Etter 5 dager på Antibiotika, kom en annen grusom beskjed…. FLYPLASSENE HER I TYRKIA SKULLE STENGES FOR ALL UTGÅENDE OG INNKOMMENDE FLY. Panikken steg, og tror også blodtrykket steg til nye høyder. Hva gjør jeg ????!!!!!
Det første jeg gjorde, var å sende mail til mitt fosikringsselskap. De sa jeg ikke skulle uroe meg, uansett om mine forsikringsdager var utgått så ville de fortsatt hjelpe meg…..de forlenget min forsikring. Da var det problemet løst. bare reten av problemene igjen….
Sendte så mail til ambassaden her i Tyrkia, nærmere bestemt så befinner den seg i Ankara. Ønsker noen av mine lesere mail-adressen, kan dere finne den HER
Norske ambassaden i Tyrkia er virkelig behjelpelig med hva du har av problemer, anbefaler dere på det sterkeste å ta kontakt med de om dere sitter i en vanskelig situasjon her i Tyrkia. De ba meg registrere meg på reiseregisreringen , noe jeg allerede hadde gjort. Hvorfor det anbefales, er fordi man da får oppdatering fra “FACT24”. Så fort de har et fly, kommer det melding og du har mulighet til å bestille deg et “redningsfly” som er satt opp for å hente nordmenn hjem fra Tyrkia. Man må selvfølgelig betale for billetten selv da. Og man må ordne seg med transfer fra bostedet og til flyplassen. Jeg fikk flere sms med opplysning om fly fra Antalya til Oslo. Antalya ligger dessverre ca 7 timer fra hvor jeg bor.
Etter hvert som denne forferdelige hevelsen i ansiktet, og infeksjonen gikk ned…..fant jeg ut av at jeg skulle bestille meg fly, jeg var desperat så ville bare hjem. Men igjen så dukket et problem opp, noen fly fikk jeg vite med engang at var fulle så jeg fikk ikke bestilt av den grunn. Andre fly var tilsynelatende ledige, men dessverre fikk jeg fortsatt ikke bestilt. Da jeg kom til betalingen, kom det opp en error “beklager noe gikk feil”. Ikke vet jeg hva det betydde, men fikk aldri bestilt meg noe billett. Dagen gikk, og har gått……jeg sitter her og kommer meg ikke hjem.
Etter hvert ble det slik at man uten tillatelse fra guvernør, kan heller ikke reise mellom provinser. Veien til Antalya Flyplass innebærer jo flere provinser, så jeg er helt avhengig av tillatelse. Busser gikk heller ikke mellom provinsene, jeg spurte 10 taxi-sjåfører men ingen ville kjøre meg……spurte også endel private bekjentskaper, men ingen ville pga Corona. Så dessverre sitter jeg her, kommer meg ingen vei…..og gudene vet når jeg kommer meg hjem til sønnen min. Savner han helt forferdelig.
Icmeler, skremmende øde. Normalt på denne tiden er det masse folk der på dagtid som soler seg.
Idag er det 24.april 2020, kommer aldri til å klare glemme denne tiden. Så uvisst alt er, så frustrerende, så skremmende. Tårene renner, hvor mye mer klarer jeg……..
Som skrevet i forrige innlegg, så har jeg masse og fortelle. Vet ikke om jeg får med alt sammen i dette innlegget, men skal prøve. Mulig det blir langt, men det får dere tåle haha 😉
Jeg reiste til Tyrkia 17.januar, med plan om å dra tilbake til Norge rundt 10.mars. Som jeg alltid gjør, så er jeg i underkant av 2 måneder av gangen i Tyrkia. Dette fordi min helse pleier vanligvis å være mye bedre her i Tyrkia. Jo jeg sliter med angsten min her også, det kommer jeg ikke unna. Men da jeg er i Norge, har jeg opptil 5-6 angstanfall nesten hver eneste dag. Her i Tyrkia er det mye sjeldnere mellom hver gang, kanskje 3-4 i uken “kun”.
Jeg hadde planer om å blogge hver eneste dag, fra hverdagen min her. Men dessverre så lot det seg ikke gjøre, da jeg ikke hadde hus-internett tilgjengelig der jeg bodde. Jeg kunne selvsagt ha kjøpt meg det, men fant ut at jeg ville vente til jeg fikk en mer langsiktig leilighet på langtidsleie. Den tiden da jeg kom hit nå i januar, var det umulig å finne noen i den prisklassen jeg kunne betale. Hadde jo en jeg egentlig skulle få, men da det kom noe i veien med utleier så fikk jeg den dessverre ikke allikevel….noe som var utrolig trist. Dermed måtte jeg ta det jeg fikk, i påvente av noe annet langvarig. Dermed gikk dagene, uten at jeg kunne blogge.
Etter hvert kom Corona-pandemien, eller hva den kalles. Her i Tyrkia var det ikke mye snakk om den egentlig, før i begynnelsen av mars. Jeg fulgte jo nyheten i Norge også, og så det ble mer og mer av det. Men tenkte aldri på at det kunne utvikle seg så alvorlig som det til nå har gjort. Jeg kjente mer og mer på følelsen av at jeg var glad for at jeg skulle reise hjem rundt 10.mars, og så frem til å komme tilbake og være sammen med min sønn….og at vi sammen skulle klare å beskytte oss mot Corona.
Dessverrem uheldig som jeg er, så startet jeg å få litt murring i en tann. Fikk egentlig litt panikk, fordi jeg vet hvor vondt det er med skikkelig tannpine. Og attpåtil har jeg tannlegeskrekk, og av den grunn går jeg kun til min faste i Norge som er hos Colosseum Klinikken på Jessheim…..min tannlege Anders og hans kone Shaheen, er de jeg føler meg godt ivaretatt hos. De er utrolig flinke, utrolighensynsfulle med tanke på min skrekk. Det er ikke den ting ikke spesielt Anders fikser, uten at jeg er spesielt redd. Eller redd er jeg jo alltid, så redd at jeg nesten besvimer i stolen. Men allikevel så klarer han å berolige meg, og finner alltid en løsning på mine problemer. Så derfor det å vite at jeg ratt måtte til tannlege her i Tyrkia, gjorde at jeg fikk fullstendig panikk. Men fant ut at jeg skulle avvente å se, mulig den murringen ville gi seg.
Men da jeg våknet dagen etter, murret det veldig mye mer. Tenkte at her må jeg ha fått en rotbetennelse, for jeg vet den tannen egentlig skulle vært trukket for et helt år siden. Men dum som jeg er, har jeg utsatt det…..noe jeg virkelig angrer for at jeg gjorde. Men jeg oppsøkte en tannlege i Marmaris, etter anbefaling fra en norsk dame som bor her og som har brukt denne tannlegen mange ganger. Jeg sendte tannlegen en melding på Facebook, og sa som det var og at jeg ønsket Antibiotika. Ingen problem sa han, bare kom så skriver vi ut det. Ble veldig glad, for da tenkte jeg at jeg slapp at de skulle inn i munnen min å se.
Men da jeg kom dit, fikk jeg beskjed om å bli med på kontoret. Jammen jeg trenger kun Antibiotika, sa jeg. Men selvfølgelig burde jeg visst bedre, at de må jo sjekke før de gir ut medisiner sånn uten videre. Alle må jo bli sjekket i Norge også før man får medisiner. Så ei dame sjekket munnen min, veldig hyggelig tyrkisk dame. Ble faktisk litt beroliget av henne, i måten hun håndterte meg på. Fordi jeg gråt veldig, var livredd for hva som jeg måtte igjennom. Min angst for tannlege innebærer ikke at jeg er redd for smerter, men min angst er at jeg skal dø av for eksempel for mye bedøvelse…..eller at jeg blør meg ihjel da de trekker tannen. Og også er jeg redd for at de skal oppdage at jeg har kreft i munnen…. Ja tenker sikkert dere nå, hun kan ikke være normal. Men dessverre så er jeg sånn, og kan ikke noe for det….jeg har katastrofetanker, og dermed tenker det værste hele tiden.
Men damen så med engang at det var en betennelse over den tannen jeg viste henne. Og sa at jeg skulle slippe å gjøre mer hos henne der og da, og at hun skulle skrive ut Antibiotika og smertestillende til meg. Antibiotikaen skulle jeg ta hver 12.time. Smertestillende var sprøyter som jeg måtte reise på sykehuset for å ta hver gang smerten ble stor. Jeg snakker tyrkisk, så jeg sa at jeg måtte IKKE ha noe som kunne gi meg interaksjoner med mine blodtrykksmedisiner. Og hun forsikret meg om at det ikke var farlig og blande det jeg hadde fått. Ok tenkte jeg, det er bra….
Jeg dro hjem, tok Antibiotika og prøvde sove litt. Men smerten var ganske så hard, så jeg dro til Devlet Hastanesi og fikk de til å ta sprøyten på meg. Etter kun 30 minutter, var smerten borte. De virket virkelig godt, noe jeg var glad for. Ble søvnig av de også, noe som var bra for da fikk jeg hvilt meg litt.
MEN da jeg våknet dagen etter, merket jeg at noe var rart. Følelsen på ene siden av ansiktet mitt var utrolig merkelig. Jeg gikk i speilet, og der skrek jeg rett ut,….fikk totalt sjokk. Faktisk var jeg helt sikker på at jeg hadde hatt hjerneslag, for jeg var helt skjev. Så hoven på ene siden av ansiktet at jeg så ut som en elefant, manglet bare snabelen hahaha…..dere forstår sikkert hvordan jeg da så ut. Jeg ble så utrolig redd og ikke minst frustrert, følte meg veldig alene og tenkte at her må det være noe galt. Jeg reiste tilbake til tannlegen, og hun forsikret meg om at dette ikke var farlig. Hun mente tablettene ikke hadde virket godt nok ennå. Jeg hadde jo kun tatt 2 foreløpig. Hun ville jeg skulle la det gå 3-4 dager, før vi eventuelt måtte bytte slag. Ikke kunne de trekke den heller, for de mente at bedøvelsen ikke ville virket fordi betennelsen var så stor.
Datoen var da allerede blitt 9.mars, og jeg skulle jo hjem 10.mars. Jeg fortalte henne det, og at jeg da kom til å fullføre behandlingen i Norge med trekking. Å nei, sa hun. Du kan ikke reise med fly nå, fordi presset oppe i luften blir altfor stort og du vil da risikere å få utholdelige smerter. Så mitt råd er at du får flyforbud…. Å herregud tenkte jeg, mange tanker kom i hodet samtidig i det øyeblikket hun sa det. Hva gjør jeg, for det første så går straks forsikringsdagene mine ut. (Jeg har tyrkisk forsikring også pga det må man ha da man har Ikamet som betyr at jeg har oppholdstillatelse her. Men den er ikke av den beste, så den dekker ikke alvorlig sykdom etter som jeg har forstått). Deretter tenkte jeg at jeg savner sønnen min utrolig mye, og at jeg ville hjem til han…..og spesielt i denne Corona-tiden så ville jeg vi skulle være sammen om dette. Men dessverre så kunne jeg ikke gå imot hennes råd, så jeg håpet at med Antibiotika så kommer dette til å gå bort fort, og da kunne jeg reise hjem veldig snart.
Dagene gikk, jeg tok mine medisiner…..var også på sykhuset hver enste dag opptil 2 ganger per dag for smertelindring. Hevelsen så ikke ut til å gå ned, men legen på sykhuset sa at jeg bare måtte gi det mere tid. Mer og mer panikk fikk jeg, tenkte også det værste at betennelsen ville gå til hjernen. For faktisk ble jeg mer og mer hoven, også rundt øynene. Akkurat der og da følte jeg meg utrolig redd og frustrert, følte jeg begynte å ikke stole på hverken legen eller tannlegen….og fikk angst for å dø her rett og slett.
Etter 5 dager på Antibiotika, kom en annen grusom beskjed…. FLYPLASSENE HER I TYRKIA SKULLE STENGES FOR ALL UTGÅENDE OG INNKOMMENDE FLY. Panikken steg, og tror også blodtrykket steg til nye høyder. Hva gjør jeg ????!!!!!
—————————————————————————————–
(Fortsettelse følger, valgte å avslutte her nå fordi jeg er redd dette blir for langt for dere å lese. Og dermed kjedelig. Så jeg velger å komme med del 2 imorgen, håper dere er fornøyd med mitt valg)
Utrolig men sant, jeg er tilbake her på bloggen. Jeg har vært fraværende pga jeg har ikke hatt hus-internett her i Tyrkia.
Kan love dere det kommer masse innlegg fremover, om hva som har skjedd ( og ikke skjedd). Jeg er fastlåst her i Tyrkia, og aner ikke når jeg kommer meg til Norge igjen 🙁
Tenker for at det skal bli mest mulig oversiktlig her på bloggen så vil jeg dele inn hva jeg har å fortelle, i flere blogg-innlegg.
Ville bare forte meg nå og fortelle at jeg lever, og har tenkt å ta opp igjen bloggingen nå umiddelbart. Neste ordentlige innlegg vil komme nå iløpet av en time. Følg med….
// CHRIS
Lik gjerne siden min HER på Facebook, så får dere varsler så fort et innlegg blir publisert.
I dag har ikke dagen vært så aller verst faktisk, og jeg har fått gjort unna en del husarbeid. Jeg føler meg så mye mer opplagt da den angsten ikke tar meg, og jeg får gjort ting jeg ikke får gjort ellers.
Sitter og ser gjennom noen bilder fra Tyrkia, gamle som er tatt før. Har også sett mange har lagt ut bilder fra Marmaris i det siste, og det virker som det er mini-sommer der nå. Blir i så mye bedre humør da jeg ser bilder derfra, kjenner jeg savner det nå. Dro jo derfra 28.oktober, og videre til en landsby 19 timer med buss fra Marmaris. Og hjem til Norge 28.november, så begynner å dra seg til siden jeg var der.
Kjenner jeg lengter etter å kunne gå på stranda å sette meg på en stol ute på en restaurant, drikke kaffe/te og se livet går forbi. Og ikke minst titte på vannet, det er så vakkert når det skinner sol på det. Bare tanken nå får meg til å få sommerfugler i magen faktisk, så jeg må nok booke meg en billett om ikke lenge kjenner jeg.
Og endelig så får jeg den leiligheten jeg har ventet på siden i mai 2018 også, nå er den min og min engelske venninne der nede har nøkkelen så da har jeg noe å glede meg til ekstra når jeg kommer nedover.
Ser frem til å begynne å spasere turer overalt der igjen også, og nå starter våren der så det er god temperatur i solen. Absolutt ikke for varmt, og hvertfall ikke for kaldt.
Så blir nok ikke mange ukene til før denne frøkna setter atter en gang kursen nedover til sydligere strøk 😉 Man lever nå kun en gang, så man må utnytte tiden så godt som mulig.
Da har jeg akkurat sittet og sett på direktesending av Ari Behns bisettelse, og for en bisettelse. Det var så rørende, trist og fint på samme tid. Fikk meg til å reflektere over livet igjen, og så mye som ble sagt i talene der traff meg virkelig rett i hjertet.
For en mann, for en person, for et hjerte både Ari og hans familie har. Kjærligheten og samholdet deres er så sterkt at det omtrent kunne føles gjennom tv-skjermen. Gjør meg så glad å se….
Men det som traff meg absolutt mest, var talen fra hans datter Maud Angelica. At en jente på 16 år som akkurat har mistet pappa`n sin til selvmord, kan fremføre en så rørende å sterk tale er meg helt ufattelig. Ikke bare en flott unik tale til sin far, men også i alt det triste så klarte hun å formidle et utrolig viktig budskap til oss “vanlige” mennesker også….vedrørende psykisk helse.
Talen trigget meg veldig faktisk, jeg fikk en veldig reaksjon som innebar masse gråt og fikk pustevansker. Jeg føler jeg kjenner meg igjen i hva hun sa hennes far slet med, og hvordan han taklet dette. Alt hun sa i talen sin, håper jeg flest mulig tar til seg. Håper mange fikk med seg talen, og om ikke så kan dere se den på NRK nettTV…..det anbefales.
Hans datter oppfordret oss med psykiske problemer om å søke hjelp, og ja det er jeg enig i. MEN det er ikke enkelt å søke hjelp, ikke enkelt å tråkke over dørterskelen hjemme for å kontakte hjelpen vi trenger. Men det skal sies at jeg selv har gått til psykologspesialist i over 4 år, og jeg har også fineste legen jeg kan snakke med om alt. MEN ser ikke ut som at jeg blir noe bedre i det hele tatt, vil heller si jeg blir verre og verre for hvert år…..trist men sant. Hva som ligger til grunn for det, vet jeg ikke helt. Men depresjonen tar meg veldig, jeg føler meg så utrolig mislykket og ikke bra nok. Ikke minst føler jeg meg ensom til tider, til tider føler jeg ingen har tid til meg. ….at ingen bryr seg. Det er ikke mange dagene i året jeg kan si jeg er lykkelig, men det hender jo at jeg kan si jeg har det greit….
De siste 5-6 månedene har ikke vært noe fine for meg, og i dag har jeg tenkt mye. Spesielt etter jeg så bisettelsen, så kom det masse tanker. Jeg skulle ønske jeg hadde løsningen på at livet skal være greit å leve, men det har jeg ikke i det hele tatt. Jeg vet verken ut eller inn på hvordan få til et levelig liv hvor jeg kan føle meg tilfreds, for den følelsen er et dypt savn hos meg. Aner ikke hvor den er, men at jeg trenger den er det ingen tvil om.
Vil si noe viktig her på slutten, tygg på den…..
ALDRI kjeft på folk som har psykiske problemer, og si at de kan gjøre noe med det om de vil det nok. For det viser kun hvor uvitende du er, hvor feil du tar. For om vi med psykiske problemer kunne gjort noe med det, så hadde vi da gjort det for lengst. Dette er ikke noe vi har bedt om å få, dette kan komme av ulike årsaker…..og alle er vi mennesker unike, dermed ulike.
Og ALDRI snakk om mennesker som tar selvmord at de er egoistiske. For det er også total feil, de er langt fra egoistiske. For de tenker faktisk på sine medmennesker, men de tenker omvendt. At om de tar selvmord, så tror de at de hjelper sine medmennesker ved å gå bort fra denne verden. De tror sine medmennesker vil få mer fred om de ikke lever lenger…..
VÆR VARSOM MED DE RUNDT DEG, FOR DU VET ALDRI ALT OM DE…..
Dette tipset kan fint 2 personer benytte seg av, og dermed ha levd utrolig billig i en hel uke. Om dere er som meg, så har jeg lett for å bruke masse penger på mat i måneden, og det vil jeg ha en slutt på. Må bli mye mer økonomisk, og ikke minst tenke på at jeg vil unngå mest mulig matsvinn også. Og et annet tips er, at aldri gå på butikken sulten….for da handler jeg mye mer enn nødvendig, får liksom lyst på alt mulig da.
MANDAG Ca. kr. 26,-
Fiskegrateng Firstprice
Poteter
Gulrøtter
TIRSDAG Ca. kr. 26,-
Tomatsuppe
Kok makaroni og 3 egg. Finhakk 1 løk og fres den i olje, tilsett 2 bokser hakket tomat. Ha oppi 2 buljong-terninger og ca 6 dl. vann. La småkoke i ca 10 minutter. Ha i salt, pepper, timian og basilikum alt etter eget ønske. Ønsker du en jevnere suppe, kan du bruke stavmikser i kjelen.
Server med brød, kokt egg og makaroni.
ONSDAG Ca. kr. 33,-
Pasta med parmesan
Stek kjøttdeig. Lag kjøttsaus av hermetiske tomater og løk, men nå med mye mindre vann. Bland alt i en kjele. Kok pasta, strø parmesan over maten på tallerken.
TORSDAG Ca. kr. 52.,-
Laks
Legg lakseskivene i en ildfast form og sett inn i ovnen. Kok opp poteter og resten av brokkolien fra mandag. Servèr med rømme om ønskelig.
FREDAG Ca. kr. 47.,-
Taco
Stek kjøttdeig og bland inn tacokrydder. Kutt alle grønnsaker. Løk, salat, tomat og agurk. Serveres med rømme, mais, salsasaus fra kit og tacoskjell.
LØRDAG Ca. kr. 55.,-
Chili Con Carne
Kutt opp løk, hvitløk og gullrot på forhånd. kok opp ris. Brun kjøttdeig sammen med løk og hvitløk. Hell over tomatene du kjøpte og la det surre i noen minutter. Bland inn chilibønner, gulrot, fersk chili og krydder. La dette surre litt sammen, hell så risen oppi kjelen og bland dette godt.
Servèr gjerne med brød og en liten salat av det du har av grønnsaker.
SØNDAG Ca. kr. 25,-
Grønnsakssuppe med grovbrød
Skrell grønnsaker og del dem i små terninger. 4 gulrøtter, noen poteter, en halv kålrabi og en purreløk. Kok opp vann og salt. Ha i grønnsakene og kok i noen minutter til de er møre. Tilsett kyllingstrimler når grønnsakene nesten er kokt. Smak til med buljong og eventuelt litt salt og pepper. Ha gjerne litt hakket persille over suppen ved servering.
Tenkte jeg ville skrive noen ord om miniblogg.no…..
Fra før av har jeg erfaring med blogg.no, da jeg hadde en faktisk ok blogg der før. Men dessverre ble den slettet fordi jeg ikke hadde fått med meg at det skulle bli slik at man måtte søke for å få beholde den, ellers ble den slettet.
Nå er det blitt slik at man starter å blogge på miniblogg.no, for så å bli overflyttet til blogg.no etter hvert som man har en god del lesere. Aner ikke om det er mye som skal til for å bli overflyttet eller ei, men håper virkelig i det lengste med å kunne få lov å starte å blogge på blogg.no igjen.
Man kan egentlig ikke sammenligne miniblogg.no og blogg.no, så mye mer man kan gjøre med blogg.no.
Kjenner jeg har en del utfordringer med å ikke kunne f.eks kategorisere mine innlegg. Jeg som har en veldig variert blogg, er helt avhengig av å kunne gjøre det. Liker å ha det oversiktlig, pluss at om folk som leser er ute etter spesielle ting er det så dumt at de må gå gjennom hele bloggen før de eventuelt finner det de er ute etter. My enklere å kunne gå inn i den kategorien man er ute etter med en gang.
Er også veldig dumt at om leserne vil kommunisere med meg, så må de sende meg mail på denne plattformen. Miniblogg.no har ikke valget med at folk kan kommentere under hvert innlegg. Og jeg med flere, liker jo en feedback på det vi skriver. Det være seg både positiv og negativ feedback. Negativ feedback er også viktig å få, for da vet man hva man eventuelt må bli bedre på. Så denne muligheten er dypt savnet den også.
Muligheten til større/mindre bokstaver går heller ikke, fargede bokstaver er det heller ingen mulighet for. Dette er jo ikke viktig ikke det hele tatt, men dog så trengs det i enkelte innlegg for å gjøre innlegget/bloggen mer profesjonell på en måte.
Ennå mange flere muligheter får man om man går over til blogg.no, så jeg håper inderlig at det ikek skal ta lang tid før jeg får muligheten med å flytte over. Jeg vet at min blogg kan bli så mye bedre bare ved det tiltaket, så jeg krysser alt jeg har på at det skal skje snart.
Tenkte jeg skulle dele med dere en annen tyrkisk frokost/lunch som jeg syns er både enkel og god. Blir som regel “menemen” alltid, så godt med litt forandring.
Normalt så liker ikke jeg spinat, men I visse matretter liker jeg det faktisk. Spør meg ikke hvorfor, men akkurat som om smaken blir en annen noen ganger.
Hakk opp løken og stek den i oljen med salt og pepper (jeg bruker pulbieber), tilsett spinaten og rør rundt til den er myk. Skru ned varmen og tilsett eggene, rør rundt til konsistensen er slik du vil ha den.
Dette spørsmålet er viktig, og trengs å tenke mye på !! Jeg ser nå overalt i mediene, at Ari Behn hylles som om han var Norges konge. Og ja han var en ordentlig god mann tvers igjennom, som åpnet sitt hjerte for alle mennesker uavhengig av opphav. Derfor er denne hyllesten som nå skjer om han, helt og holdent vel fortjent.
MEN det jeg blir så forbannet på, er at mange av de samme som nå hyller han……har snakket negativt om han, har skrevet negativt om han. Aldri om de hadde noe bra å si om han. De hånet han og gjorde narr av han, slik ble gjort fra han ble en kjent person gjennom kongehuset.
At dere ikke skjemmes, dere som gjorde narr og snakket negativt om han da han levde. Dere burde skamme dere, og jeg håper så inderlig at dere sitter igjen med en anger så stor at den “spiser” dere opp innvendig. Ja virkelig det ønsker jeg meg, og håper ønsket blir oppfylt !! Makan til mennesker…..
Men dette gjelder ikke kun Ari Behn dette innlegget, dette handler om at alle vi mennesker må begynne å ta vare på våre medmennesker da de lever. Da de er døde, er det for sent.
Hvor ikke ta vare på mennesker mens de lever, vise at vi bryr oss om andre enn kun om oss selv. Vise at vi setter pris på hverandre…. Å det skal så lite til for å gjøre en stor forskjell i et menneskes liv. Nå er det mange av oss som sliter i hverdagen, føler oss helt tilsidesatt og glemt av alle. Jeg skal fortelle dere en ting, det er ikke mye som skal til for at jeg og andre med meg skal få en fin dag. Ikke alle kan vi se på at sliter heller, så gjør heller en god gjerning for mye enn en for lite. Du vet aldri, du kan faktisk spare liv på å vise at du bryr deg…. Ja det er store ord, men jammen meg er det så veldig sant.
Viktig å være tilstede, ikke skygg unna. Spør om du lurer på noe, de som sliter liker å snakke om ting. Vær ikke dømmende, men vis at du forstår. Vis empati i haugevis, men ikke lat som om du skal klare å fjerne deres problemer….for det klarer du ikke, du klarer å få de til å ikke føle skyld for at de er som de er og sliter. Viktig å ikke forvente full åpenhet heller i første omgang, de må kunne føle de stoler på deg og ser at du virkelig er der for de. Men kom aldri med falske oppmuntringer, oppmuntringer om ting som kommer til å skje…..men som aldri får skjedd, for da ødelegger du mer enn du hjelper.
Tenk på dette dere, at det skal veldig lite til for å gjøre en STOR forskjell i noens liv….og det koster ikke annet enn litt energi, og det er helt gratis.
Hei alle sammen, i dag er årets siste dag……og den startet alt annet enn bra for meg !!
Nå skal det sies at jeg har jo alvorlig grad av sykdomsangst, noe som igjen betyr at alt av “vondter” blir mye mer fremtredende på meg enn på de som ikke har denne type angst. Pluss lav smerteterskel også…..
I flere år har jeg hatt en liten kul under armen, på størrelse med en liten ert. Denne kulen har jeg jo fulgt med, og den har jo vokst litt gjennom tiden. Men med min angst så er jeg redd for kreft bestandig, derfor har jeg latt være å undersøke den.
Siste 3 dagene nå, har den vokst veldig, og i dag var den på størrelse med en plomme faktisk. Rødt og veldig vondt var det også, og ikke minst så gnisset den veldig i og med den sitter under armen. Men å gå til legen sitter langt inne for meg dessverre, men i dag så jeg ingen annen mulighet pga smerten som var. Jeg dro til fastlegen, som selvfølgelig var stengt i dag. Nå tenkte jeg ikke over at det var nyttårsaften i det hele tatt, tenkte kun at det kun er min fine gode lege som får lov å sjekke meg for sykdommer…..den eneste jeg føler meg trygg på.
Så da endte det med at jeg dro til legevakta, der har jeg aldri vært før pga den er helt ny her. Ble møtt av utrolig koselig assistent i luka, som var så forståelig. Hun sa at egentlig tok de ikke inn denne type problem, fordi hun sa at jeg kunne ha ventet til fastlegen åpnet igjen om 2 dager. Men hun så hvor angst jeg hadde og hvor redd jeg var, så hun sa at helt klart så skulle en lege se på det. Fikk beskjed om å sette meg å vente, og med erfaring fra den gamle legevakten tenkte jeg at dette kom til å ta timer før jeg kom inn. Overrasket ble jeg, for etter 5 minutter ble jeg kalt inn…..livredd som jeg var.
Da jeg kom inn, traff jeg en veldig hyggelig lege. Han ba om å få se på kulen, og med en gang sa han at det var en “talgcyste” som hadde blitt veldig betent. Engstelig som jeg er, spurte jeg om han var sikker på at det ikke var kreft. Ja 200% sikker er jeg sa han, men nå skal vi skjære den opp og tømme den sa han. Gud jeg ble redd altså. La meg på sengen, og fikk bedøvelse. Plutselig ble jeg så uvel, så jeg kastet opp faktisk. Han sa det kom nok av at jeg var så redd, og også mulig jeg reagerte på bedøvelsen. Bedøvelsen var veldig vond faktisk….. Etterpå skar han den opp og tømte den for talg og blod. Alt var over på 10 minutter, veldig greit egentlig. De tok CRP, som viste under 5…..helt perfekt. Tok feber, null feber.
Så nå er jeg hjemme, bedøvelsen har gått ut så det er veldig vondt. Men hva gjør vel det så lenge jeg ikke hadde kreft 😉
Skulle virkelig ønske jeg kunne ha sluttet å bekymre så mye over alt mulig. Og hele tiden tenke at alt er kreft, for alt er ikke kreft. Og dessuten får jeg gang på gang bekreftet at jeg er FRISK, alle prøver og alt viser at jeg ikke har noe kreft i kroppen. Men dessverre så er ikke en positiv tankegang enkelt for meg, som har alvorlige angst-diagnoser. Uansett hvor mye jeg vil, klarer jeg ikke tenke rasjonelt 🙁
