert» på ungdomsskolen.

Da har jeg fortalt dere i korte trekk om min oppvekst med mobbing, og nå hopper jeg helt frem til 2013…..over 40 år senere…..

———————————

Forteller ikke detaljert, da det er altfor mye å skrive. Men jeg forteller det viktigste, så håper jeg dere skjønner sammenhengen hva som har skjedd i livet mitt av traumatiske hendelser.

———————————

4.desember 2013, skulle vise seg å bli den værste dagen i mitt liv. Denne dagen skulle snu om på alt. Livet mitt gikk fra å være «paradis», til å bli «helvete» på absolutt alle måter.

Min kjære mamma, min klippe i livet, min helt mitt alt……hadde gått med vond rygg og stygg hoste i ca 2 mnd. Og dagen 4.desember 2013 fikk hun endelig tatt MR. Hva som viste seg på den, skulle vise seg å bli skjebnesvangert for oss begge. Hun fikk diagnosen lungekreft med spredning i absolutt hele kroppen…..

Kort fortalt, hun døde KUN FEM (5) dager etterpå.

Livet mitt ble aldri det samme igjen, jeg ble alvorlig syk…..psykisk syk.

 Fra jeg ble født, hadde jeg kun mamma. Jeg hadde aldri min pappa fordi han ville ikke ha meg. Derfor knyttet jeg og mamma et utrolig sterkt bånd, et bånd som holdt oss alltid tett sammen. Vi bodde alltid kun Max 100 meter fra hverandre, vi snakket i telefonen mange ganger per dag uavhengig av at vi bodde så nært hverandre. Vi handlet sammen, dro på ferier sammen….ja vi var uatskillelige. Men jo vi kunne krangle som bare det også enkelte dager, akkurat som barn og foreldre gjør. Men vi var aldri lenge uenige, alltid så ble vi enige veldig fort.

Men nå skjønner dere sikkert mer av hvordan hennes død gikk innpå meg.

Etter dette begynte jeg å få gjevnlig panikk-anfall, jeg fikk alvorlig depresjon og angst. Dagene ble uholdbare, og jeg viste aldri hvordan dagen ble før jeg våknet. OM jeg i det hele tatt sov…. Alt dette gjorde så jeg klarte ikke jobbe mer dessverre, noe jeg så på som et alvorlig nederlag. Jeg var vandt til å jobbe, så det å ikke ha noe å gjøre var heller ikke god følelse.

Jeg startet hos psykologspesialist, og gikk der i 4 år. Jeg ble ikke bedre, men det var utrolig godt og kunne snakke med henne om alt. Åpne meg og få ut alt….. Det var henne som ga meg en ide om å være i Tyrkia over lengre perioder, for i Tyrkia hadde jeg ikke angst. Fra jeg gikk ut døren min i Norge, å vite at jeg var på vri til Tyrkia….fikk angsten min til å forsvinne. Det var for meg et fristed å reise til Tyrkia. Jeg til og med sov normalt der. Angstanfallene skapp også. Dermed gjorde jeg som foreslått. Jeg var i Tyrkia ca 1,5 måned av gangen, så var jeg i Norge ca 1,5-2 måneder….sånn holdt jeg på, og trivdes med det.

Psykologen fortalte meg også, at alt som jeg nå sliter med etter mamma’s død kommer også fra min vonde barndom med mobbing. Alt kom nå tilbake, ting jeg hadde fortrengt som jeg aldri hadde fått hjelp til å bearbeide som barn…..var nå »kastet» på meg.  Og derfor ble det alt for mye inni meg nå, og dermed ble jeg veldig psykisk syk.

——————————————-

I Tyrkia har jeg alltid følt meg bra, sovet godt og hatt et ok liv. Men dessverre så skjedde den grusomme hendelsen meg i oktober i fjor her nede. Og den hendelsen fikk satt i gang alt av hva jeg før slet med, og også ga meg en grusom traumatisk opplevelse i tillegg. Derfor sliter jeg nå med å overleve hver eneste dag…. Jeg føler jeg har så mye inni meg, og så mye jeg prøver å bekjempe….at jeg nesten ikke har mer krefter, det er rett og slett altfor mye for meg.

——————————————

Håper dere fikk svar på hva overskriften sier, og at dere kanskje skjønner litt mer av hvorfor jeg har disse psykiske lidelsene som jeg har. Beklager for et langt innlegg, men jeg følte for å både få det ut av meg selv og også få fortalt dere det.

—————————————-

Send gjerne Mail : [email protected]

Hei !

Av hensyn til at saken fortsatt ikke er ferdig, kan jeg dessverre ikke fortelle hele historien i detalj foreløpig….men den kommer etterhvert.

Er både godt og vondt å skrive dette nå… Godt fordi det er terapi for meg å skrive, da jeg føler det er godt å få åpnet seg. Vondt fordi jeg på en måte gjenopplever hva som skjedde meg den grusomme natten 29.oktober i fjor (2020).

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Samtidig kanskje historien blir oppfattet «rar», da jeg ikke får fortalt alt her og nå.

Dette bilder viser kun en brøkdel av mine skader, men av hensyn til pågående etterforskning er dette det eneste jeg kan vise per dags dato.

Men det jeg kan si, er at jeg ble overfalt av en mann i Tyrkia. Mannen sa han ville ha sex med meg, noe jeg avviste med engang. Jeg sa jeg var ikke interessert, og at jeg overhode ikke ville ha sex. Klart og tydelig forklarte jeg at det var uaktuelt… Da jeg snudde meg og gikk, kjente jeg brått en ubeskrivelig smerte i nakken. Og plutselig befant jeg meg nede, og sloss med denne mannen. Bokstavelig talt sloss for mitt liv… Videre er det ikke alt jeg husker helt tydelig. Men jeg skrek av full styrke, etter hjelp. Husker også at jeg rakk å tenke at nå dør jeg, nå mister min sønn sin mamma… Etterhvert gikk jeg tom for krefter, og pust og ikke minst så mistet jeg håp om å kunne overleve dette. Han prøvde å kvele meg, ved å holde over min munn. Husker jeg til slutt måtte gi opp å sloss, for kreftene var borte. Han truet meg også om at om jeg fortsatte å skrike og om han ikke fikk sex, ville han drepe meg. Men så kom det naboer til, som hadde hørt jeg skrek etter hjelp. Og jeg takker virkelig Gud for at de kom, da jeg tror det kun var snakk om sekunder før jeg hadde vært død. Buksa mi var revet opp, knapper og glidelås var borte.
De fikk stoppet han fra å løpe vekk, og de ringte politiet.

Politiet kom, det var jeg glad for. Men samtidig var jeg i fullstendig sjokk, og jeg klarte ikke å fokusere på at de var kommet og skulle hjelpe MEG. Jeg var fortsatt redd alle rundt meg, jeg hadde en forferdelig følelse inni meg.

Videre kort fortalt, ble jeg med på politistasjonen. Der ble det avhør, og videre bar det til sykehuset hvor det ble tatt tester av meg og jeg fikk oksygen. Etter noen timer var det igjen en tur på politistasjonen, for så å bli kjørt hjem…

Følelsen jeg da hadde, da jeg kom hjem til «ingenting»….den kan kun beskrives med ett ord GRUSOM ! Jeg befant meg alene i et annet land, langt hjemmefra og helt alene. Jeg var livredd, full av angst og masse panikkanfall…

—————————————-

Fortsettelse følger om tiden etterpå. Hva har skjedd? Er han i fengsel ? Hvordan går det med meg ? Får jeg hjelp ? Disse svarene og flere svar får dere i neste innlegg, så følg med senere i dag…

—————————————-

Ønsker du å komme i kontakt med meg, send meg Mail på : [email protected]